Altai-fjellene: Jakten på skikjøringens røtter

Mannen i sporet bak meg, bekrefter med et nikk og peker mot enden av bebyggelsen. Han har en vanlig topplue og bobleklær av den masseproduserte typen. Men i hånda holder han en lang trestokk, som han på turen har vekslet mellom å slenge over skuldra eller bruke som en padleåre ut i løssnøen. Under beina har han skiene han selv har laget. Brede planker av gran, for at de skal kunne flyte i løssnøen. Feller laget av vinterpelsen til en hest, for feste i motbakkene og glid nedover. Festet til de myke vinterskoene med lærreimer.

Kasi har dagen i forveien vunnet en stor konkurranse mellom skiløpere på denne typen utstyr. Nå har han vist oss veien til Akrom. Seks familier bor her ved de store graslettene, som gir vinterfór til hester, kuer og geiter. Omgivelsene er skogkledte åser som stikker 5-600 høydemeter opp fra slettelandet. Her finnes hjort, elg, hare og storfugl og som nomadene i området har jaktet på, men også ulv og bjørn som truer idyllen. Og et uendelig antall linjer som ser perfekte ut for skikjøring.

• Se også denne: Denne Altai-filmen er kåret til en av årets beste

Vi er i Altai-fjellene i den nordvestlige delen av Xianjiang-provinsen. Kina grenser mot Kasakhstan, Russland og Mongolia. Kineserne har funnet hulemalerier som de mener viser bruk av ski for 10.000 år siden. Var det her ski oppstod? Det vet ingen, men viktigere for oss, er at her lever den gamle og opprinnelige skikulturen videre.

De siste kilometerne ville han ha meg foran, for å tråkke spor. Ingen liten ære, særlig med tanke på at jeg inntok sisteplassen i skirennet han vant. Foran tusenvis av tilskuere hadde vi tilreisende nordmenn og amerikanere rollene som klovner med skjegget fullt av snø.  

Kasi har ikke sagt et ord, og han gjør det heller ikke når han selv skrår inn mot et hus og vifter meg videre mot enden av bebyggelsen.

– Hello, prøver jeg.

Mannen ser opp mot meg smiler, men sier ingen ting. Jeg kjenner han igjen, og den hvite og grønne boblejakka er det samme som han hadde da jeg traff han to dager tidligere. Tursin er 28 år, en skiløper av rang og vår vert de tre neste dagene. Jeg kunne like godt snakket trøndersk som engelsk. Mine få gloser på russisk faller også på steingrunn, akkurat som det ville gjort om jeg snakket mandarin – hovedspråket i Kina. Hadde jeg kunnet kasakh, ville jeg blitt forstått, men seg i mellom snakker folket her tuva, et nomadespråk som ikke finnes i skriftlig form.

Med tegn, smil og nikk, finner jeg ut at guttungen som leker utenfor heter Ineral og er fem år. Jeg finner fram mobiltelefonen min og viser fram bilder av mine egne små på fire og sju. Kona Övla (27) har et spebarn på armen, lille Uingi er bare tre måneder. Bestemor Zhoppi viser meg bordet der småkaker og sjokolade står klart. 

Nå kommer resten av gruppa. Vitenskapsmannen vår, Espen Finstad, som er fylkesarkeolog i Oppland. Dag Inge Bakke, som er ansatt ved Fjellmuseet i Lom og er like interessert i skikjøring som skihistorie. Audun Tholfsen, som har overvintret i luftputebåt ved Nordpolen. Kjell Åge Kristofferstuen, som hvert år ankommer Rørosmartnan med hest og slede. Linn Cecilie Mæhlum, en av Norges fremste frikjørere og Johan Wildhagen, fotografen som er like hjemme i bratte fjellsider som i jungelen i Amazonas.

• Se også denne: Slik har de kjørt pudder i over tusen år

For å komme hit har vi reist via Istanbul til Urumqi, hovedstaden i Xingjiang-provinsen, en by som har vokst fra et par hundre tusen for 20 år siden til 4,5 millioner i dag, og der brøytekantene er svarte av smog og lufta knapt til å puste i. Vi har kjørt på motorveien gjennom endeløse industriområder med fabrikkpiper og konvoier av tunglastede trailere. Vi har fortsatt på en halsbrekkende tur gjennom snøværet, der vi havnet i kø med rike kinesere i fastkjørte firehjulstrekkere på vei for å se sirkuset og skirennet i Khom.

