Det er så lett å la seg besnære av triumfen som ligger i bestige, være den første, være den beste.
Trango setter en ny standard for klatre- og ekspedisjonsdokumentar i Norge. Det er en film som for alvor borer inn i de store og kompliserte tingene. Det er en film som viser at det å ha skin in the game ikke er forbeholdt bare ekspedisjonsmedlemmene og ingen – absolutt ingen – kommer urørt ned fra fjellet.
Jeg har aldri vært så nærme å stjele en bibliotekbok som Triumf og tragedie.
På hver eneste bruktbokmesse jeg oppsøker er det bare to bøker jeg ser etter: det er Trango-boka og gamle Davy Crockett-bøker.
Gruet meg
Samtidig som jeg har gledet meg til filmen, gruet jeg meg også. Ingenting faller så hardt og vondt som fantasien og mystikken om en perfekt historie, men som fader ut i noe middels.
Det gjør ikke Trango.
For det brutale i fortellinger om ekspedisjonslivet, klatringen og ekstremsport er ikke vårt ønske om dramaturgien i en suksess, men vår absurde lengsel etter historier der det faktisk ikke går bra til slutt.
Det er jo derfor historier som Jon Krakauers Into the wild og Joe Simpsons Touching the void trollbinder på et helt annet nivå. Noen ganger har jeg tenkt at en storyteller av Stein P. Aasheims format vet akkurat det:
Drit i Everest, det er Trango som står igjen.
Den sjelelige og menneskelige kostnaden ved (nesten) tap av liv er selve navet i historiene som fengsler oss mest.
Det var derfor denne anmelderen ankom Edda kino i Haugesund, mutters alene i kinosalen en tirsdag klokken 14.45. Kun utstyrt med bic-penn i en svett hånd og en krøllete notatblokk.
Trango tar balletak
I begynnelsen føler jeg på en frustrasjon over Robert Caspersens fortellerstemme og en indre stemme i meg skriker: Kom til saken, for helvete, du snille mann med de drømmende blå, øynene!
Og sakte, som en storveggsklatrer på usikre sikringer, gjør Casperesen nettopp det.
Trango tar balletak. Fingertuppene føles såre og pumpen sniker seg ut i underarmene.
Jonathan Sigsworth har laget lydsporet til filmen og han burde fått en egen pris for tonene som sniker seg inn i riss, rynker og vertikal tilværelse. Det er så vakkert og føles like fint som et toppturfeste og bygger spenning som en kamkile.
Estetikken i Trango er slående og jeg mistenker at Filip Christensens fingespitzgefühl med action-scener har fått albuerom her. For oss om har fulgt Christensen ferd som filmskaper er det bare å bøye seg i kalkstøvet.
Premiere: 10. oktober
Lengde: 1 time og 59 min.
Aldersgrense: 9 år
Regissør: Christopher Carvasal
Bestigningen av Great Trangos østtopp i 1984 var en milepæl i internasjonal klatrehistorie. Men historien hadde også en mørk bakside som skulle prege hele klatremiljøet.
Inspirert av en ekspedisjonen i 1984 legger den fjellklatreren Robert Caspersen og hans lag ut på et eventyr til Himalaya med en drøm om å være de første til å bestige en av verdens høyeste klipper, Trango Pulpit, i 1999.
I kino-dokumentaren åpner klatrerne opp om de ekstreme opplevelsene. Filmen skildrer to ekspedisjoner med 15 års mellomrom, om risikoen, de personlige ofrene og den livslange jakten på å oppnå umulige drømmer i verdens mest brutale fjellvegger.
Kanskje handler det også om åttitalls-nostalgien og det gamle utstyret? Kanskje handler det om de mettede fargene og kornete filmopptakene? Jeg blir ettertenksom når jeg stadig blir mer betatt av 90-tallets koloritt. Det som jeg tenker på som nåtid er ikke nåtid, men fortid.
Jeg vet ikke hva jeg tenker om det grafiske elementet som viser når filmen beveger seg mellom 1984 og 1999, men grepet er også en overbyggende metafor på alder.
Har satt evige spor
Folk som ikke dør blir som kjent eldre og de tenker, føler og reflekterer stadig bedre.
