– Alt i livet blir før og etter denne turen

Bare to av dem lever i dag. Her er historien om Trango 2008.

– Norskeruta på Trango kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har gjort. Den er et mesterverk av moder jord.

Det sier Sigurd Felde, som fikk den siste taulengden i bursdagsgave da de nådde toppen av Great Trango Tower (6 286 moh.) i Pakistan 2. juni 2008 – via Norskeruta i på Trango sin nordøstvegg.

– Alt i livet blir før og etter denne turen, selv om mange av mine turer har vært av både samme lengde og like harde. Trango er eksamen, sier Sigurd Felde.

Saken er republisert, da denne historien er blitt reaktualisert gjennom den kommende Field Productions-dokumentaren «Trango», som kommer høsten 2025.

Norskeruta følger pilarene i midten av bildet, opp det som er et av verdens høyeste stup - 1500 meter fra breen og opp.

Sigurd Felde studerer ruta.

Portaledge camp nummer fire. Her bodde gjengen i fem dager før de flytta høyere opp i veggen.

Trango Tower Norwegian Route er et begrep i klatreverdenen, takket være fire unge klatrere på starten av 1980-tallet.

Norskeruta på Great Trango ble førstebesteget i 1984 av Hans Christian Doseth og Finn Dæhli.

Også Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud var med på turen, men de snudde da matmangelen ble så prekær at eneste mulighet for å få noen til topps var at to av fire ga seg.

Doseth og Dæhli omkom på vei ned, og den norske ekspedisjonen ble for alltid udødeliggjort i Aasheims praktbok Trango - triumf og tragedie. Bestigningen er blant de råeste klatreprestasjonene noensinne. I dag er boka et ettertraktet samlerobjekt.

Her er gjengen på toppen av Great Trango etter den første repetisjonen av Norskeruta. Bakerst er Rolf Bae (til venstre) og Sigurd Felde. Foran Bjarte Bø (til venstre) og Stein-Ivar Gravdal.

Rolf Bae var eventyreren, klatreren og polfareren som var god til å fryse og dermed ekspert på å holde ut slike forhold.

Stein-Ivar Gravdal jobber i nedre del av bunnveggen, tusen meter over Baltorobreen.

Den første repetisjonen av Norskeruta på Trango:

– Hvor kom ideen til Trango-turen fra?

Sigurd: 

– Ideen ble antagelig født av Rolf Bae og meg på vei inn til K2 base camp i 2005. Vi passerte Trango-massivet og ble totalt bergtatt av størrelsen, skjønnheten og det overveldende inntrykket veggen ga. Med ballasten fra Stein P. Aasheims bok Trango, triumf og tragedie som oppdragende klatrelektyre, var det enkelt å sette seg nye og hårete mål. Vi bestemte oss egentlig der og da for å prøve oss på Trango.

Bjarte:

– Jeg ble invitert med av Stein-Ivar, som sistemann. Vi hadde jobba en del sammen, og klatret litt i lag. Jeg hadde klatret en del store vegger tidligere og hadde vel erfaring. Stein-Ivar sa jeg kunne tenke meg om, men det var ikke nødvendig. Jeg sa ja med en gang. 

– Hvorfor gikk dere for Norskeruta? 

Sigurd:

– Vi hadde i utgangspunktet sett oss ut ei ny linje på Trango Pulpit, men også diskutert mulighetene for å repetere Norskeruta. Da vi kom fram og fikk se massivet og Norskeruta kontra vår «nye» linje på Pulpit ble valget enkelt: Vi klatrer verdens vakreste klatrelinje: Norskeruta på Trango.

Bjarte:

– Vi brukte noen dager på å se etter ei ny rute, men vi fant ingen vi tente på. Norskeruta er ei vanvittig flott linje, som følger en tydelig pilar hele veien. At vi i tillegg hadde vokst opp med historien fra 1984 gjorde valget ganske enkelt.

Les også

– Norskeruta på Trango i Himalaya står seg

Trango hadde neppe vært den myten det er om det ikke var for Stein P. Aasheims bok Trango – triumf og tragedie, publisert i 1985, året etter storveggs-ekspedisjonen i Himalaya. Selv prøver han å ikke gruble altfor mye over verken turen eller boka.

