PÅ PARKERINGSPLASSEN I DEN LILLE FJELLANDSBYEN ser det ut som at bilene er blitt kastet på plass. Det er mørkt, kun et par gatelys, helt stilt, og snødrev i lufta. Noen hundre meter opp i åssiden over oss ser jeg konturene av en diger betongklump av en bygning.
Inne i resepsjonen til hotell Molika – som en toller på flyplassen i Pristina fnøs av, ristet på hodet og kalte «communist shiiit» - er det dunkel belysning, sur sigarettrøyk og en eim av åpen kloakkledning fra kjelleren under. På den andre siden av en massiv resepsjonsdisk står tre halvgamle karer i skinnjakker og smatter på hver sin sneip. Etter et lite kvarter med språktandem uten framgang gir resepsjonisten opp, ringer sin datter som snakker engelsk, og lar henne tolke mellom oss. Til slutt får vi nøkkelen til rom 301 og kan stupe i seng.
TABLOIDAVISER INSPIRERER SJELDEN TIL SKITURER, MEN DET SKJER. I 2016 publiserte dagbladet.no en skikkelig gladsak; en oversikt over Europas billigste skisteder. Brezovica i Kosovo var det skistedet som ga mest igjen for pengene med dagskortpriser på 18 euro, og på nett kunne vi lese om et nedbørsrikt skianlegg med store muligheter for god frikjøring. Dette måtte vi sjekke ut. Dermed humpet Bård Basberg, Erling Grøstad og jeg en sen februarnatt i fjor opp en bratt og svingete skogsvei i Kosovo.
Vi hadde det travelt. Ikke fordi det var langt over leggetid, men fordi store forandringer var på vei for det lille skianlegget ved foten av Šarfjellene, på grensen mot Makedonia. New York Times skrev nemlig i 2016 om Brezovica – «the most delightfully dysfunctional ski resort in Europe”, og kunne fortelle at ting aldri ville bli det samme. Myndighetene i Kosovo hadde nylig inngått en avtale med flere investorer, deriblant franske Compagnie des Alpes; verdens største skiheisselskap og eier av kolosser som Val d’Isére, Tignes og les2alpes. Investorene skulle spytte inn svimlende 410 millioner euro i Brezovica. Dette var visstnok den største private investeringen i Kosovo noensinne, og skulle føre til det største anlegget på Balkan. Massive områder skulle bygges ut. Den lille byen skulle jevnes med jorden. Antall senger skulle stige fra knappe 700 til 70 000. Her var det bare å komme seg av gårde før store ting skjedde. Og heiskortprisene skjøt i været.
ALENE: Det blir fort ensomt om man forlater de to preparerte løypene i Brezovica. Henning S. Skjetne har utsikt mot den lille byen og det svære hotellet Molika når han sporer opp snøen. Foto: Bård Basberg.
NESTE MORGEN BLIR DET KLART HVORFOR BREZOVICA for noen år tilbake kun hadde under 70 registrerte fastboende; hele byen består av en parkeringsplass, en kort, snødekt gate med noen restauranter, et par små hotell her og der, og Molika – som troner høyt over alt og alle. Selv om byen kanskje er liten og innbyggertallet lavt, er det fullt av folk og liv ute. Heisen går ikke – og ingen vet helt når den kommer til å gjøre det – men du kan kjøpe snacks, røyk, utdaterte ski, neonfargede skidresser fra åttitallet, eller en liter plommesprit. Alt du trenger for en god skidag. Det er fullt av folk, like mange uten ski som med. Djovan, direktøren for skianlegget og Molika, som drives av et serbisk-eid skiselskap, står ved heisen og gliser og ønsker oss velkommen til fjells.
HØYT HENGER DE, OG SMALE ER DE. Kurvene i den toseters stolheisen er ikke for de nervøse av oss. Langt, langt over bakken dras vi sakte, men sikkert oppover. Den smale, humpete skiløypen som er preparert ligger like under heisen. Og den er full av folk som på ingen måte er født med ski på beina, og som har bestemt seg for å ta på sine flotteste jeans og lære seg å stå på ski. Når vi 13 minutter og 24 sekunder senere sklir vi av stolheisen, har vi et svært område for våre stive skistøvler. Vi prøver oss ut til skikjørers venstre, og her åpner det seg en enorm, slak side, som skapt for jevn og tiltaksløs cruising. Snøen er vindpakket, men kompakt. Vi ender opp nede ved veien, og må spasere opp til heisen. På skikjørers høyre er det store, åpne sider, og brattere terreng med glissen skog.