Nå er vi ved reisens mål. Været har roet seg. Snøværet kan nytes, i form av et tykt teppe av nysnø som dekker landskapet. Sammen med skiløpere fra tuva-folket, en folkegruppe som kinesiske myndigheter regner som mongolere. De fleste tuvaer bor i Russland, der det er en republikk som heter Tuva. Opprinnelig er de nomader og jegere, stedbundet jordbruk har de bare drevet i en generasjon eller to.

Etter å ha brukt den første skidagen til å la oss ydmyke på ski med lærbindinger og den andre til å gå flatt over en slette, gleder vi oss til å utforske terrenget på vår måte. De lokale har andre gjøremål, og det passer oss bra.

– Nå må vi komme oss på ski, sier Johan.

Vi starter dagen med en litt sen frokost og følger hestetråkket innerst i dalen. Planen er  gå opp et spor på den nærmeste kollen og kjøre så mange turer ned som vi orker i nysnøen. 

Hester og kuer i Akrom er hardføre. De går ute året rundt. Sporene som skjærer gjennom det hvite landskapet er dyretråkk som fører til de ulike innhengningene der de har samlet høy. Fra det innerste foringsstedet, må vi tråkke vårt eget spor oppover mot toppen. Vi bytter på å gå først. Det er både godt og tungt å stabbe gjennom den dype snøen.

Fra toppen av åsen ser vi ut over vinterlandskapet. Det er snø og fjell. I det fjerne store, alpine fjellsider, litt nærmere snødekte åser med bjørk og gran. Det er åpnere og mer vidstrakt enn på Vestlandet og skogen går høyere enn i Nord-Norge. Kanskje ligner det best på en drømmeutgave av Telemark, vår egen skisports vugge.

Vi setter utfor. Linn er førstekjører, Johan regisserer vinkler. Men det er en liten nedtur. Vi får ikke skikkelig fart, sola har påvirket snøen og laget en liten hinne. Bare i små lommer inne i skogen får vi smake på den nydelige puddersnøen vi vet at finnes over alt rundt oss.
Vi går opp igjen i sporet vårt og treffer bedre. Koser oss hele veien ned. Men ennå har vi følelsen av at vi bare så vidt har pirket borti det som finnes av skikjøring.

På ettermiddagen får vi med de lokale skiløperne på litt lek bak husene. I lia over Akrom er det snødekte steiner som ligner på puter. Tursin får med seg et par unggutter fra området på leken og tar regien selv, preparerer et ovarenn over en stein som gir tre-fire meter dropp ned. Han gjør selv prøvehoppet. Lett bakvekt med den lange staven nedi snøen, god fart, men en dempende bevegelse på hoppkanten, før han lander stødig i puddersnøen. Vi prøver å bli med på leken, men før vi har fått på fellene er han oppe igjen og gjør hopp nummer to.

Vår vert Tursin ser ut som en idrettsmann. Rundt 180 lang, hengslete og bredskuldret. I motsetning til de andre karene, røyker han ikke sigaretter. Smidig i motbakkene, forbløffende stødig nedover. Han har gjort det godt i konkurranser, nå vil han ikke være med lengre. Delvis er det stolthet. Siden han har mistet to fingre i arbeidsulykker, sliter han med bueskytingen, som kan avgjøre kampen om seieren. Men først og fremst handler det om at den eneste mannen i huset ikke kan bruke 15 dager før et renn på intens trening, slik han mener det er nødvendig for å gjøre det skarpt.

Bare tre år gammel mistet han faren sin. Formell skolegang ble det ikke. Men guttungen lærte fort det han trengte likevel – av moren, storesøstrene og naboene. Ti år gammel var han arbeidskar og i gang med å bygge på huset. Vi kikker ned på gården i Akrom, som består av bolighuset, noen mindre uthus og og foringsplasser med enkle bygninger som gir ly for noen av dyrene. Buskapen teller 38 hester, 20 kuer, 26 geiter, en katt og en gneldrete hund. I tillegg har han hus i Khom og ved sommerbeitet lengre oppe i fjellene. 

