– Gud, så heldig jeg er

Dryppstein (8-), Rød front (8-), Vegglus (7+), Baker for smed (7), Ingen sommerferie (8-), Suser avgårde (7+), Sonja (7), Venstre (7-), Senterpartiet (7), Vri åtter (8), Fenriss (7+) og mange, mange flere – er du østlandsklatrer er sjansen stor for at du har hatt minst en Kolsrud-rute som prosjekt en gang.

Om du er besøkende, står også flere av rutene sannsynligvis på «sendelisten».

Er du fjellklatrer født på 1970-tallet eller senere, er sjansen stor for at «The Norwegian Trango Expedition 1984» med Dag, Hans Chr. Doseth, Finn Dæhli og Stein P. Aasheim, har vært en viktig inspirasjonskilde og et startsted for egne turer og ekspedisjonsdrømmer.

Turen ble udødeliggjort med boken Trango – triumf og tragedie, skrevet av Aasheim.

Bare to nådde toppen – og bare to kom hjem igjen: Dag og Stein.

Klatring fyrer opp hjernen

Når Dag i dag oppsummerer en mannsalder med klatring, sier han at han er glad for å ha vært med på det beste fra fjellverden og fra klippeverden.

– Da jeg begynte å klatre var klatring en avansert form for friluftsliv, en utendørsaktivitet på fjell og i fjellet. Nå er det blitt en sport på små klipper og en innendørsaktivitet. Det å bare klatre på småklipper, ble av mange ikke ansett som å være skikkelig klatring, sier Dag og fortsetter: 

– I dag er treningsmulighetene enormt mye bedre, klatringen er blitt vesentlig sikrere og det er et mye større utvalg av ruter og klatreområder. Samtidig er den sosiale kontrollen mindre. Klatremiljøet er blitt bredere, noe som er bedre. På tidlig 80-tallet diskuterte jeg klatreutvikling i forhold til naturopplevelse med Hans Chr. Doseth, som sa at desto mer han klatret og jo bedre han ble, desto mer «forsvant» naturen. Fjellet ble en arena for egen klatring og mestring. Det er en konsekvens av at man blir bedre og bedre og bedre. I dag synes vi å være nær endestasjonen for denne utviklingen. Vi har fjernet oss fra naturen og flyttet inn og turner på plastikkvegger – og det er likevel en fantastisk opplevelse å beherske plastikk som stein.

En god overgang

– Gud, så heldig jeg er som fikk være med på overgangene fra fjellklatring til sportsklatring til inneklatring, og fikk det beste fra alle disse verdenene. Den tiden er over da klatring kun var en naturaktivitet og den kommer ikke tilbake igjen. Da jeg begynte å klatre, kunne jeg ikke ane at utviklingen skulle gå så langt. 

– Hva er det med klatring som gjør at noen av oss blir så dedikerte til klatringen gjennom hele livet?

– Min spekulering er at klatring er en aktivitet som krever og skaper aktivitet i store deler av hjernen, mer enn de fleste andre aktiviteter og idretter. Når bevegelsene er automatiserte – som de er i de fleste idretter – krever det ikke like mye av hjernen og aktiviteten er begrenset til mindre områder. Derfor oppleves onsight-klatring sterkere enn ruter man øver på og så til slutt går. Ved redpoint er belønningen å greie ruta.

Barbeint og kalkløs i Elbsandstein

Dag har klatret i alle verdensdeler og har besøkt mange av de meste kjente klatreområdene verden over.

I dag er det særlig Bohuslän-området, hvor Dag har en gammel husmannsplass, som utforskes, i tillegg til jevnlige turer til Elbsandstein i Tyskland, et klatreområde preservert under strenge regler. Det er ikke lov å bruke kalk.

Det er ikke lov å sette nye bolter. Kiler og kammer er forbudt. Dels er reglene laget for å beskytte den fragile sandsteinen, dels er det for å bevare en gammel klatrestil.

Sikringen skjer derfor i de få, gamle, solide ringboltene og dels med særegne slynger med knuter i enden, som brukes som kiler.

– I min alder må jeg passe på at jeg ikke skader meg. Det tar måneder og år å bli bra igjen og på toppen har jeg forsørgeransvar. I Elbsandstein har jeg gått ruter jeg i ettertid har tenkt at jeg ikke burde ha gått, fordi konsekvensen av et fall ville vært at jeg slo meg mer eller mindre fordervet. Likevel drar jeg stadig tilbake. Det er fordi sjelslivet rundt er så berikende. Det er så flotte omgivelser. Formasjonene er så store og truende. Det er som å rykke tilbake til start, forklarer Dag.

