Årsakene er først og fremst at alle fjellene er usedvanlig vakre, og de er alpine topper, som betyr at uansett hvilken rute du velger til topps, så må du klatre. Derfor er disse fjellene svært populære, særlig blant fjellguider og de som bruker guide for å komme til topps. Skal du fikse biffen selv må du beherske sikring og klatring i fjellet - og du må være klar for å vente i kø.
Alle tre har temmelig spennende historikk, ikke minst fordi dansken Carl Hall gikk på en smell på alle sammen.
Mer om det lenger ned – dette er historien om bestigninger av De tre store på drøye tre uker denne sommeren:
Hornet i Romsdalen er slett ikke det høyeste fjellet i området, men fjellet ser rett og slett vanvittig tøft ut fra dalen, der det ligger overfor Trollveggen. Pek på Romsdalshorn fra Åndalsnes, og du får umiddelbart litt kred – i hvert fall så lenge du ikke prøver å skryte til de mest hardbarka, lokale klatrerne.
Ruta opp Nordveggen er nemlig ikke veldig vanskelig, og fjellet er tidvis litt løst. Dessuten er det etablert to rappellruter ned nordveggen, en av dem med borebolter (sistnevnte laget av et klatrelag fra Oslo tidlig på 80-tallet). Dermed er det sterke meninger lokalt og mye folk i ruta, både på vei opp og ned.
Vi måtte vi vente rundt tre timer på den første standplassen på grunn av kø. Det var en aldri så liten tålmodighetsprøve, særlig for meg som la igjen dunjakka. Nordveggen er nemlig en nordvegg – den ligger i skygge mesteparten av dagen.
Men klatringen er fin, særlig den andre og vanskeligste taulengden. Det føles eksponert, og med 1400 meter ned til den grønne elva Rauma er nordveggen på Romsdalshorn et usedvanlig tøft sted å være. Utsikten til de vakre fjellene rundt er formidabel hele turen, standplassene er behagelige og det er enkelt å sikre. Dette er rett og slett fjellklatring og -bestigning på sitt beste uten å kreve så voldsomt mye slit.
Siden det er mye folk og litt løst fjell er det viktig gå være svært observant på steinsprang. Særlig hvis/ når det kommer folk frisoloerende opp ruta (ikke helt uvanlig). Sender du en liten stein i hue på en frisoloist blir du sannsynligvis høyst ufrivillig drapsmann/ kvinne, og det er ikke noe ålreit.
HISTORIE: Romsdalshornet ble besteget allerede i 1828 av Kristian Hoel og Hans Bjermeland - lenge før fjellklatring var noe folk drev med i Norge. Danske Carl Hall trodde han var først opp, da han besteg toppen på sjuende forsøk i 1881. Han fikk nok litt lang nese da han kom opp og fant den over femti år gamle varden på toppen.
Hoel og Bjermeland hadde vært på bryllupsfest på Åndalsnes, og (sannsynligvis uten å være aldeles edru) claima at de skulle bestige Hornet. Og det gjorde de – muligens en av de råeste fjellklatreprestasjonene noensinne i Norge. I etterkant skal en av de ha uttalt at de ikke ville gjentatt turen om de hadde fått hele Romsdalen i belønning.
Det er ikke helt klart hvilken rute førstebestigerne gikk, men Carl Hall gikk opp på østsiden. Denne ruta kalles gjerne Normalveien, siden den er enkleste vei opp (grad 3), men det er likevel langt mer trafikk i Nordveggen i dag. Ruta i østveggen kalles også Halls renne – oppkalt etter førstebestigeren.
Ellers er klatrelegenden Arne Randers Heen (1905-1991) fra Isfjorden selve Kongen av Romsdalshorn, med hele 233 bestigninger. Han er også mannen bak steinhytta på toppen.
FAKTA: Toppen av Romsdalshorn er 1 550 meter over havet, og det er klatreruter på alle sider av fjellet. Det vanligste er å gå fra Vengedalen, og da er turen omtrent 950 høydemeter. Korteste anmarsj er fra innerst i dalen, men mange går via Litlfjellet. Da får du mer utsikt, men også en litt lengre tur.