Skisenteret i Brezovica åpnet på tidlig 1950-tall, hvor den første heisen var en gondol. Anlegget fikk sin storhetstid utover 70- og 80 – tallet, da flere nye heiser ble bygd og en rekke FIS-renn ble arrangert. Etter borgerkrigen i Kosovo – som utviklet seg til en internasjonal storkonflikt – ble skisenteret plyndret, og i lang tid liggende brakk, blant annet grunnet ubetalte strømregninger. Selv om man flere steder på nett kan lese at anlegget i dag har fem stolheiser og fem t-kroker, er sannheten en ganske annen. Det som en gang var et stort skianlegg, halter nå videre i uvisshet og påvente av større investeringer.
GAMMEL STORHET – Hotellene i Brezovica er noe for seg selv. På Molika er dørene kledd i skinn, og korridorene dunkelt belyst. Gamle Narcis nede i dalen har stengt dørene for lenge siden. Foto: Bård Basberg
I DET JEG SKAL TIL Å SETTE MEG PÅ HEISEN, kommer en serbisk snowboarder med stort skjegg og setter seg ned i det ledige setet ved siden av meg. Han sier han har kjørt mye i Brezovica, men nå er det første gang han er her på nesten femten år. Sist gang han prøvde å komme inn i Kosovo slapp han ikke over grensa på grunn av stor uro i landet. Han forteller at en mengde serbere ble drept i den perioden, og at landet var for utrygt. Nå har ting roet seg, og han har igjen tatt turen fra Beograd for å oppleve Brezovica. På spørsmål om hva han tenker om konflikten med Kosovo forteller han at det ikke er noe som heter Kosovo – dette er et serbisk fjell.
Senere deler jeg stolheis med en albaner med en helt annen oppfatning. Han påstår at serberne ikke har noe her på fjellet å gjøre; Brezovica tilhører Kosovo. Selv om meningene mildt sagt er delte om suverenitet, ser de fleste skiløperne ut til å bry seg mer om å unngå at skituppene krysser seg og å nyte snøen. En ting er sikkert; litt skikjøring gjør sjelden en konflikt verre.
ETTER LUNSJ TAR VI FELLENE FATT, for i Brezovica er det mye spennende skiterreng man ikke når fra heisen. Ikke bare fordi heisene ikke går helt til topps, men fordi de fleste heisene ikke går i det hele tatt – noe de heller ikke har gjort på mange år. Opp mot en av de høyeste toppene i bakkant av anlegget ligger en stolheis. Ligger er nok feil ordvalg, den formelig skyter i været. Rett under heisen ligger en bratt og heftig fjellside, full av klipper og lekent frikjøringsterreng – rett og slett drømmeheisen. Men en drømmeheis gjør ingen nytte når den står i ro, og vi må tråkke oss opp for egen maskin før vi kjører ned i dagens siste sollys.
TUNGE TAK – Det er mye snø som må spores i Brezovica. Erling Grøstad gjør sin del av jobben og skremmer opp litt balkan-pudder. I bakgrunnen skimtes enda en heis som ikke har gått på mange år. Foto: Bård Basberg
– ŽIVELI!
Vi utbringer en serbisk skål etter en lang dag til fjells. I den ene, snøfylte gaten i Brezovica er det et lite hus i laftet tømmer som skiller seg ut: Pizzeria Tina. Her inne er det fyr i peisen, lun stemning, og en god blanding av lokal mat og herlig pizza. Igor Nikolcevic har i tjue år drevet denne lille perlen sammen med sin kone Draginja, og stedet er oppkalt etter datteren Tina. Igor – en høyreist kar med velstelt skjegg og et vennlig smil – kan fortelle at det nå stort sett er en stolheis som går i Brezovica. Den andre stolheisen går nå og da, og det finnes en t-krok som starter om været er ille nok. De andre heisene har ikke gått på flere år – heisene kjøres til de ikke lenger kan brukes, så får de stå på fjellet og ruste ned. Vi spør Igor om den bratte heisen vi hadde sett langt til fjells, og han kan fortelle at den ble bygd i forbindelse med OL i Sarajevo i 1984; Brezovica var reserveanlegg dersom snøforholdene i hovedanlegget lengre nord skulle vise seg å bli for dårlige. Utforrennet skulle kjøres fra toppen av denne heisen, men Igor forteller oppgitt at heisen aldri har gått. Noen god forklaring finnes ikke.