Nå driver jeg og klatrer barbeint og uten kalk, og man kan si at det er det som er egentlig friklatring. Alt annet er hjelpemidler.

– Drar man til Sør-Europa og besøker de overboltede klippene, for eksempel Siurana, ser du at veldig mange synes å henge mer på boltene enn de klatrer. Jeg har ikke noe imot det i seg selv. Men jeg tenker at det er en overfokusering på å klatre så vanskelig graderte ruter som mulig. Det reduserer opplevelsesbredden i klatring. Som i de fleste andre idretter er dagens høye nivå svært teknologiavhengig. På Elbsandstein opplever man det. Uten god sikring og kalk faller prestasjonsnivået markant. Det er som å klatre på et speil, du ser er deg selv og dine svakheter godt. Og desto mer imponerende framstår da 6’er og 7’erklatring de bedrev før, mellom og etter verdenskrigene. Til dels også uten gummisåler eller barbeint. Barbeint og uten kalk – men med tau (for å sikre opp andremann…) – er vel det som egentlig kan kalles friklatring, sier Dag og fortsetter:

– Nå driver jeg og klatrer barbeint og uten kalk, og man kan si at det er det som  egentlig er friklatring. Alt annet er hjelpemidler. Også tauet. Det er et psykologisk hjelpemiddel. Heldigvis gjør jeg dette bare en gang om året. Teknologi, sikker klatring og høye grader er slett ikke å forakte.

En kur mot høydeskrekken

Dag begynte å klatre til tross for høydeskrekk.

Unge Kolsrud var aktiv i speideren, og han gikk i fjellet.

Han tenkte etter en skummel klyvetur i Rondane i 1975 at det kunne være lurt å lære seg å sikre med tau.

Da 16-åringen kom hjem fra Rondane, spurte han foreldrene om lov til å dra på klatrekurs.

De svarte nei.

– I stedet fant jeg og en klassekamerat et slepetau i bilen og tok trikken ut til Kolsås. På trikken så vi klatrere, blant dem Bo Nyborg Andersen, som høylytt tørrpusset tennene. Bo oppførte seg noe outrert og det var lett å se at han var klatrer: Han var ubarbert, og hadde nikkers, busserull og runde briller. Bo var blant flere klatrere på trikken som vi oppfattet var ganske tøffe. Vi diltet etter dem som bikkjer opp til Gårdsplassen. Gårdsplassen, den 30 kvadratmeter store hyllen på høyre side av Øvre Sydstup, var den gang samlingsstedet for klatrere. Og på Gårdsplassen satt det enda flere tøffinger, forteller Dag og fortsetter:

– Den gangen var ikke klatring sport, men friluftsliv. Folk satt og skravlet og drakk te, og klatret bare det nødvendige minimum av ruter. De fleste aktive i Oslo-miljøet var samlet her, med unntak av den mytiske Ulf Geir Hansen. Han var i Østveggen, der han lydløst gled opp 6'er rutene som en orangutang i sakte film. 

Dag og klassekameraten fant fram slepetauet, og topptauet en kort rute i høyre kant av Hollywood-svaet.

Naturlig nok kom det en del kommentarer til grønnskollingenes aktiviteter, men guttene var velutstyrt med vestkantgutters selvsikkerhet.

De tvilte ikke et sekund på sin rett til å være der de var og holde på med det de gjorde. 

Det rådende synet på klippeklatring på Kolsås var at det hovedsakelig var trening for ordentlig fjellklatring i høyfjellet, og at man måtte bruke lang tid for å kvalifisere seg for fjellet.

– Visse ruter skulle man ikke prøve å gå før etter tre eller fire sesonger.

Galgen til Reidar Eriksen

Året etter, i 1976, deltok Dag, nå med runde briller, og klassekamerat Dag Dørum på Reidar Eriksens teorispekkede klatrekurs på Kolsås.

Blant øvelsene var å stoppe en 70-kilos sekk med stein som falt fra en galge. Slik lærte kursdeltagerne effektivt forskjellen på kroppssikring og bruk av stichtplate – datidens taubrems. 

Deretter dro kurset til Hemsedal, hvor guttene kjøpte Hexer og annet moderne klatreutstyr hos Tomas Carlström på Skandinavisk Høyfjellsutstyr. Guttene hadde klatret grad 5 på Kolsås, og var klare for en vanskeligere tur enn kursklyvingen på Skurvefjell.

Tomas aksepterte meget nølende at de kunne prøve seg på Demonstranten på Skogshorn, ei lett rute med et 5’er-punkt.

Den gang hadde ruta en smule ry, og Dag kvalifiserte seg allerede raskere enn hva normene sa.