Halls renne er mye enkel klyving i eksponert terreng, med et kruks på grad tre. Nordveggen har mer definert klatring, med fire taulengder. Den første og siste er temmelig enkel, rundt grad to, men de to midterste er mer krevende med punkter på grad fire. Ruten opp Nordveggen har såpass mye trafikk at det er tydelig sti helt opp til innsteget – enkelt å finne fram såfremt sikten er god.
Vær forberedt på mye folk og en del kø. Vi brukte hele 13 timer på turen inkludert rundt fem timer venting, både på vei opp og ned.
Vanligste retur er ned en av de to rapellrutene i Nordveggen. Den eldste ruta er laget med borebolter og kjetting, og er fire nokså lange rappeller – du må ha to tau på 50 meter. Den andre ruta går litt lenger vest, og er laget med kiler og kjetting. Den består av to korte rappeller først, som traverserer litt – best å bruke bare ett tau. Så kommer tre lengre rappeller, en av dem er såpass lang at man bør ha to 60-meters tau.
Fører: Klatring i Romsdal av Bjarte Bø og Anne Grete Nebell
Norges nasjonalfjell er et mildt sagt imponerende skue – Stetinden er Nord-Europas største steinbit (nei, ikke fisken), og den skyter opp fra fjorden som en ambolt på steroider (ja, Peter Wessel Zappfe var såpass besatt av Stetinden at han kalte fjellet En ambolt hvorpå Gudene kan hamre).
Fjellet er bratt på alle sider, men den 1,8 milliarder år gamle granitten er fast, fin og full av sprekker. Dermed har fjellet en drøss klatreruter i alle himmelretninger. Normalruta er den klart enkleste veien opp, og har langt mindre klatring enn de andre rutene på fjellet.
Fra Halls fortopp ser Stetinden (1 391 moh) utrolig bratt og tøff ut, og ryggen bort mot Mysosten – krukset – er smal og spektakulær. Her er det tidvis temmelig smalt med høye stup på begge sider. De aller fleste går innbundet i tau, og mange foretrekker å sitte overskrevs over ryggen.
Da vi var der midt i juli var fjellet knusktørt. Dermed var forholdene suverene med god friksjon, og turen langs eggen var en ren nytelse. Under Mysosten – den bratte hammeren som sperrer ryggen – måtte vi vente en times tid på taulagene foran oss. Her kommer nemlig eggens vanskeligste punkt; De ti forbitrede fingertak.
Hammeren må forseres over et sva på venstre side, via et kort kruks med grad fire pluss. Håndtakene er gode hele veien, men det er ikke annet enn svaet å sette beina på – med 600 meter mer eller mindre loddrett stup under. Dermed er de to-tre bevegelsene nokså psykende, og betydelig vanskeligere hvis det er vått. Vi hadde flere taulag foran oss, og en av klatrerne måtte snu og bytte fra fjell- til svasko for å komme seg forbi.
Klatringen luftig og spektakulær, i perfekt fjellkvalitet. Det er enkelt å sikre, også uten å bruke de gamle fjellboltene som sitter i sprekken. Når krukset er forsert venter grei klyving til toppen hvor utsikt i ypperste verdensklasse venter.
Vi brukte 10 timer på hele turen, inkludert omtrent tre timer venting på taulagene foran oss.
HISTORIE: Stetinden er spekket med klatrehistorie. Mysosten stoppet lenge alle forsøk på å nå toppen. Både William Cecil Slingsby og Carl Hall måtte melde pass her. Slingsby ble så sur at han påsto at Stetinden er det styggeste fjellet han noensinne har sett (det er nok de fleste uenige i!), og Hall fikk fortoppen oppkalt etter seg og sitt mislykka forsøk på førstebestigning.
Men i 1910 dukka Carl Wilhelm Rubenson opp sammen med Ferdinand Schjelderup og Alv Bonnevie Bryn. Rubenson knekte koden og kom seg forbi de berømte fingertakene (med hampetau rundt livet!). Dermed var førstebestigningen i boks.