– Hvilke forberedelser gjorde dere?

Sigurd:

– Vi var alle erfarne turbamser og levde stort sett i ei tur-, klatre- og ekspedisjonsboble der turer av denne karakteren var mye av hverdagen vår. Forberedelsene og det praktiske fløt avgårde i en, den gangen, normal tralt. Vi trente ikke spesielt til akkurat denne turen, foruten å klatre aktivt slik vi gjorde da.

Bjarte:

– Jeg jobbet med tilkomst i Aak da som nå, men den gangen var jeg singel og hadde muligheten til å stikke av. Så det passa godt inn med livssituasjonen kan du si.

– Hvordan vil du beskrive laget?

Sigurd:

– Rolf var turbamse nummer en: Ekstremt god til å fryse, slite, jobbe hardt og aldri gi seg. Alltid i godt humør og ekstremt støttende, med en utrolig evne til å løfte opp andre. Stein Ivar var feinschmeckeren, «ruleren» som vi kalte han. Utrolig sterk på de harde taulengdene, men med veldige tekniske ferdigheter og en rå evne til å stå i det.

Bjarte er en mann som bare mater på. Han ruller oppover i et evigvarende rolig tempo, uavhengig av vanskegrad. På Bjarte kunne du aldri se hvor hard lengden var da han klatret. Samme rolige sekvenser uansett. Selv er jeg en slags lett blanding av alt.

Bjarte:

– Vi hadde veldig mye og forskjellig erfaring til sammen. Stein-Ivar og jeg hadde kanskje klatret mest, mens Rolf og Sigurd hadde vært ekstremt mye på tur. Jeg hadde ikke klatret sammen med Rolf og Sigurd før Trango, men det gjorde ikke noe. Erfaringsmessig hadde vi nok gjort mer enn laget fra 1984. Gjengen i ´84 var i 20-årene, men vi var litt eldre. For min del kunne jeg skilte med mange turer opp Trollveggen, samt storveggsklatring i Yosemite, Baffin island og Grønland. Men jeg hadde aldri vært i høyden før.

Den 500 meter høye toppilaren var ikke akkurat full av sprekker og riss. Her er Stein-Ivar Gravdal i aksjon først i tauet.

Bjarte Bø jobber seg opp en ekstremt bratt seksjon i toppveggen. Nameless Tower i bakgrunnen.

Slik bodde de fire klatrerne i over en måned mens de repeterte Norskeruta på Trango.

– Hva betyr høyden (over havet) for klatringen? 

Sigurd:

– Egentlig ikke så mye. Det går sent oppover, alt er tungt og du er litt småfyllesjuk hele tida. Men det blir en vant til, så det blir en normaltilstand.

Bjarte:

– Jeg hadde null erfaring med høyden, og kjente litt på det, men mest i starten. Man blir godt vant etter hvert, både fordi klatringen går saktere og fordi man blir mer akklimatisert.

– Dere var i veggen over en måned. Hvordan blir hverdagen i de små hengeteltene?

Bjarte:

– Det fungerte veldig fint. Vi ble aldri uvenner, selv om vi hadde noen småkonflikter. Vi kjørte taktikken hvor vi sov sammen med han vi ikke klatret med, slik at vi unngikk ble to «lag», og det fungerte bra. Det ble nok litt kroppslukt i hengeteltene etter hvert, men sånt blir man vant til. Jeg starta med to underbukser på samtidig, og bytta plass på de da vi var omtrent halvveis. Det funka fint!

– Jeg har hørt om en episode da Rolf ble dynka i urin. Hva skjedde egentlig?