– På siste halvdel av 70-tallet var tiden moden for et nytt trinn i klatresportens utvikling i Norge. Det skjedde en del i Trondheim, men enda mer i Oslo, mest på grunn av at det var flere klatrere her. Denne utviklingen ville trolig ha kommet uansett, og var nok ikke så avhengig av enkeltpersoner som man kan få inntrykk av fra klatrelitteraturen. Vi var i stor grad drevet av impulsene fra utlandet. Vi drev mest importvirksomhet.

Ballene til Lars Christian og USA

Samme året, 17 år gammel, dro Dag til Innerdalen for å klatre. Dårlig vær førte ham til Rendalskammen, rett bak Innerdalshytta, der den korte ruta Satan går gjennom et takoverheng som så fryktelig ut.

Der holdt Lars Christian Stendal og Håkon Gammelsæter på å dra seg opp gjennom overhenget. 

– Det gjorde et voldsomt inntrykk å se de klatre gjennom overhenget. Lars Christian var stor i kjeften, men lo mye. 

Lars Christian og resten av klatremiljøet i Trondheim hentet inspirasjon fra England, der Pete Livsey og hans unge protege Ron Fawcett satte nye standarder for friklatring. Lars Christian var en av de første i Norge som hadde Troll Whillans sittesele, hvor beinløkkene samlet seg i én stropp som gikk opp foran skrittet.

– Lars Christian hadde stor glede av høylydt filosofering omkring midtstroppen og hvordan det ville gå med ballene ved et førstemannsfall, husker Dag. 

I Oslo ble det etter hvert Amerika som ble ledestjernen for Dag, Trond Ørnhøi, Marius Morstad, Bjørn Myrer Lund og resten av oslomiljøet. De lot seg heller imponere og inspirere av amerikanerne, og særlig Henry Barber.

– Hvorfor var USA så attraktivt?

– Klatrebildene fra USA var lekre, noen med pornografiske kvaliteter. Hvite bukser og pannebånd var kulere enn engelske hverdagsklær og treningsoveraller. Samtidig var det nok ikke uten betydning at klatringen var mer estetisk, linjene «over there» var renere og fjellet var finere.

«The Norwegian Hot Shot»

– Trond Ørnhøi og jeg dro til USA i 1978, og vi klatret i New York, New Hampshire, Wyoming, Colorado, California og der spesielt i Yosemite. I California var det et veldig lekent klatremiljø, hvor blant andre Lynn Hill på 17 år imponerte alle med sin klatring. John Bachar, John Long og Ron Kauk var sentrale. De syntes det var moro å få besøk av utenlandske klatrere, i hvert fall av nordmenn som ikke utgjorde noen trussel med våre klatreferdigheter, men som velvillig gled inn som disipler. Gode klatrere fra England, Frankrike og Tyskland, for eksempel Wolfgang Güllich, var ikke like populære i dette miljøet, forteller Dag. 

Turen ble referert i verdens ledende klatreblad Mountain, som i preinternettalderen summerte opp støting over hele verden. I 1979 kunne man lese om bragdene til «The Norwegian Hot Shot, Dag Kolsrud», fra hans opphold «over there».

Dag avviser at han var «hot». «Hot Dag» kom fra et ordspill på Hot Dog, som californiaklatrerne brukte om ham, og som Mountain tok litt for bokstavelig. 

– Vi hadde klatret en del 6'ere på Kolsås som vi trodde tilsvarte 5.10 i USA. Da vi landet i New York dro vi rett til Shwangunks. Der fikk vi brynt oss allerede på 5.8-ruter. Respekten for 5.10 og 5.11 økte brått. 

Da Dag og Trond kom hjem til Norge var de ikledd pannebånd, brukte swamibelte i stedet for klatresele og hvite bukser.

Swamibelte var et 45 mm bredt, flatvevd nylonbånd som ble surret to-tre ganger rundt magen.

Det kunne brukes fordi man ikke hang på ruter.

Falt man så falt man, da var det å fire seg ned og begynne på nytt igjen.

Det vil si, man unngikk å falle når man brukte swamibelte.

I 1981 reiste Dag tilbake til USA. Trønderen Terje Mathiesen og Dag teamet opp for nordvestveggen på Half Dome, som de gikk på drøye seks timer, en av de raskeste bestigninger på den tid. Kort tid senere, halvveis opp på Salathe Wall på El Capitan i Yosemite landet Trond rett i fanget på Dag som satt og sikret. Foten hans tråkket tommelen til Dag inn i en karabinåpning som kuttet den åpen.