Kanskje er det fordi toppstasjonen ligger over grensen til Makedonia?
Hvem vet?
Det er uansett noe håpløst ved tanken på at en så heftig skiheis faktisk aldri har vært i bruk, og nå bare står og ruster ned på toppen av fjellet.
TILBAKE PÅ MOLIKA HAR STRØMMEN GÅTT. Det eneste stedet det er lys er i resepsjonen, men vi får beskjed om at generatoren som lager strøm blir skrudd av klokken elleve. Heldigvis skal strømmen komme tilbake neste morgen.
I løpet av natten har vinden snudd, og inne på rom 301 våkner Bård neste morgen av at han er i ferd med å snø ned. En storm har lagt seg over fjellet, og strømmen er fortsatt borte. Etter frokost spør jeg en heiskar om når heisene åpner. Han smiler og klapper meg på skuldra: «no lifts. Just the small one», og peker på t-kroken som går rett ved hotellet. Når vi går av heisen får vi tommel opp fra heiskaren idet vi tar på fellene og trasker inn i stormen. Det blir gammel-forlatt-heis safari og klatre-i-rustent-drithøyt-heistårn i dag.
Etter ski kommer after-ski. Vi varmer oss inne hos Igor når vi utpå kvelden kommer i prat med Naja, som jobbet som tolk for KFOR under krigen. Hun kjenner flere nordmenn som tjenestegjorde her nede, og har vært i Norge flere ganger. Naja følger godt med på hva som skjer i Brezovica, og vi forteller at vi kom hit for å oppleve skisenteret før franskmennene kommer og bygger ut hele dalen og skrur opp prisen på heiskort. Naja kan fortelle oss at det ikke haster; de enorme investeringsplanene er lagt på is. Investorene har trukket seg på grunn av uro og ustabilitet i regionen, og hun aner ikke hva fremtiden vil bringe for Brezovica. Det gjør visst heller ingen andre, det er mye usikkerhet om hva som skje. Vi vet det i alle fall ikke. Kanskje finner vi løsningen i litt mer rakia? Når vi kommer tilbake på Molika er det fortsatt mørkt.
– Tomorrow, svarer resepsjonisten når vi spør når strømmen kommer tilbake.
INNAFOR: God snø og eksemplarisk utsikt utover fjellene som omkranser området. Foto: Bård Basberg
NESTE MORGEN SPISER VI SOM VANLIG FROKOST I TUNG SIGARETTRØYK i spisesalen. Det er fortsatt storm, og heisene som går opp på fjellet er stengt. Javel. Da blir det turisme nede i dalen. Vi kjører rundt og ser på gamle, forlatte, gråe hus. Fifty shades of grey. En bygning skiller seg ut – gamle hotell Narcis – det som tidligere var regionens flotteste hotell, er nå bare forlatt og skummelt. En pussig vaktmester går rundt og koster litt og ser rart på oss. Erling kjøper et veldig fake Apple-headset til en euro som bråker når han rister på det. Bård koser seg og tar masse bilder. Vi klapper en kjempestor hund. På veien opp til Brezovica stopper vi innom et nytt og fancy hotell, og spiser oss balkan-stappmett. Eieren snakker norsk etter å ha jobbet i Norge noen år, og han kan bekrefte at de franske investeringsplanene er avlyst. Han virker ikke nevneverdig bekymret for det, og spør om vi er helt sikre på at vi ikke vil ha mer mat.