I senere tid har det blitt etablert en drøss ruter på Stetinden. Særlig Arne Næss (senior) har gjort mye, blant annet førstebestigningene av de mest klassiske rutene i tillegg til Normalveien: Sydpilaren (6-), Vestveggen (6+) og Vesteggen (6).
FAKTA: Sydøsteggen er Stetindens klart enkleste rute, og det er en nydelig fjelltur med en flott ryggtravers. Nest enkleste rute er Sydpilaren, men den er grad 6- og 13 taulengder. Et langt mer krevende prosjekt med andre ord.
Starten er på parkeringsplassen ved riksvei 827, her er det fint å campe med god utsikt til både toppen, skiltet som sier det er forbud mot borebolter i Stetind og tunnelen som er bora gjennom hele fjellet (!). Turen opp er rundt 1 400 høydemeter, og man bør beregne mellom 2,5 og 3 timer til Halls fortopp (1 315 moh.).
De fleste foretrekker å sikre langs ryggen både før og etter krukset. Løpende sikring er ganske greit hele veien, og på den siste nedklatringen før krukset kan man bruke en borebolt hvis det trengs.
Returen går samme vei, men unntak av en rappell på rundt 20-25 meter fra toppen av Mysosten. Her er det etablert rappellfeste med borebolter og kjetting. Merk at spaserturen til rappellfestet er luftig og ikke veldig bred.
Fører: Lofoten Climbs av Chris Craggs og Torbjørn Enevold, og/ eller Stetind and Narvik, Dancing on the Devil´s Dancefloor av Mikael af Ekenstam.
På slutten av 90-tallet var jeg en ung mann som klarte å sikre meg De tre store. Den gang gikk jeg Nordveggen på Romsdalshorn og Normalveien på Stetind – altså de samme rutene som sommeren 2020. Men på Norges tredje høyeste fjell ville jeg prøve noe nytt.
I 1996 gikk faren min og jeg Heftyes renne (grad 5- ifølge føreren, men jeg tror den var grad 4 den gangen). 24 år senere gikk Siv-Elin og jeg for den klatreteknisk enklere, men betydelig lengre og mer seriøse Skagastølsryggen. Turen går over Nordre (2 167 moh), Midtre (2 284 moh) og Vetle Skagastølstind (2 340 moh), før den ender på Store Skagastølstind (2 405 moh). Man er også innom Skagastølsnebbet (2 222moh), som ikke er merket på kartet.
Da vekkerklokka ringte 0330 var det bare å bryte seg opp av soveposen i teltet på Turtagrø og innstille seg på en lang dag i fjellet. Vi skremte opp noen kyr like etter Turtagrø, og konstaterte tidlig at vi allerede nå hadde folk foran oss – lysene fra hodelyktene til en gjeng danset i lia foran oss.
I bakken fra Tindeklubhytta og opp mot Nordre fikk vi soloppgangen, og etter tre timers marsj var vi på Nordre Skagastølstind. Utsikten er nydelig i alle retninger, særlig når skydekket er lavt og morgensola skinner på toppene. Litt klyving måtte til for å nå toppen, men fram til Skagastølsnebbet og v-skaret er turen ganske grei og tauene kunne henge på sekken.
Ifølge føreren var det nedfiring fra Nebbet og ned i v-skaret, men det var slett ikke nødvendig. Det er temmelig greit å gå ned i skaret hvor den første klatringa starter. Her ble det halvannen time venting på taulagene foran oss. Fra v-skaret er en vegg på omtrent 100 meter, som er såpass bratt i starten at klatringa er grad tre pluss.
Vi hadde tre taulag foran oss, noe som gjorde det lett å konstatere at det ikke lønner seg å bruke de gamle fjellboltene her – alle de tre vi studerte strevde med taudrag fordi de brukte en gammel bolt under et overheng et stykke til høyre tidlig i taulengden. Jeg opplevde det som betydelig greiere å sikre selv, i et godt utvalg sprekker lenger til venstre. Klatringa var fast og fin og standplassene gode.