Etter en blodig nedfiring og sammensying på den lokale klinikken, reiste Dag og Trond til San Francisco, og møtte artister, galninger og homser. Etter en uke var de tilbake i Yosemite. Mulighetene for friklatring var spolert for Dag, som begynte å klatre tekniske storvegger i stedet.

– En ubøyelig tommel innpakket i bandasje, ble perfekt for å holde bolter i, sier Dag og viser frem boltegrepet mellom en stiv tommel og pekefinger i det vi tar en burger i forkant av Freesolo-filmen.

Kalk-arrest på Hollenderan

I dag er det vanskelig å forestille seg at det raste en kalkkrig i Norge for bare vel 20 år siden.

Ondet kom trolig inn i landet da Marius Morstad kom tilbake etter en tur til USA i 1977 – og skapte stor fordømmelse og sterk debatt i det mer naturorienterte klatremiljøet, hvor de reaksjonære kreftene ble sterkere desto lenger nord man beveget seg.

Sven arresterte oss verbalt og beslagla kalkposene. Han innrømmet at han kanskje ikke hadde juridisk hjemmel til å gjøre det, men at i nord så hadde man sine metoder. Slik søkte han å redde Tromsøs framtid fra kalkimperialismen.

Sommeren 1979 kalket Dag og hans amerikanske venn Hank Levine seg opp Halvmånerisset (6+) på Hollenderan i Tromsø helt i fri.

Tromsøklatreren Sven Smelvær holdt på med forefallende arbeid i villaen på Kvaløya, da han hørte den sjokkerende nyheten: «Utlendinga kalka ned fjellan våre!» I fyr og flamme sprintet Svein inn til Hollenderans glitrende granittvegger. «Her skulle det faen i satans røde helvete ikkje komme utlendinga og grise tel fjellan våre!»

– Sven arresterte oss verbalt og beslagla kalkposene. Han innrømmet at han kanskje ikke hadde juridisk hjemmel til å gjøre det, men at i nord så hadde man sine metoder. Slik søkte han å redde Tromsøs framtid fra kalkimperialismen. Selv skalv Dag lett i knærne, men merket at Sven ikke var personlig fiendtlig mot dem. Senere ble de bedt på middag, og fikk kalkposene tilbakelevert før hjemreisen. I mellomtiden led Dag og klatrekompanjongen seg opp flere nye 6+-ruter uten kalk. 

– Kalkdiskusjonen var så godt som tapt i utgangspunktet. Folks standpunkter i saken samvarierte tydelig med deres eget aktivitetsnivå og hvorvidt de selv profiterte på bruk av kalk. 

Kalkmotstandernes sterke holdning bunnet i at de var redde for at fjell og klipper ble nedgriset av kalk, noe som ikke samsvarte med idealet om sporløs ferdsel.

I dag vil vel mange si at i Norge sørger vær og vinter for at kalkmerkeproblematikken ikke er særlig stor, selv om det nå på flere populære ruter aldri blir kalkfritt og at man på enkelte områder blir oppfordret til å børste bort kalk og tickmerker.

Fjell – 1980-tallets Flatanger

«Klatretid! Solen er kommet frem og Hands [Hans Chr. Doseth] henter meg ut av lesesalens trykkende stillhet. […] Klatretid, ja. En liten grønn Renault formel 4 ses ofte krengende gjennom Enebakks kurver på vei ut mot Fjell. Vel fremme hiver vi hver vår tunge klatresekk over skuldrene og dumper sekkene inntil veggen. Ut av dem velter anselige mengder: 5 par EBs, 18 Friends, tre tau, kalk og tape til et halvt turnlandslag, dunjakker, kulørte klesplagg, mat og drikke, dopapir, kassetter og spiller, pluss noen kameraer, linser og filmer. Vi har fått med oss det viktigste.»

Avsnittet over er hentet fra Dags epistel «Moderne tider» i Norsk Tindeklubs «Norsk Fjellsport 1983».

Vi hadde begynt å bolte ruter, mens det både i USA og England var mer restriktiv boltepolitikk.

På begynnelsen av 1980-tallet var Fjell sannsynligvis det feltet i verden med høyest tetthet av harde ruter.

På den cirka 40 meter brede hovedveggen ble det gått ti ruter fra grad 7+ til 8+. Mens Marius Morstad og Hans Chr. knivet om å gå de hardeste rutene, var Dag med på å etablere rutene som lå gradene under.

– På den tiden var de vanskeligste rutene få og var spredt rundt om, med lettere ruter innimellom på de fleste felt. Det hadde Hans Chr. og jeg sett i England. På Fjell lå 7+, 8- og 8’er-rutene ved siden av hverandre. Vi hadde begynt å bolte ruter, mens det både i USA og England var mer restriktiv boltepolitikk. I Frankrike hadde ikke friklatringen tatt av ennå. 