Årets mester Kasi, kommer fra nabogården, der de er flere voksne og halvvoksne. Nå er nevøen hans, Jamma (14) sin tur til å hoppe. Han setter utfor i sporet til Tursin, men tupper framover i landinga og går hodestups ned i den dype snøen.  Han sitter fast, og fotografen må grave han ut. Vi som er på besøk blir med på leken, og vi holder på helt til de siste solstrålene er forsvunnet.

Dagen etter våkner jeg grytidlig i Tursins kalvebinge. Jeg er allergisk mot pusekatter, og jeg vil ikke ta sjansen på tett hals og rennende øyne. Vertskapet kunne ikke tro at jeg foretrakk å bo under åpen himmel i en Järven-pose, og nå disponerer jeg den vesle bua som er bygget for at kalvene skal kunne overleve de første ukene etter at de blir født i mars-april. Senga er en treplatting med grind rundt. Lange veggene henger seletøy og annet utstyr til hester og sleder. Det er kostet og ryddet, og jeg kan ikke klage over at den kalde vinterlufta har en svak eim av fjøs.
Tømmerhusene i Akrom har bare en etasje. Under det høye saltaket, som er nødvendig for at husene ikke skal bryte sammen under snøen, er det tomrom. Tursin ser med interesse på Dag Inges bilder av sitt nybygde hus i Vågå med flere etasjer og flislagt bad. I Akrom er det utedo – i form av et anvist sted bak redskapsskjulet. Inne er det vaskefat og en tissebøtte så femåringen slipper å gå ut om natta.

Men moderne tider begynner å sette sitt preg på Akrom. En traktor er innkjøpt, for at slåtten skal kunne gjøres mer effektivt enn med ljå. Solcellepanelene utenfor kom på plass i 2007, som ledd i et statlig program. Ved siden av er parabolantennen montert. Sentralt ved kjøkkenveggen står en flatskjerm-tv, der de ser nyheter på kasakh. Ved siden av er det stikkontakter for å lade mobiltelefoner. Tursin har også fått levert kull til å fyre med, noe kinesiske myndigheter gjør for at folk ikke skal hugge skog. Idyllen i dette området er oppdaget og anerkjent av myndighetene. Turismen er strengt regulert, men rundt en million finner veien til landsbyene Khom og Kanas hvert år, de fleste gjennom noen hektiske sommeruker. Til Akrom er det foreløpig ikke vei. Fortsatt er mye ved det gamle.
Hvordan vil det gå når en planlagt oljerørledning skal legges tvers gjennom området?

Da Tursin vokste opp, var det ukesvis på ski eller hesteryggen til nærmeste by. Den første veien sørover var ferdig i 2000. Fram til 2007 var det bare sommervei. Det var på denne tiden den amerikanske skientusiasten Nils Larsen begynte å interessere seg for skikulturen i Altai-fjellene. Larsen kom i kontakt med turistguiden Ayiken Jashan, oppvokst i en kazahk-familie i Tienshan-fjellene lengre sør i provinsen, og et talent helt utenom det vanlige innen språk og diplomati.

Nå er Ayiken vår guide i Altai. Gjennom turene med Larsen, fikk han finpusset engelskferdighetene og dykket ned i skikulturen i farens hjemtrakter. Nye tilfeldigheter gjorde at han endte opp som student ved Universitetet i Tromsø, avdeling Alta. En mann med mastergrad om tradisjonell skikultur, som snakker tuva, kasakh, uigur, mandarin og litt russisk i tillegg til utmerket engelsk, er som skapt for jobben med å manøvrere oss gjennom landskapet av snø, tradisjoner og kinesisk byråkrati. 
At han er 160 høy og snorker som et sagbruk gjennom natta, gjør ham til et lett bytte for godmodig humor, både blant oss norske besøkende og vertskapet i Akrom. Ayiken smiler og ler med, vel vitende om at vi hadde vært totalt hjelpeløse uten denne vesle giganten.

Den første kvelden måtte vi klare oss uten hans hjelp. Ayiken hadde ting å gjøre i Khom og kom ridende gjennom natta på hest. Med hans oversettelser, får vi økt innsikten i livet i Akrom. Femåringen går på skole i Khom og bor hos en av Tursins eldre søstre. Nå har han vinterferie. Små ski med hestefell under står i gangen.

– Jeg liker ski, men jeg liker bedre å ri hest, forteller guttungen.

