PÅ PARKERINGSPLASSEN I DEN LILLE FJELLANDSBYEN ser det ut som at bilene er blitt kastet på plass. Det er mørkt, kun et par gatelys, helt stilt, og snødrev i lufta. Noen hundre meter opp i åssiden over oss ser jeg konturene av en diger betongklump av en bygning.

Inne i resepsjonen til hotell Molika – som en toller på flyplassen i Pristina fnøs av, ristet på hodet og kalte «communist shiiit» - er det dunkel belysning, sur sigarettrøyk og en eim av åpen kloakkledning fra kjelleren under. På den andre siden av en massiv resepsjonsdisk står tre halvgamle karer i skinnjakker og smatter på hver sin sneip. Etter et lite kvarter med språktandem uten framgang gir resepsjonisten opp, ringer sin datter som snakker engelsk, og lar henne tolke mellom oss. Til slutt får vi nøkkelen til rom 301 og kan stupe i seng.