– Hvordan var stemningen på Fjell på 80-tallet? 

– Fjell var først et alternativ til Kolsås. Tomas Carlstrøm var blant de første til å oppdage klippens klatrepotensial, sammen med Ulf Geir Hansen og Tor Nedkvitne fra Ås. Ulf snakket mye om det vanskelige risset Fenriss, som gang på gang spyttet ham ut. Hans Chr. ble veldig inspirert av klippens muligheter for vanskelig klatring, og han ble raskt den viktigste drivkraften siden han var god nok til å klatre nye ruter av grad 8- og 8. Jeg hadde mer enn nok med å følge noen av dem. Marius kom også tidlig inn i bildet, og markerte seg mer og mer ettersom han ble tynnere og tynnere og bedre og bedre. Den vanskeligste klatringen på Fjell er smygende på krimper.

Med tidens koloritt forteller Dag hva som skjedde da klatringen ble revolusjonert av nytt utstyr og nye teknikker i overgangen mellom 70- og 80-tallet som førte til en markant nivåheving: 

• Trange svasko med friksjonsgummi ble vanlige.

• Det kom sikringsmidler som var lettere å plassere og ga sikringer på nye steder: kammer (Friends), mikrokiler (RP) og buede kiler (Rocks og Stoppers).

• Famlende forsøk på systematisk trening

• Bruk av kalk ble alminnelig

• Det ble lov å topptaue for å øve inn ruter og plassere (faste) sikringer, som bankebolter, kiler og borebolter.

– De viser hvor teknologiavhengig progresjonen i klatring er. Det var ikke mulig å klatre neste grad [grad 7] når man skulle stå å slå inn bankebolter. Det er slik i nesten alle idretter at nivåhevinger kommer som følge av teknologiske nyvinninger og/eller regelendringer. Borebolter er nok det som har bidratt aller mest til nivåhevingen, mener Dag.

Bolting og boltekapping 

Man kommer ikke utenom å diskutere bolting når man snakker med Dag om klatring. 

– Da boreboltene kom var det ingen diskusjon, slik man hadde da kalken kom. Kalken berørte flere fordi den brukte man overalt, mens boltene bare sto på noen få og vanskelige ruter, sier Dag. 

– Noe av dagens boltemotstand er knyttet til det sportslige. Uten bolter får man litt større utfordringer på en rute siden det er tyngre å sette egne sikringer, og at de ikke alltid er like trygge som en bolt. Så er det en gråsone på ruter som ikke lar seg sikre ordentlig naturlig. Spørsmålet er hvor langt man kan gå usikret før man skal sette en bolt. For meg blir det litt meningsløst hvis man må øve inn alle bevegelser og alle plasseringer på topptau før man tør gå ruta.

Dag trekker frem Electric Avenue (9-), en avboltet rute i Bohuslän, hvor boltekapperen lot topptauankeret stå, og hvor alle bestigninger er gjort etter utstrakt topptauing. 

– Argumentet mot bolter på Electric Avenue er at man kan feige ut og bruke boltene, men betyr det noe for meg om noen feiger ut på ruta? Jeg kan skjønne at de som går ruta blir følelsesmessig involvert, men argumentene som brukes er ikke gyldige og kan ikke være grunnlaget for en generell boltepolitikk. Når en rute først er boltet og man fjerner boltene, må den ha en sånn karakter at man kan gå den onsight og at sikringsmulighetene er opplagte.

Han legger til at selv om han mener at boltefjerningen på Electric Avenue var gal, er ikke resultatet blitt en katastrofe, snarere tvert imot.

Og sier at for dem som er i stand til å gå ruta, er nok sikringsproblematikken heller et bidrag til den totale utfordringen enn en showstopper. 

Dag trekker frem sin egen, nydelige Skrekk sprekk (7+) på Damtjern. Dag gikk det ukomplette fingerrisset opprinnelig med én bolt i toppen. Under reboltingen på Damtjern midt på 2000-tallet, ble Skrekk sprekk helboltet, før alle boltene ble fjernet. 

– Begge handlingene var like meningsløse, men ok. Man kan fjerne boltene på en og annen rute etter en god vurdering. Om noen skulle kappe boltene på Vri åtter (8), ville jeg synes det var temmelig tullete, selv om det ikke vil være en katastrofe for meg. 

