Det er ikke til hinder for at jeg likevel syns det er flott at det nå er laget en kinofilm som forteller historien om det som ble en av verdens mest banebrytende klatreprestasjoner (ifølge bladet «Climbing») – men også et av de tristeste kapitlene i mitt eget liv.
Arbeidet med filmen er en prosess jeg har deltatt i helt fra starten. Lenge ganske motvillig, sant nok.
I september var det førpremiere på Åndalsnes. «Trango – Et ønske om å leve sterkt».
Dette innlegget ble først publisert på Stein P. Aasheims Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.
Først utendørsvisning på kaia ved Norsk Tindesenter. Deretter en slags panelsamtale i låven på Romsdal Lodge i Isfjorden.
Jeg gruet meg til begge deler.
Det var første gang jeg skulle se den ferdige filmen.
Det jeg gruet meg mest til var å måtte gå på scenen etterpå og motta applaus og gratulasjoner, «jævlig kul film» – for historien om den gang jeg mistet to av mine nærmeste venner.
Historien om Trango har en helt spesiell plass i hjertet og minnet til veldig mange i Rauma og Romsdalen.
«Romsdalen i sjokk» dekket hele førstesiden på Romsdals Budstikke da det ble klart at ekspedisjonens ubestridte leder, Hans Christian Doseth fra Åndalsnes, aldri ville komme tilbake.
Han ble igjen på Trango sammen med Finn Dæhlie fra Stange. Dag og jeg overlevde.
Bortimot 600 mennesker satt ute i nesten to timer. Det begynte å regne midtveis i filmen. Ingen gikk hjem.
– Er dokumentarfilmen om Trango et avsluttende kapittel for deg av denne dramatiske historien, var det en journalist som spurte i forrige uke.
Det finnes ikke noe avsluttende kapittel om Trango for meg.
Dagen etter var det panelsamtale på Romsdal Lodge. Dag og jeg, og Robert og Per Ludvig fra 1999-ekspedisjonen til Trango Pulpit. Jeg hadde gruet meg til den, og.
Jeg har allerede fortalt historien. Jeg har skrevet en hel bok om den. Jeg har ikke mer å si. Det er ikke en historie jeg har noe behov for å dvele mere ved.
Men jeg følte jeg skyldte Christopher Carvasal å være positiv. Det er han som har laget filmen. Fra å være en pain-in-the-ass som jeg unnlot å svare når jeg så han ringte, er han blitt en nær og god venn. Han har gjort en fenomenal jobb.
Chris har vevd sammen turen vår i 1984 med 1999-ekspedisjonen til Robert Caspersen & co på naboveggen Trango Pulpit.
Det var en prestasjon som ikke står noe tilbake for vår. 38 dager i veggen. De tre siste uten mat.
Til slutt var vi kanskje 20 personer som satt igjen på låven på lodgen til langt ut i de sene nattetimer. Historier. Spørsmål. Svar, der det fantes svar... Latter. Litt tårer. Jeg tror ikke jeg var alene om å føle på at jeg var med på noe veldig spesielt. Og vi visste at en slik stund kommer aldri til å gjenta seg.
Det er ikke sant lenger, at jeg ikke greier å kjenne på glede og begeistring i forbindelse med Trango. Jeg kjenner virkelig på glede over at «Trango – Et ønske om å leve sterkt» er blitt et så flott og verdig minne om Finn og Hans Christian og norskeruta på Trango, «One of the climbs that made history».
Og jeg er glad for at filmen får fram hvordan det er mulig å oppleve glede og entusiasme midt i alt det desperate. Men noe avsluttende kapittel er det ikke.
Trango – et ønske om å leve sterkt
Premiere: 10. oktober
Lengde: 1 time og 59 min.
Aldersgrense: 9 år
Regissør: Christopher Carvasal
Bestigningen av Great Trangos østtopp i 1984 var en milepæl i internasjonal klatrehistorie. Men historien hadde også en mørk bakside som skulle prege hele klatremiljøet.
Inspirert av en ekspedisjonen i 1984 legger den fjellklatreren Robert Caspersen og hans lag ut på et eventyr til Himalaya med en drøm om å være de første til å bestige en av verdens høyeste klipper, Trango Pulpit, i 1999.
I kino-dokumentaren åpner klatrerne opp om de ekstreme opplevelsene. Filmen skildrer to ekspedisjoner med 15 års mellomrom, om risikoen, de personlige ofrene og den livslange jakten på å oppnå umulige drømmer i verdens mest brutale fjellvegger.