Etter den første klatringa er det ganske rett fram å gå med løpende sikring opp på Midtre Skagastølstind.
Herfra er eggen tidvis smal og veldig spektakulær. Det er langt ned på begge sider. På venstre side er det hengebreer og alpint fjellandskap av tøffeste sort. På høyre er det bratte stup og stilig utsikt til Dyrhaugsryggen med enda flere hengebreer, og de nydelige fjellene Store Ringstind og Austabotntind lenger unna.
Vi gikk med løpende sikring, og tok noen kjappe og korte nedfiringer innimellom. Foran oss så vi Halls hammer (ja, Carl Hall har måttet snu her også) og klatrere på vei over Patchells sva – krukset som er gradert til 3+.
Været var nydelig og ryggen tørr, noe som utvilsomt gjør det hele greiere. Likevel er det så mange enkle, men eksponerte klyvepartier at ryggen kan være en mental prøvelse hvis man ikke er veldig vant med sånt.
Vel framme ved Halls hammer fikk vi sjansen til å studere hvordan taulaget foran oss løste krukset over Patchells sva. Risset rett opp hammeren er grad seks pluss, og bare å glemme for meg og de fleste andre som går denne turen.
Fra en romslig standplass på venstre side er trikset å komme seg over et sva og til noen sprekker som gjør videre ferdsel ganske greit.
Men svaet er kinkig, og uten tvil den vanskeligste 3+ jeg noensinne har gått i hvert fall. Klatreren foran oss løste det ved å gå et stykke ned før han kryssa, og en annen klarte å strekke foten over på en bolt (hun sto mer eller mindre i spagaten). Selv klarte jeg å gå på friksjonen over bolten (og dermed unngå å bruke den), og med et par friksjons-steg nå risset og komme meg videre. Patchells sva er garantert temmelig ekkelt hvis det er vått, og det var veldig greit med myke skosåler.
Fra Halls hammer er det nye klyvepartier i eksponert terreng mot Vetle Skagastølstind, men så voldsomt vanskelige er de ikke. Løpende sikring var likevel nødvendig store deler av veien. På toppen av Vetle er utsikten mot Storen fantastisk, og det er vanskelig å fatte at klatringa til landets tredje høyeste punkt er «bare» grad 2. Men først skulle vi ned fra Vetle.
Først venta vi en liten time i rappellkø. Her er etablert rappellfeste i kjetting, noen meter under toppen i retning Storen. På vei ned rappellen hjalp jeg taulaget foran oss med å løsne tauet deres som hadde kilt seg fast, og det samme måtte gjengen bak oss gjøre for meg.
Vel nede og med begge tauene i behold innså jeg at det ville vært raskere og bedre og gått rundt, via skaret mellom Vetle Skagastølstind og Sentraltind (2 348 moh). Det er nokså greit via rygger og hyller, og det så ikke så veldig tidkrevende ut å sikre seg enda en 2000-meterstopp.
Vel nede i Mohns skar hadde vi bare sjarmøretappen igjen. Det ser riktignok ganske fryktinngytende ut herfra, og jeg har full sympati og forståelse med Emanuel Mohn som psyka ut her og fikk skaret oppkalt etter seg. En titt ned på venstre side viser at Slingsbybreen har blitt et skumlere sted å gå opp siden William Cecil gjorde det i 1876. På høyre side er det stupbratt ned mot Skagastølsbreen.
Men som så ofte ellers viste fjellet seg enklere å håndtere når man kom litt nærmere. Klatringa var enkel, og vi gikk med løpende sikringer hele veien. Det flatet etter hvert ut, og plutselig så vi toppen! Den er så liten at noen varde er det ikke plass til, men ei metallstang er bora fast i toppunktet. Her var det nokså mye folk, så det ble ikke masse tid og plass til posering og fotografering, men heller fokus på å finne rappellfestet og komme seg videre.