Dokumentarfilmens største styrke ligger ikke manifestasjonen av de kolossale prestasjonene og beskrivelsen av det utenomjordiske fjellet, men i det menneskelige som filmskaperne tar på alvor.
Filmen rører meg aller mest når filmskaperne taulengde for taulengde avdekker de seige, smertelige og filosofiske betraktningene på hva Trango har kostet dem som klatret der.
Sårene på fingertuppene er glemt for lengst, men arrene i sjelen og plasteret som stadig rives av gir et innblikk av de sjeldne.
Les også
Filmen om Trango, og den største triumfen i norsk klatrehistorie, har klipp fra '84-turen som aldri før er blitt vist. For å finne frem til filmrullene måtte regissør Christopher Carvasal på skattejakt.
Et av tv-serie-universets aller beste dramaturgiske grep kom kanskje til syne i filmatiseringen av Stephen Ambrose-boka Band of Brothers. Åpningssekvensene viste intervju av gamle menn som hoppet i fallskjerm på D-Dagen under invasjonen i Normandie. Jeg vet ikke om dette er en inspirasjon for Trango, men når Stein P. Aasheims myke fortellerstemme sprekker i de første minuttene, aner vi allerede et traume som er svart og kaldt som en bunnløs bresprekk.
Sigmund Freuds infløkte begrep «nachträglichkeit» kan oversettes til «etterpå-het» og beskriver hvordan et traume kan og vil endre karakter over tid. Alle som har levd bittelitt lenge vet jo at det er bare piss at tiden leger alle sår.
Og det er heller ikke alle som lærer seg å leve med dem.
Regissør Christopher Carvasal viser en inderlig klokskap i måten han har puslet brikkene sammen.
Trango føles som en føyelsmyk skrustikke som stadig griper deg hardere og gir et innblikk i rekkevidden av hvor sterkt, dypt og langt konsekvensene av ekspedisjonene griper inn i svært mange liv.
Kvinnene som løfter filmen
Et tankevekkende grep som gjør denne filmen ekstra interessant er framfor alt kvinnene. Elin Dæhli, Teresa Chan og Lill Salole sporer filmen inn i noe annet. Deres stemmer, innblikk og refleksjoner løfter filmen kolossalt og det er besnærende å tenke på hvor opplagt viktig deres versjon er, men som tidligere ekspedisjonsberetninger ofte er regelrett oversett.
Klatrerne sier det jo selv, men klatringens evige crux vil for alltid være å forklare – eller redegjøre for – hvorfor man egentlig skal utsette seg for det som er klatringens råsterke magnet: dødsfaren.
Klatrer og enke etter Hans Christian Doseth, Ragnhild Amundsen, leverer så det synger, som hammerslag mot bolt i granitt i Trango.
Jeg håper flest mulig ser denne filmen på kino, på det største lerretet som kinoen din kan oppdrive.
LES OGSÅ
5. august 1984 sto to norske klatrere på Great Trangos østtopp i Himalaya etter å ha fullført det som skulle bli omtalt som «verdens kanskje hardeste storveggsbestigning». Men Hans Christian Doseth og Finn Dæhli kom aldri hjem igjen fra Trango.
– Trango var et stort eventyr som dessverre endte tragisk, sier Dag Kolsrud om ekspedisjonen i Himalaya i 1984.
Han medgir at det etter 30 år er naturlig at han ser litt annerledes på livet og klatring. – Men jeg ville neppe gjort noe annerledes om jeg fikk sjansen igjen.
Robert Caspersen er en av Norges mest legendariske klatrere, med vanvittige bestigninger over hele verden under beltet - både teknisk klatring, storvegger, krevende sportsruter og det meste annet. I dette intervjuet forteller han om stil, risiko, og hva som ulmer inne i ham.
Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Rolf Bae er akkurat nå i ferd med å gå de siste taulengdene opp den kjente Norskeruta på Great Trango Tower i Pakistan.
Denne saken er skrevet av
Alexander Urrang Hauge
Alexander Urrang Hauge har bidratt i skimagasinet Fri Flyt nesten siden starten i 1998, først som leserbrevskribent, senere som reporter, anmelder og fast spaltist.
