Tinderangling på Snøhetta

Saken er republisert

Men først: Spaserturen opp på Dovrefjellplatåets høyeste fjell er litt seig. Det er ikke mer enn drøye 800 høydemeter fra Snøheim til toppen, men det er flatt i starten og steinur absolutt hele veien.

Vandrerne som holder oss med selskap syns det er spennende (på østlandsdialekt og med DNT-merke på jakkeslaget) at vi har klatretau på sekken og planer om å gå traversen. Det er hyggelig.

Mindre hyggelig er det å ha selskap av tre meter høye metallstenger fra første meter og helt til toppen. Stengene er borra fast i steinene, og viser vei (sammen med røde t´er) for de som skal opp til radiolinkstasjonen på toppen.

Dette står i temmelig sterk kontrast til saken fra 2011, da Storm Adventures, som sørget for sikkerheten i forbindelse med realityprogrammet 71 grader nord, borra tre bolter for å lage rappellfeste på Hettpiggen. Dette skapte furore – som seg hør og bør – men det gjenstår fortsatt å registrere protester mot de hundrevis av metallstolpene som er borra langs normalruta til topps. 

Men nok om det. Ut over at alle installasjonene forringer opplevelsen av å spasere til topps på dette ellers så vakre fjellet.

Heldigvis blir sivilisasjonen og menneskenes inngrep fjernere idet vi går videre mot Midttoppen. Fortsatt er det gåterreng, men  sent i juni ligger det ei snøfonn i området hvor det er enklest å gå ned i skaret mellom Midttoppen og den alpine Hettpiggen, så vi velger å rappellere ned her. Vanligvis er det grei skuring å gå, men det frister ikke akkurat å miste grepet på den harde snøen.

Når man går Snøhettatraversen fra øst mot vest – altså med start på Stortoppen, slik vi gjorde – starter vanligvis ikke klatringen før man skal opp på Hettpiggen. Først er det en spasertur langs eller ved siden av en vanvittig luftig rygg, før man klatrer opp på toppen fra nord.

Og det er her poenget fra innledningen kommer: Fra E6 ser nemlig ikke Hettpiggen så voldsom ut, og det er ikke mye å hente ved å peke på fjellet fra bilveien og skryte av at man har vært der.

Men når det gjelder mer kjente fjell som Store Skagastølstind, Romsdalshorn og Stetind (som slo Snøhetta i kampen om å bli Norges nasjonalfjell) er Hettpiggen motsatt. De andre fjellene ser helt vanvittige ut fra bilveien, men er i realiteten ikke veldig vanskelige å bestige, selv om de krever klatring.

Hettpiggen som derimot ser ganske vanlig ut fra E6, framstår som helt vanvittig fra skaret. Eggen er sylskarp og luftig, og selve fjelltoppen henger utover og ser ut som den kan ramle utfor det 300 meter høye stupet når som helst.

Heldigvis er heller ikke den veldig vanskelig å bestige, selv om det må klatring til. En kar vi traff med cowboyhatt men uten tau valgte heldigvis å snu her, etter at han lånte tau av både oss og den andre gruppa som var på vei over traversen.

En koselig taulengde på et grad tre-sva førte oss opp på det vesle toppunktet, og Snøhettatraversens eneste alpine topp var besteget. Ja, det betyr altså at toppen ikke lar seg bestige uten klatring, samme hvilken vei man velger.

Herfra er det to korte eller en lang rappell ned i skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen. Eller man kan gjøre som oss hvis været er fint og fjellet tørt: Klyve ned den første rappellen og klare seg med en kort rappell.

Vi fant ikke noe etablert feste på toppen, men det nederste rappellfestet hadde en drøss slynger rundt en tilsynelatende fast stein, og både rappellring og skrukarabin.

Fra skaret er resten av turen som en slags blåkopi av ruta opp på Hettpiggen – men det er lengre både opp til toppen og ned til bakken under oss.

Stupet på denne siden av Vesttoppen – som er slak på vestsiden – er stort, bratt og ser uinntakelig ut. Ruta starter etter omtrent femti meter langs ei hylle på nordsiden, og følger et åpenbart svakt punkt, ei slags renne, opp mot venstre. 

Klatringen er eksponert og ett punkt er grad fire pluss og turens kruks. Heldigvis er det lettsikret og relativt fast fjell. De første meterne var på snø, men det gikk heldigvis greit med småsko.

Etter halvannen taulengde nådde vi toppryggen, som er smal og byr på koselig grad 2-klyving.

Som mange steder tidligere på turen gikk vi med løpende sikring her, og etter tre timer i luftige, bratte og smale omgivelser som er minst like spektakulære som det man finner i mer kjente tinderanglesteder i Norge, var det nesten et antiklimaks å plutselig stå på den litt romslige toppen.

Men likevel, og til tross for åtte kilometer med gange i steinur tilbake til bussen vi ikke rakk (heldigvis har de god mat og god kaffe på Snøheim), var alle enige om at Snøhettatraversen er en tinderangletur som ikke står tilbake for noe!

Se film under faktaboksen!