Vi spør Tursin hvordan han ser for seg framtida til sønnen.

– Jeg håper han går på skole, får seg en utdannelse og blir en "official", oversetter Ayiken. "Official" er samlebetegnelsen for alskens myndighetspersoner. Et alvor siger innover oss når vi skjønner at denne stolte fjellbonden og skiløperen ønsker at sønnen skal bli en kar som sitter på kontor og bestemmer nede i bygda. Men official, i Tursins betydning, kan også bety lærer eller lege.

– Livet her oppe er for tungt. Det er hele tida problemer med å skaffe nok mat til dyra, forklarer Tursin.
– Men det kan jo hende at det kommer en ny politikk som gjør at det endrer seg, legger han til.

Ayiken har forklart oss at mannfolkene i Akrom ikke har tid til å gå på ski for moro skyld. De går ikke opp på et fjell bare for nyte nedkjøringen. Men kan de gjøre et unntak nå?
– Jada, Tursin har lovet å bli med dere, forteller Ayiken.

Som oppvarming tar vi en grytidlig tur, mens Tursin er opptatt med å fore dyrene. Under stjernehimmelen skritter vi innover dalen og går opp sporet fra dagen før. Sola skal ikke få ødelegge.  Det er raskt og hardt, slik vi håpet. Johan tar motbakken i lange klyv, og er på toppen bare minutter etter at sola har stått opp.

Vi bommer på godsnøen igjen, solskaren fra dagen før er der fremdeles. Men neste gang vi står på toppen, er Tursin der også, sammen med kompisen Arshafé, som en av oss måtte grave ut av en snøkrater under et klippedropp ettermiddagen før. De peker på steder hvor de har vært ski i fjellsidene rundt. På jakt eller skitur? Det vet vi ikke. Her er også Ayiken, som har fått låne seg et par ski med hestefell under. 

Espen og Kjell har snudd. De norske fjellskiene med kortfell dugde ikke i den dype snøen, og de konsentrerer seg om kulturhistorisk dokumentasjon i stedet.

– Vi går bak der, det er åpninger, sier Ayiken.  

En slak oppstigning fører til baksida, som vi hittil ikke har holdt oss unna, fordi vi ikke visste hvor vi ville ende opp. Fra toppen ser vi ned mot en åpning, der solstrålene kommer nydelig inn mellom trærne.

Johan vil filme at vi kjører sammen. To og to eller i en samlet tropp. Vi vil ha Tursin og Arshafé først, det er de som er hovedpersonene. Men de vil ikke, blir stående å vente på oss. Først tror vi det er beskjedenhet, men gradvis forstår vi det det: De vil starte i våre spor, slik at de kan få fart, for så å komme susende forbi. Johan gir beskjeder og vi forsøker å koordinere leken med de andre. Ayiken sliter med en binding – og det faktum at han har vokst opp som flittig språkstudent og hestekar, ikke som skikjører.

Vi andre er på hjemmebane. Det er skikjøring på sitt aller beste. Ingen har lyst til å vente.
– Dette er helt sprøtt. Som å gå inn i en tidsmaskin og kjøre på ski med Sondre Norheim, sier jeg.
– Det artigste er at gutta koser seg like mye som oss, sier Dag Inge.  

Bindingen på skiene til våre venner, er forbløffende like de som ble funnet på en 1300 år gammel ski i Reinheimen høsten 2013. Altai-skiene har antakelig vært omtrent som nå i hundrevis, kanskje tusenvis av år.  Forskjellen til våre moderne toppturski, føles ganske ubetydelig. Det er brede ski med feller, egnet for dyp snø og bratt terreng. 

Nå leder Linn an, med Tursin jagende bak. Hun har fått beskjed om å stanse rett nedenfor Johan. Den planen er ikke like åpenbar for Tursin, som braser inn i henne i en slags spagat, med en pelskledt ski på hver side av henne. 
– Stokken, Tursin har mistet stokken, roper Linn opp til oss som kommer etter. 

Han har overtatt en av hennes skistaver og roter i snøen. Jeg stikker ned i snøen med mine. Dette er slike snøforhold der du fort kan lete en hel dag etter en ski. Tursin trenger stokken for balanse oppover og bremseverktøy nedover, og dessuten hadde han et forseggjort eksemplar med snor. Nå er det som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Men der…der er noe hardt! Jeg trekker opp stauren og gir den triumferende til Tursin.
– Here you go!

