Norges nasjonalfjell er et mildt sagt imponerende skue – Stetinden er Nord-Europas største steinbit (nei, ikke fisken), og den skyter opp fra fjorden som en ambolt på steroider (ja, Peter Wessel Zappfe var såpass besatt av Stetinden at han kalte fjellet En ambolt hvorpå Gudene kan hamre).
Fjellet er bratt på alle sider, men den 1,8 milliarder år gamle granitten er fast, fin og full av sprekker.
Dermed har fjellet en drøss klatreruter i alle himmelretninger. Normalruta er den klart enkleste veien opp, og har langt mindre klatring enn de andre rutene på fjellet.
Turen til Stetind er en del av en tre-ukerstur på klassikerne Romsdalshorn, Stetind og Store Skagastølstind.
RYGGTRAVERS: Tuen opp på Stetind er først og fremst er ryggtravers. Her er Siv-Elin Skogen på vei tilbake fra toppen. Foto: Tore Meirik
Fra Halls fortopp ser Stetinden (1 391 moh) utrolig bratt og tøff ut, og ryggen bort mot Mysosten – krukset – er smal og spektakulær. Her er det tidvis temmelig smalt med høye stup på begge sider. De aller fleste går innbundet i tau, og mange foretrekker å sitte overskrevs over ryggen.
Da vi var der midt i juli var fjellet knusktørt. Dermed var forholdene suverene med god friksjon, og turen langs eggen var en ren nytelse. Under Mysosten – den bratte hammeren som sperrer ryggen – måtte vi vente en times tid på taulagene foran oss. Her kommer nemlig eggens vanskeligste punkt; De ti forbitrede fingertak.
Hammeren må forseres over et sva på venstre side, via et kort kruks med grad fire pluss. Håndtakene er gode hele veien, men det er ikke annet enn svaet å sette beina på – med 600 meter mer eller mindre loddrett stup under.
Dermed er de to-tre bevegelsene nokså psykende, og betydelig vanskeligere hvis det er vått. Vi hadde flere taulag foran oss, og en av klatrerne måtte snu og bytte fra fjell- til svasko for å komme seg forbi.
KRUKS: Klatrere venter på tur for å forsere de ti forbitrede fingertak – nøkkelen for å komme seg til topps. Foto: Tore Meirik
Klatringen luftig og spektakulær, i perfekt fjellkvalitet. Det er enkelt å sikre, også uten å bruke de gamle fjellboltene som sitter i sprekken. Når krukset er forsert venter grei klyving til toppen hvor utsikt i ypperste verdensklasse venter.
Vi brukte 10 timer på hele turen, inkludert omtrent tre timer venting på taulagene foran oss.
Historien om Stetinden
Stetinden er spekket med klatrehistorie. Mysosten stoppet lenge alle forsøk på å nå toppen. Både William Cecil Slingsby og Carl Hall måtte melde pass her. Slingsby ble så sur at han påsto at Stetinden er det styggeste fjellet han noensinne har sett (det er nok de fleste uenige i!), og Hall fikk fortoppen oppkalt etter seg og sitt mislykka forsøk på førstebestigning.
Men i 1910 dukka Carl Wilhelm Rubenson opp sammen med Ferdinand Schjelderup og Alv Bonnevie Bryn. Rubenson knekte koden og kom seg forbi de berømte fingertakene (med hampetau rundt livet!). Dermed var førstebestigningen i boks.
I senere tid har det blitt etablert en drøss ruter på Stetinden. Særlig Arne Næss (senior) har gjort mye, blant annet førstebestigningene av de mest klassiske rutene i tillegg til Normalveien: Sydpilaren (6-), Vestveggen (6+) og Vesteggen (6).
STILIGE OMGIVELSER: Selv om Sydøsteggen er enkleste vei til topps på Stetinden, er turen likevel en ganske spektakulær affære. Foto: Tore Meirik
Fakta om Stetinden
Sydøsteggen er Stetindens klart enkleste rute, og det er en nydelig fjelltur med en flott ryggtravers. Nest enkleste rute er Sydpilaren, men den er grad 6- og 13 taulengder. Et langt mer krevende prosjekt med andre ord.
Starten er på parkeringsplassen ved riksvei 827, her er det fint å campe med god utsikt til både toppen, skiltet som sier det er forbud mot borebolter i Stetind og tunnelen som er bora gjennom hele fjellet (!). Turen opp er rundt 1 400 høydemeter, og man bør beregne mellom 2,5 og 3 timer til Halls fortopp (1 315 moh.).
UTSIKT FRA CAMPINGEN: Stetinden rager over camping- og parkeringsplassen ved riksvei 827. Foto: Siv-Elin Skogen
De fleste foretrekker å sikre langs ryggen både før og etter krukset. Løpende sikring er ganske greit hele veien, og på den siste nedklatringen før krukset kan man bruke en borebolt hvis det trengs.
Returen går samme vei, men unntak av en rappell på rundt 20-25 meter fra toppen av Mysosten. Her er det etablert rappellfeste med borebolter og kjetting. Merk at spaserturen til rappellfestet er luftig og ikke veldig bred.
Fører: Lofoten Climbs av Chris Craggs og Torbjørn Enevold, og/ eller Stetind and Narvik, Dancing on the Devil´s Dancefloor av Mikael af Ekenstam.