Sigurd:

– I campene oppover veggen hang vi ofte teltene over hverandre. Dermed måtte dobesøk og tømming av tisseflaske skje fra den ene teltåpningen. Vedkommende som lå der hadde som oppgave å tømme tisseflaska i løpet av natta. Denne natta her hadde jeg trukket gullkortet og slapp å tømme tisseflaska. Alt jeg måtte gjøre var å tømme meg i flaska, skru igjen korken og kaste den oppå soveposen til Rolf, som da skulle tømme den når han våkna en eller annen gang i løpet av natta. Men, uheldigvis, så fikk jeg snøret som korka hang i, inni gjengene uten å merke det. Jeg skrudde korka hardt igjen, men selvfølgelig rant urinaden min ut. Men det tok tid, så etter noen timer våkna Rolf, gjennomdynga i Feldes marinade. Dette var den andre uka i veggen. Lett krise tenker folk, men neida, jeg kunne ikke sølt piss på en bedre fyr! Rolf sa omtrent dette: 

– Slapp av Felden! Dette er bare piss, det tørker. Hadde vært mye verre om det var spy eller bæsj. Da hadde vi hatt eit lite problem. 

Vi tørka soveposen i sola og fortsatte å klatre.

Bjarte:

– Jeg hadde heldigvis ingen urin-episode med Stein-Ivar, men jeg husker godt den episoden der. Rolf hadde mista liggeunderlaget like før, og sov på noe ullklær og dunjakker. Jeg var veldig imponert over hvordan Rolf takla det. Han sa klart fra at dette var null stress, men at spy ville vært ekkelt.

Utsikt fra hengetelt-camp nummer fire, omtrent tusen meter over bakken.

Stein-Ivar på vei opp de faste tauene fra hengeteltene.

Bjarte Bø bruker tauklemmer for å komme seg til jobb langs de faste tauene.

– Hvordan vil du beskrive klatringen? 

Sigurd:

– Jeg husker ikke hvor mange taulengder vi gikk, men vi gjorde kanskje 55 rappeller eller noe for å komme oss ned. Vi brukte 27 dager opp, tre ned, samt at vi klatra cirka ei uke før vi flytta opp i veggen. Vi klatret de fleste stilarter. Gikk litt i fri, klatra litt is og mix der det gikk, og mye teknisk. Ruta kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har gjort – den er et mesterverk av moder jord!

Bjarte:

– Det var mest teknisk klatring, og det kan nok stemme med teknisk grad A4. På bathook-lengdene (teknisk klatring i blankt fjell hvor klatrerne må bore små hull i veggen for å henge stiger i slik at de kan avansere oppover, journ. anm.) kunne vi bruke hullene fra 1984 slik at det gikk fortere.

Noe av den tekniske klatringen kan nok gås i fri, men været gjør det vanskelig. Det var som om Trango hadde sitt eget værsystem. Nesten hver dag startet med godvær. Så kom det skyer, og snøvær på ettermiddagene. Da godværet kom tilbake dagen etter begynte isen og snøen fra ettermiddagen før å rase ned. Disse ustanselige rasene var den største utfordringen. Samtidig hadde vi en periode på en ukes tid hvor vi knapt nok kom noen vei på grunn av været. Tror kanskje vi klatret 100 meter den uka. Men vi hadde med mye mat og tålte den pausen. Vi tok med mat for 35 dager – vi visste jo fra boka til Stein P. at de snudde på grunn av matmangel. Klatringen i seg selv var ikke så ille – vi hadde alle vært borti vanskeligere klatring. Men østveggen på Trango er et litt øde sted. Noe helikopterredning i veggen ville ikke vært mulig.

Les også

Klatreseler

Enten du skal klatre innendørs, utendørs, sommer eller vinter, må du ha en god klatresele. Vi har testet en rekke klatreseler til både herre og dame, og her får du vite hvordan du velger riktig klatresele.

– Hva var det vanskeligste med å klatre Trango? 

Sigurd:

– Det var mye vanskelig, men ikke noe kjipt i ordets rette forstand. Vi hadde mye vær som gav oss litt trøbbel, men samtidig også tid til å nyte teltlivet i veggen.

Bjarte:

– Vi hadde noen litt ubehagelige episoder med is- og snøras, uten at det var så veldig nære på. De ustanselige rasene på ettermiddagene overrasket oss litt, vi trodde vi ville være mer skjerma oppe i veggen. På vei ned gikk det et ras akkurat der vi måtte passere like etterpå. Vi firte oss ned dette partiet midt på natta, og det gikk fint, men samtidig med en følelse av å ikke ha kontroll.

– ... og det fineste? 