På vei inn mellom trærne letter en stor orrfugl rett foran skituppene til Dag Inge. Dette er vilt. 

Etterpå vil Tursin fortelle noe. Han tegner svinger i snøen og rister på hodet, så tegner han raske streker rett ned i fallinja. Under oss er det glissen bjørkeskog i perferkt helning. Han vil utfordre oss til straightlining, ekte chinese downhill. Ok. Vi stiller oss opp på rekke. Johan tar oppstilling nede i skogen.

Til min overraskelse er jeg på siden av Dag Inge i starten, men da jeg må svinge unna et tre, havner jeg på etterskudd. Bak kommer Linn i sporene våre og durer forbi. Jeg kjører samme taktikk, men tar ikke igjen Dag Inge før han er nesten på flata og har erklært seg som vinner.

 Gutta med hestefell er hektet av. Tross alt glir våre p-tex-såler bedre. De klarer ikke helt å skjule skuffelsen.
– Det er bra snø, men ikke så rask. Om fire fem dager blir den bra, oversetter Ayiken, når jeg spør Tursin etterpå. 

Vi kommer ned til en hesteinnhegning , tar bilder og slår av en prat med han som forer hestene der, stående midt inne i ubegripelig vakkert maleri.  Ruta hjemover går over en lav årsrygg. De vil ha meg foran til å tråkke sporet. Det er en ære. Tråkke spor for Sondre Norheim, liksom. Så er vi hjemme igjen.

Det er enkel lunsj i dag. Te og hjemmebakt brød med syltetøy. Dag Inge, Audun og jeg bruker de to siste timene med lys til å ta en tur til. Nede på flata ligger frostrøyken som et teppe. Den siste rødgule resten av sol forsvinner bak fjellene.  I hesteinnhengningen virker livet uvirkelig brutalt. De gleder seg nok til våren. Vi kommer rett inn til et festbord med kylling og grønnsaker, ris, nuddelsuppe og te. Det er en kjærkommen avveksling til de fete hestekjøttet som er standardretten, sammen med løk og poteter. Verten avslutter med å servere et melkebasert brennevin som langt fra gir mersmak, men som vi drikker av høflighet. Her er det all grunn til å ære vertskapet. Gode venner, perfekt snø, et møte med verdens mest eksotiske skikultur og med vår egen historie på samme tid. En skidag kan ikke bli stort bedre.

Tror vi.

Den siste dagen vår i Akrom skal vi være med Tursin og svogeren  Serk på tur. Serk er broren til Arshafe og Kasi, faren til Jamma og Akroms fremste jeger. Han har sagt at han ikke ser noe poeng i skikonkurranser. Var det en konkurranse i jakt derimot, ville han vært den første som meldte seg på.

Kvelden i forveien er  to hjorter observert i en dal på den andre siden av sletta.  Denne jakttturen har vi håpet å få til. Men Ayiken har sagt at det tar flere dager å følge et spor på tuva-jegernes vis. Hva kan vi få til i løpet av de få timene vi har før mørket kommer?  Det vet vi ikke. Uansett er reglene klare.  Jakt er forbudt. Ingen private får eie skytevåpen. Men like krystallklart er det at tuvaene her oppe i Akrom er jegere i sjelen.

Tursin leder an i en ny retning over den snødekte enka, med svogeren 50 meter bak. Så starter stigningen, først slak, så brattere oppover granskogen.  Tursin er stadig først, i et vilt ritt hit og dit opp de bratte kneikene. Selv om redskapen er ski og feller, ligner det lite på sporet til en gruppe toppturfolk slik vi kjenner dem. De svinger hit og dit, opp bratte kneiker, bortover smale hyller og gjennom busker og kratt. Innimellom brukes stokken som en padleåre, eller den stikkes dypt ned i snøen som et anker for å dra seg opp etter. Vi bakser etter og taper terreng,

– For dem er ski noe enkelt. Som å ta på joggeskoene og løpe i skogen, slår Johan.
Vårt utstyr, det beste du får ta i for topptur, virker stivt og lite fleksibelt i forhold.  

Fra den tette skogen, er vi plutselig ute i en åpen snøflanke. Selv om sola skinner, kjenner vi at det er perfekt puddersnø.
– Ned her, sier Johan og signaliserer nedkjøring med staven.