Tips
- Reisen dit: Fly til Pristina eller Skopje; det er omlag en og en halv times kjøring fra begge disse flyplassene. Hvis du vil kjøre selv, bør du leie en SUV med firehjulstrekk, da veistandarden til tider er ganske dårlig. Husk at du ikke slipper inn i Serbia dersom du kjører bil med skiter fra Kosovo.
- Overnatting: Det er flere hoteller i Brezovica, og det er her oppe ved skisenteret du vil bo. Ikke bo nede i dalen.
- Helg: Unngå helgene. Det er vanvittig mye folk, bilkøen står visst helt ned i dalen og heiskøene er uendelige.
- Valuta: Euro
- Heiskort koster fortsatt 18 euro for en dag.
- Husk feller – det er uendelig mye å ta av der heisene slutter.
- Spør Igor hos Pizzeria Tina om du lurer på noe annet. Han snakker godt engelsk og kan svare deg på alt du lurer på.
– HEY BÅRD, WHY ARE YOU NOT SKIING?
På parkeringsplassen oppe ved Brezovica laster Igor opp snøscooteren med forsyninger til pizzeriaen. Det har snødd nye femten centimeter, vinden holder på å løye, og Igor har vært ute med hodelykt og kjent på føret. Vi snakker om at snøen er god, og at det kan bli knallbra på fjellet i morgen. Når vi spør om heisene kommer til å åpne, trekker Igor på skuldrene; «listen guys; I´m not santa claus». På fjellet er det ikke en tråkkemaskin å se. Man må vel kanskje tro på nissen for å ha trua på at heisen skal åpne i Brezovica.
Når Bård våkner neste morgen er det ikke fordi han snør ned, men fordi solen endelig skinner fra blå himmel. Stormen er over. Og etter frokost starter jaggu heisen å gå. I dag skjønner vi hvorfor Brezovica sies å ha den beste frikjøringen på Balkan; vi kan herje rundt i dyp snø hele dagen, og aldri krysser vi andres spor. Ut fra heisen sklir vi skikjørers høyre, ut til toppen av en diger bolle kalt «Eagle´s nest». Her kan vi kjøre små glenner, større renner, hoppe klipper og slippe på nedover glissen granskog. Dagen lang. Og alt har vi for oss selv.
INN I REDET: Erling Grøstad fant seg godt til rette i Brezovica. Her stuper han ned mot bunnen av Eagle´s nest.
ETTER EN LANG DAG TIL FJELLS, blir det en ny kveld hos Igor. Han byr på serbisk te, ost og en pussig variant av langkokt bacon som han kaller svine-ull. Han setter seg ned og vi snakker om at han heller ikke vet hva som kommer til å skje med Brezovica. Noen planer er visst på gang, vi får se om noe skjer til neste vinter. Teen brenner i halsen og jeg tenker at kanskje har vi nok store, striglete skianlegg i verden.
PS.
– At the moment there are no plans for the ski resort.
Jeg sjekket med Igor igjen nå i november. Han kunne fortelle at det er intet nytt under solen i Brezovica. Regjeringen jobber visstnok fortsatt med å finne investorer til en utbygging, men ingenting er sikkert. Og kanskje – hvis vi er heldige – får Brezovica være helt i fred? Akkurat som det er – heftig, og så herlig dysfunksjonelt som bare et gammelt skianlegg i Kosovo kan være.
KOSOVO
Området som i dag er Kosovo ble etter Jugoslavias fallansett som en provins i Serbia. Etter kosovokrigen i 1999 ble området styrt av NATO, FN og EU i felleskap, og Norge bidro sterkt i den fredsbevarende KFOR-styrken. Republikken Kosovo erklærte seg som en selvstendig, uavhengig stat 17.februar 2008. De aller fleste vestlige land anerkjenner Kosovos suverenitet. Det gjør ikke nabolandet Serbia, noe som naturligvis bidrar til en anspent situasjon. Senest i januar 2018 ble en serbisk politiker som jobbet med å normalisere forholdet mellom albanere og serbere skutt og drept i Mitrovica, nord i Kosovo. For øvrig har Kosovo omkring 2 millioner innbyggere, og hovedstaden er Pristina. Kosovoalbanere utgjør omkring 95% av innbyggerne. I regionen Štrpce, hvor Brezovica ligger, er majoriteten imidlertid etniske serbere.