Vri åtter går langs den mest opplagte formasjonen i Gråveggen på Hauktjern og er mulig å gå trygt på egne sikringer – og har hatt flere «naturlige» bestigninger, dog ingen onsight og ingen har tatt til orde for boltekapping. Dag understreker imidlertid at europeisk gridbolting ikke er noe å trakte etter og at man ikke skal bore opp riss. De relativt få naturlige linjene som finnes, bør bevares.

– I Norge, hvor de fleste ruter følger en eller annen form for naturlig linje, bør normen være at man sikrer selv så sant det er greit når det gjelder å gå rutegraden på blikk relativt sikkert. 

Er det en forutsetning at man har studert ruten på topptau, med lupe, for å finne sikringsplasseringer, er det meningsløst å ikke bolte dem, fortsetter Dag, som likevel har førstebesteget noen slike linjer i Bohuslän «for å vise at han også behersker denne formen for klatring».

– Du boltet opp mange miksruter i osloområdet, som senere er blitt fullboltet. Hva mener du om det?

– Ta for eksempel Baker for smed (7) på Damtjern. Den hadde et par uklare kileplasseringer som vanskelig kunne ses fra bakken, men som man følte behov for når man kom opp dit. Derfor svarte jeg «ja» til å oppdatere ruta med ekstra borebolter slik at den ble i samsvar med folks forventninger og ikke bød på negative overraskelser. Jeg er opptatt av at flest mulig skal få en positiv klatreopplevelse som ikke blir ødelagt av unødvendig sikringsproblematikk. Når man har opplevd den rendyrkete klatregleden på borreboltsikrete ruter, så er det få som etterlyser dårlige kiler og sikringsproblematikk. Det er ikke noe stort poeng i å la ruter stå som et historisk monument over førstebestigeren, svarer Dag.

Les også: Slik blir du bedre på redpoint

Den fine linja og det gode håndverket

– Hvor mange nye ruter har du gått?

– Det vet jeg ikke, men når jeg ser en ny klippe, får jeg lyst til å gå alle linjene jeg ser. Først plukker jeg ut de fineste, men så vil jeg gå alle – nærmest monopolisere klippen. Jeg synes det er så gøy å lage nye ruter. Og så er det sånn for meg at det i en forstand er mindre tilfredsstillende å finne og gå en naturlig linje, fremfor å rense og bore en linje. En naturlig linje er det naturen som har laget, mens en renset og boret linje, er det jeg som har laget. I dag er jo det en sjeldenhet å finne naturlige linjer, men det var det ikke da jeg begynte å klatre. Da jeg begynte å bore, var det en ekstra dimensjon, det håndverksmessige ved å rense og bore en fin rute. Imidlertid, denne gleden gjelder bare for meg. For andre er det å klatre ruten som gjelder. Jeg vil gjerne at flest mulig skal klatre ruta og at de skal ha glede av at bolter og rensing er gjort med godt håndverk. Ikke at det skal være slik at man sliter med å få klippet en bolt, eller at det er for få eller for mange bolter i forhold til graden.

– På noen ruter i Bohuslän har jeg satt bolter der jeg selv ikke trenger dem. For eksempel på en rute med fire borebolter og ti egne sikringer. Så er det noen som mener at det burde stå flere bolter, mens andre synes at ruta skal være en kjip sak hvor man skal henge opp topptau og øve inn ruta, før man leder den. Da blir jeg bare oppgitt – ingenting er bra nok, men jeg har ennå ikke møtt en som har bedre dømmekraft på dette enn jeg har selv. De kan ha et annet syn på det, men jeg har ikke hørt noen argumenter som jeg ikke har tenkt over og vurdert selv. Det er ikke mange som gjør dette bedre enn det jeg gjør.

– Når det gjelder Kolsås og Løkenhavna, der fjellet er så bruddent, der kan man spørre seg om det burde vært boltet. Ut ifra risiko er kanskje svaret «nei». Ut ifra bruk, er svaret opplagt «ja». Dog er mange ruter med bolter langt fra trygge og det bør folk ta inn over seg. Da vi laget den nye Osloføreren ville jeg at disse feltene skulle merkes med et dødninghode som på sigarettpakkene. Her er rutene potensielt farlige fordi fjellet forvitrer, og det er viktig at rutene sjekkes, spesielt om våren. Sportsklatring utendørs er ikke en helt ufarlig sport, selv i dag, sier Dag. 

I disse klimatruende og naturødeleggende tider slår Dag et slag for kortreist klatring.

– Med drill og godt skjønn, kan man utvikle gode, lokale felt over hele Norge. Imidlertid er det fortsatt gevinster å hente ved å besøke andre felt, for eksempel i utlandet, men globaliseringen har gjort at alt blir likere. Da vi dro til Frankrike første gang, var det ikke bare klatringen som var annerledes. Det var en helt annen mat, drikke, væremåte, prisnivå og klima. Været er fortsatt annerledes, men ellers er alt annet blitt likt.