Tursin rister energisk på hodet. Ved hjelp av noen håndbevegelser som viser hvordan vi kunne blitt feid nedover fjellsida. Skredfare. Hvorfor krysser vi dette snøfeltet da? Tegnspråket vårt duger ikke til å stille det spørsmålet, og planen er uansett lagt.
Tursin og Serk peker av og til bort på den andre siden av dalen. Speider etter spor som kan lede dem til dyret. Brede far i snøen etter tunge dyr på leting etter mat. 

Så bærer det inn i skogen og den iskalde skyggen. 500 høydemeter stigning passeres. Sporvalgene er brutale. Men Serk bruker stokken til å kakke snø av trærne, som en gest til oss kommer bak. Etter ytterligere 100 høydemeter kommer vi til et flott utsiktspunkt som også er inngangen til en fabelaktig snøflanke, 4-500 meter åpen, bratt pudderkjøring.

– Sjjjj, sjjj, sa Tursin, mens han signaliserer med hendene at her skal vi ned. Skredfare er ikke tema lengre.

Brede glis kommer fram i ansiktene. 

Serk tar en sigarett i sola, mens Tursin spiser den ene brødbiten han hadde tatt med i lomma. Vi drikker te og spanderer sjokolade.

Nå skal vi kjøre på ski igjen. Johan sette utfor gjennom et skogkratt, Tursin følger etter. De to gutta kjører sammen på venstre side av den store flanken. Dag Inge traverserer på oversiden av trærne og får luft på et naturlig hopp. Det er skikjøring på sitt aller beste, nydelig puddersnø i perfekt helning.

Tursin får kompisen til lage spor til han ned mot et dropp. Han setter utfor, lander perfekt bakpå og tar resten av fjellsida i ett eneste jafs. Vi er frikjørere på tur, viser hverandre lekne linjer, tar bilder for å få opplevelsene til å vare evig. Det er kjøring du drømmer om når du planlegger turen til Sogndal eller Canada.

Så endrer spillet igjen karakter. Nede i dalen finner Tursin hjortesporet. Han sjekker først hvilken vei dyret har beveget seg, så vinker han at vi skal komme etter. Vi skynder oss å få på fellene under skiene og halser etter.

Det er en dyp grøft etter et stort dyr, med spredte hull etter der beina er satt nedi.

Det bærer oppover i bratt skog igjen. Tursin og Serk først, Dag Inge og jeg etter, Johan og Lin litt lengre bak. Vi kjaser oppover gjennom den samme typen ugjennomtrengelig urskog som det er på den andre siden, inntil vi kommer til et åpning. Der setter gutta seg ned i snøen og kikker utover i dalen og nedover i landskapet. Serk tenner en ny sigarett.

Det blir stadig mer klart at våre veivisere er helt overlegne i dette skiterrenget. De har ganske enkelt bedre ferdigheter og bedre utstyr. I en lang oppstigning og en påfølgende nedkjøring, kan vi henge noenlunde på, men på en slik tur er deres fleksibilitet og sømløse overganger mellom oppover- og nedovermodus suverent. Vi er sjanseløse.

Se der! Tursin tar tak i armen min. 50 meter borte i siden er hjortesporet, denne gangen under oss. Vi vet at dyrene trekker ned mot dalen når det er mye snø.

Vi følger etter etter med fellene på og støvler og bindinger i gåmodus. Slipper oss utfor små dropp. Braser gjennom kratt. Lukker øynene for ikke å bli skadet av kvistene. Til slutt er vi nede på flata igjen. Det er spor, men hvor ferske er de? Dag Inge er erfaren jeger og ser ting jeg ikke legger merke til. Rognebær på trærne, hjortens favorittgodteri.

– Det er litt rim i sporene, sier han.
– Men dyret kan vel være lenge på ett sted, foreslår jeg
– Ja, det er ikke mye de beveger seg i denne snøen.

Vi burde dra hjem nå. Gi oss mens leken er god. Vi er slitne og skal tross alt gå ned til Khom igjen samme kveld. Men for Serk og Tursin er ikke åpne for noen diskusjoner.
– Go, go , roper Tursin.
Så er de forsvunnet inn i skogen, med Dag Inge hakk i hæl.