Sigurd:

– Å være på tur så lenge, være i veggen så lenge, være totalt utilgjengelig så lenge, og å klatre sammen som et lag som fungerte så godt. Jeg husker godt en episode da jeg låg i hengeteltet og slappa av. Så på breen 2000 meter under meg, la merke til et militærfly som fløy under meg oppover mot K2, og tenkte fy faen, nå kunne jeg like gjerne vært på månen.

Bjarte:

– Livet i en stor vegg er et veldig fint liv. Man tenker ikke på å stresse verken opp eller ned, man bare lever et slags dagligliv i en enorm vegg. Det er det beste med en sånn tur.

– Er det mange borebolter i ruta?

Bjarte:

– Det ble satt en del bolter på diverse forsøk mellom 1984 og 2008. De satte ikke mange i ´84, og vi satte én eller to nye, mener jeg å huske. Men nesten alle standplassene hadde blitt boltet i mellomtiden. Jeg syns det er litt synd at det har blitt satt så mange nye borebolter på ei rute som har blitt gått uten dem.

Noen dager hadde kjipere vær enn andre. Her er Rolf Bae på vei opp.

Rolf Bae (sittende i teltet) omkom på K2 noen måneder etter turen på Trango. Stein-Ivar Gravdal mistet livet i en klatreulykke på hjemmebanen Kjerag i 2012. Her er de sammen i nordøstveggen på Great Trango.

– Hvordan føles det å nå toppen?

Sigurd:

– Surrealistisk og litt skremmende. Så jævla høyt oppe liksom, og eksponert. Det er rart etter 27 dager. En får en hverdag i veggen, og nå var det på tide å forandre det. Det var en merkelig følelse å ta av seg klatreselen nede ved foten av veggen. Ferdig liksom, trygg, hjem? Det er lett å kjenne på turbluesen etter en slik sterk opplevelse. Jeg brukte lang tid på å fordøye turen. Våkna nesten hver eneste natt det neste halvåret i forvissing om at jeg fortsatt var i veggen, men nå naken uten sele! Og hvor faen er stegjerna og isøksene? Hege, kona mi, ble litt lei av dette etter ei stund.

Bjarte:

– Jeg var veldig fornøyd da vi kom opp. Den siste taulengden fikk Sigurd i bursdagsgave, så han kom på toppen først. Men jeg var også spent på den lange returen, særlig med tanke på historikken til ruta.

Sigurd:

– Returen var det mest nervepirrende, både med tanke på historien til 1984-ekspedisjonen på Trango, samt lengden og seriøsiteten.

Les også

Norgeshistoriens råeste klatreprestasjon: Trango i 1984

5. august 1984 sto to norske klatrere på Great Trangos østtopp i Himalaya etter å ha fullført det som skulle bli omtalt som «verdens kanskje hardeste storveggsbestigning». Men Hans Christian Doseth og Finn Dæhli kom aldri hjem igjen fra Trango.

Hans Christian Doseth og Finn Dæhli døde på vei ned fra Great Trango i 1984, mest sannsynlig på grunn av et rappellfeste som røk. Doseth ble 25 år gammel og Dæhli 30.

Også to av deltakerne fra ekspedisjonen i 2008 er borte i dag. Rolf Bae døde i en rasulykke på K2 bare noen måneder etter at han sto på toppen av Trango. Stein-Ivar Gravdal mistet livet på Kjerag i 2011.

Bae ble 33 år gammel og Gravdal 37.

– Livet er uforutsigbart, det kostet de dyrt å gjøre det de elsket mest. Vi andre er heldige som fikk leve videre, sier Felde om de to kameratene som mistet livet.

Da Rolf Bae, Stein-Ivar Gravdal, Sigurd Felde og Bjarte Bø nådde toppen av Great Trango Tower i juni 2008 var det den første, komplette repetisjonen av den legendariske Norskeruta fra 1984.

Les også

Klatresekker

Stor test av klatresekker beregnet for alpin- og sportsklatring: Hver klatresekk vi har testet for alpinklatring har elementer som feste for ski, isøkser og annet klatreutstyr, mens sekkene vi har testet for sportsklatring er mer beregnet for å ha plass til tauet, sela og ekspresslynger.

Les også

Klatresko

Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.