Livet og Trango

I 1984 dro Dag, Stein, Hans Chr. og Finn til Himalaya for å klatre nordøstpillaren på Great Trango.

Turen er et referansepunkt i norsk og internasjonal klatrehistorie. Kolsrud har i et annet intervju fortalt om hvordan han ser tilbake på Trango, 30 år etter turen, som nå også har blitt film.

– Det begynte med at vi lurte på å gå nordryggen på Latok I. Selv var jeg mye mer innstilt på Trango enn på Latok, mest fordi at det var så mange sterke lag som hadde snudd på Latok og fordi det syntes som om vær- og snøforhold spilte en avgjørende rolle for hvorvidt man kunne komme opp eller ikke. Samtidig var jeg mer interessert i bratt klatring på fast fjell. Vår rute på Trango var ikke spesielt utfordrende i forhold til moderne teknisk klatring, heller ikke i forhold datidens standard. Det var riktignok noen kortere partier med vanskelig teknisk klatring, samt litt hooking og boring og sånt. Men det var vel først og fremst at det foregikk i høyden i Himalaya hvor det var ekstra slitsomt og tok lang tid. 

– Det var nok litt tilfeldig at det ble akkurat vi fire som dro over. Det var mange andre som kunne ha blitt med. For eksempel var Håvard og Sjur Nesheim, Bjørn Myrer Lund, Aslak Aastorp, Øyvind Vadla, med flere, aktive og kompetente. Hans Chr. var opptatt av de som skulle være med måtte ha vist at de hadde psykisk styrke til å holde på med noe krevende over lang tid, og at de kunne mestre de klatretekniske utfordringene. Han var selv den mest engasjerte, i turen så vel som type.

– Under klatringen gikk alt bra hele veien. Men vi hadde nedbør omtrent hver dag og klatringen gikk seint. Den store skillelinjen kom da vi begynte å gå tom for mat. Vi hadde tidligere mistet en matsekk. Da matsituasjonen ble tydelig og toppen fortsatt var høyt over oss, var det jeg som foreslo at vi burde dele oss slik at i hvert fall to fikk en reell sjanse til å nå helt opp. Alle ønsket å nå til topps. I Himalaya er det sjelden at alle kommer på toppen. Da blir det en indre konflikt med tanke på å være en som ikke kommer helt opp.

Himalayalitteraturen er full av slike konflikter, men i det norske laget skapte ikke denne konflikten noen uhyggestemning.

– Hans Chr. var kompromissløs på det å fortsette, mens Stein var villig til å gå ned fordi han var dårlig, og kanskje følte et visst ansvar for tapet av matsekken. Vi hadde en loddtrekning, med noen fyrstikker mener jeg å huske. Jeg lurer på om Hans Chr. nektet å være med på loddtrekningen. Selv var jeg svært ambivalent. Jeg ville også opp, men var samtidig lettet over å gå ned. Vi hadde da vært 16 dager i veggen.

– Da Hans Chr. og Finn nådde toppen, var Stein og jeg glade. «Vi» hadde lykkes. Men samtidig var det litt sårt å ikke være der selv. I ettertid, da de ikke kom ned i live, er det nærliggende å tenke: «Flaks at jeg ikke var med.» Men slike tanker er mer et utrykk for følelser enn en overveielse. Jeg har ikke latt klatreulykker være informasjon som påvirker hvorvidt jeg selv klatrer eller slutter. Det spørsmålet, samt angst- og døds-problematikken, har jeg tatt et standpunkt til på forhånd. En ting er at andres død ikke har påvirket meg til å slutte å klatre. Men jeg kan tenke meg at en sterk nær-døden-opplevelse med lidelsestid, for eksempel å bli gravd ut av et snøras eller hentet opp av en bresprekk i siste øyeblikk, kunne skremme meg så sterkt at jeg slutter å ferdes på is og bratt snø. Jeg har selv ved et par anledninger så vidt unngått en dødsulykke, men da skjedde alt så fort at gleden over fortsatt å være i live dominerte dødsangsten og eventuelle konsekvenser. 

– Det virket som om du sluttet å klatre en periode etter Trango?

– Også Rune Thrap Meyer døde mindre enn ett år etter Trango-ulykken. Det er ikke blitt lettere å tenke på ulykkene med årene, og savnet etter klatrevenner blir sterkere og sårere. Men grunnen til at det virket som at jeg sluttet å klatre, skyldtes andre ting. Jeg kom inn i et forhold, ble mer opptatt av klippeklatring og ble ferdig med studiene.