Linn er  rett bak meg og ser at den ene fellen min er falt av. Jeg vet at limet begynner å miste kraft, og at jeg må ta den helt av, skrape av snøen og sette den ordentlig på om den skal holde særlig lengre. Det tar tid. Så hører jeg roping og kvister som knekker. Pokker heller, nå går jeg glipp av alt, tenker jeg. 

Jeg har fortsatt den løse fellen i hånda og står og måper når det knaser i det nærmeste kartet, og en velvoksen hjort kommer brasende gjennom. Den er bare fem meter unna, før den forsvinner mellom trærne. Dag Inge anslår etterpå vekta til 170 kilo. Men kameraet ligger avslått i brystlomma. Pokker.

Det neste levende vesenet jeg får se er Tursin og jeg peker ut retningen dyret løp.  Som om det skulle være til nytte for en som er ekspert på å følge spor. Dag Inge er i hælene hans, mens jeg tar det roligere. Tar av votten og fisker fram kamera. Neste fotomulighet skal jeg gripe. Jeg følger spor hit og dit, et skispor og et hjortespor som stadig krysser hverandre. Verken Tursin, Dag Inge eller hjorten var å se. Etter hvert blir det skispor i ulike retninger, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg følger det rette. Men retningen hjemover er i alle fall riktig, så jeg fortsetter.

Selv har jeg aldri prøvd meg på jakt. Nå tenker på min egen farmor, som vokste opp på en fjellgard 800 meter over havet i Sunndalsfjella og hennes far, som hadde reinsdyrjakt som deler av levebrødet. Forfedrene mine, som gikk på ski til skole og kirke. Oldefaren min, som visstnok hadde en forbløffende evne til aldri å komme tomhendt hjem fra jakt.

Da er plutselig Turtsin ute på den åpne flata foran meg. Og det er noe som beveger seg inne i et kratt. Serk er også her, med sitt smil og sitt trygge vesen. Dyret er omringet fra tre retninger. Brått bykser i den fjerde mulige retningen og kaver mot krattet. Jeg har kamera i hånda og følger etter. Nå er Johan også ved siden av meg. Vi følger etter hjorten mot en bekkedal. Den forsøker å flykte opp på den andre siden, men måter en dyp, dyp dyne av snø, der det er håpløst for tannpirkerbeina å skape framdrift.   

En stund står den helt stille. 

Er det nå en tuva-jeger på ski skal gjøre slutt på dyrets lidelser, slik hans folk har gjort i tusener av år? Slik våre egne forfedre i norske skoger og fjell en gang gjorde? Den dype snøen gir skiløperne en enorm fordel, med mindre snø, måtte vi ha beveget oss fortere og brukt lengre tid. Leken på ski har gitt dem ferdigheter til å overliste dyrene uansett. Raske spurter i motbakke, nedkjøringer i stor fart mot en flokk som står i en dalbunn. Nå hadde det vært lett match. Våre venner hadde ikke behøvd noe annet redskap enn en kniv.

– It´s enough now, sier Johan.

Han har stilt seg på skituppene til Tursin mens han tar nærbilder. Jegeren protesterer ikke. Dette var avtalen. Vi har fått erfart og dokumentert skijakt etter hjort. Linn feller en tåre som straks fryser til is.  Dag Inge kommer etter og ser hjorten forsvinne ut av syne igjen. Vi er alle ydmyke etter å ha sett skijegerne i aksjon og en hjort med dødsangst slippe unna med livet i behold.

Vi klemmer hverandre og tar enda flere bilder, før vi sklir ut av skogen i visshet om at vi vært med på noe helt spesielt. Vi kommer aldri til å glemme denne dagen. Tårene spretter når vi tar far vel med Tursin og familien senere på kvelden. Han får hanskene mine. Dag Inge gir skibrillene sine til Serk. Det er ørsmå uttrykk for takknemligheten vi føler.

Stjernehimmelen over oss ser ut som et gigantisk fyrverkeri. I to timer går vi gjennom vinternatta, setter et ben foran det andre og prøver å gli. Ski har aldri føltes mer viktig. Skijegerne i Akrom forsvinner bak oss. De er ikke eksotiske folk i et annet hjørne av kloden, men våre nære slektninger. Vi har lært noe om skihistorienhva vi skikjørere er grodd ut av, våre egne forfedre og om oss selv.