Les også

Jakten på de «forsvunne» filmrullene

Filmen om Trango, og den største triumfen i norsk klatrehistorie, har klipp fra '84-turen som aldri før er blitt vist. For å finne frem til filmrullene måtte regissør Christopher Carvasal på skattejakt.

Når vi 5.20?

Dag mener at Alex Honnolds soloering av den vel 900 meter lange Freerider (8/8+) på El Cap i 2017 er en av milepælene innen klatrehistorien under hans levetid.

Lynn Hills fribestigning av The Nose (9-) i 1993 er en annen, særlig at hun ledet alle taulengdene på én dag året etter.

Han trekker også frem all den bratte klatringen på 9’er- og 10’er-tallet.

– Da vi begynte å klatre hardt på Fjell, forestilte vi oss ikke hvor vanskelig man kunne klatre. Den veldig bratte, turnaktige klatringen, at man eksempelvis skulle kunne gå armgang på enfingerhull ut store tak, det så i hvert fall ikke jeg for meg. 

– Jeg ble jo overrasket da flere ruter på El Capitan gikk i fri. Nå er mange friklatret. Men det finnes fortsatt flere tekniske ruter. For eksempel The Shield tror jeg ikke går, det er et tynt knivbladriss på en blank plate. Jeg tror vi nærmer oss en grense for hva som er mulig å klatre. 

I dag har man gått 5.15a/9c. Jeg vet ikke om vi vil se 5.20, men kanskje 5.17? 

– Er det ikke bare vanskelig å forestille seg utviklingen?

–Jo. Utviklingen videre – det kan tenkes at man flytter fokus innendørs. Man finner ikke bratt nok klatring, eller små nok tak. Inne kan man justere vanskelighetsgraden mye bedre. Kanskje blir inneklatringen mer som turn. At det blir mer parkouraktig, som buldringen er blitt, med dynamiske flytt og høyt tempo. Da kan man ikke stoppe opp for å klippe, så enten får man lange fall ut i fri luft eller så må man topptaue. I motsatt ende finner vi å klatre noe på blikk fra bakken ute i naturen. Det er en helt annen mental og sansemessig opplevelse enn å øve inn et turnmoment. Dette er jo ytterpunktene. Det finnes mange nyanser mellom dette. Det gjør klatringen så variert.

Dag Kolsrud

Født: 1959

Utdannelse: PhD i statistikk fra Universitetet i Oslo

Meritter: Hyperaktiv ruteprodusent gjennom fire tiår og en rekke (første)bestigninger i inn og utland. Et ørlite utvalg: Vestveggen på Storen (7-, 10tl), Dru couloiret direkte, Grand Capucin (6, 850m), Døntefossen (WI6, 11tl), første «riktige» fribestigning av Svenskeruta (7, 28tl), The Nose, The Shield og Mescalito m. fl ruter på El Cap, Nordøstpillaren på Great Trango, Jubileumsveggen (6, 1000m), Ny Tid, Storen (7, 8tl), Kvinner og barn først, Bergflødt (8+, nat).

Topp tre minner: De fleste jeg husker. Skal jeg trekke fram noen, kan det være samklatring med mine idoler: nå som gammel, før som ung. Vi blir alle eldre, men noe forblir ungt.

Beste klatrebok og/eller -film: Free Solo og klassisk klatrelitteratur fra 1950-tallet eller tidligere.

Fineste fjellrute i Norge: De anbefalingene jeg kan gi er ikke gyldige lenger.

Anbefalte ruter: En rekke områder i Norge har fantastisk flotte fjell; Nissedal, Rogaland, Uskedalen, Hornaksla, Stetinden og Skjomen, Hollenderan.

LES OGSÅ

Dag Kolsrud: – Ambivalent til myten om Trango

– Trango var et stort eventyr som dessverre endte tragisk, sier Dag Kolsrud om ekspedisjonen i Himalaya i 1984. Han medgir at det etter 30 år er naturlig at han ser litt annerledes på livet og klatring. – Men jeg ville neppe gjort noe annerledes om jeg fikk sjansen igjen.

Jeg må si noe om Trango

Jeg kommer aldri til å greie å kjenne på noen form for begeistring, glede eller entusiasme overfor noe som helst som har med Trango å gjøre, har jeg tenkt.

– Norskeruta på Trango i Himalaya står seg

Trango hadde neppe vært den myten det er om det ikke var for Stein P. Aasheims bok Trango – triumf og tragedie, publisert i 1985, året etter storveggs-ekspedisjonen i Himalaya. Selv prøver han å ikke gruble altfor mye over verken turen eller boka.