Etter litt eksponert nedklatring ble det en ny runde med venting i rappellkø, før vi endelig kom oss ned den 50 meter lange nedfiringa fra toppen. Rappellfestet er ikke kjempelett å finne, men litt eksponert nedklatring omtrent rett mot sør (litt til venstre hvis du ser mot hytta på Bandet) fører deg etter på riktig spor. Her er to fester slik at to taulag kan fire seg ned parallellt.
Før turen hadde jeg fått litt info fra mannen med verdensrekord i antall Storen-turer, og Jostein Aasen understreket at det egentlig ikke er faste rapellfester på Store Skagastølstind. Derfor bør man ha med bailetau slik at man kan lage egne.
Vi hadde vært lenge på tur, og turen ned til hytta på Bandet med to nye rappeller over litt ekle sva skal jeg ikke skrive for mye om. Den første rappellen gikk fra et etablert kjettingfeste, den andre laga vi selv for å spare oss en ekkel nedklatring over sleipe sva. Sinnssykt artig var nedturen mot Bandet strengt tatt ikke.
17,5 timer etter start var vi tilbake på Turtagrø. Det er noen timer lenger enn normert tid, men med rundt fire timer venting totalt var vi fornøyde likevel etter det som ikke kan kalles annet enn en monumental langtur i en fantastisk område.
Og dermed var De tre store i boks!
HISTORIE: Store Skagastølstind i Hurrungane er det høyeste fjellet i Norge som krever klatring for å bestiges. Førstebestigningen ble gjort av William Cecil Slingsby i 1876, og markerer starten på fjellsporten i Norge. Slingsby fulgte Slingsbybreen på østsiden av fjellet opp til Mohns skar (verken breen eller skaret hadde disse navnene før etterpå). I skaret psyka turkameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken ut, og Slingsby klatret alene til topps.
Siden den gang har en drøss ruter i alskens vanskegrader og lengder blitt etablert på alle fjellets sider.
Verdt å nevne er for øvrig Therese Bertheau, som regnes som litt av en fjellklatre-pionér. Hun har en drøss bestigninger under skjørtet, blant annet var hun første kvinne på Storen i 1894.
Skagastølsryggen be gått første gang av Kristian Lous, George Paus, Harold Andrew Raeburn og Kristian Tandberg i 1902. Den første vinterbestigningen av Storen skjedde i 1923, og ble gjort av Boye Schlytter og Fridthjof Lorentzen. Først over Skagastølsryggen vinterstid var John-Olav Hattestad og Erik Stoltenberg-Hansson i 1963.
Førstebestigningen av sørveggen fra Slingsbybreen i 1927 av Ola H. Furuseth, Asbjørn Gunneng og Boye Schlytter åpnet en lang og komplisert rute som ble en milepæl i Norge før Arne Næss innførte bolteklatringen rundt ti år senere. Ruta opp vestveggen i 1976 av Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander satte i sin tid en ny standard for klatring i Jotunheimen, med vedvarende vanskelig klatring i høyfjellet.
Nils Nielsen har for øvrig fartsrekorden over Skagastølsryggen; han sprang tur/ retur Turtagrø på under tre timer i 2013 (!). Raskest tur/ retur Turtagrø-Store Skagastølstind uavhengig av rute, er Gjermund Nordskar, som brukte 2:42 på turen sommeren 2020.
FAKTA: Store Skagastølstind er et høyt og stort fjell, og en bestigning er temmelig seriøst. Den mest gåtte ruta på Storen er nok Heftyes renne, som starter fra galleriene på østsiden. Galleriet starter på Hjørnet; en nokså markert skulder på sørryggen.
På Skagastølsryggen, som går nordover fra toppen, er man omringet av krevende terreng, og plutselig væromslag kan være ganske skummelt. Man bør være i stand til å bevege seg effektivt og ha margin på tid, grad og vær, selv om klatringen i seg selv ikke er veldig vanskelig. Turen over Skagastølsryggen fra Turtagrø er omtrent 1 820 høydemeter.
Det er enklest å komme seg ned fra toppen med to 50-meters tau, selv om det er mulig å korte ned rappellene og dermed klare seg med ett tau. Det er etablert et rappellfeste med kjetting over et svaparti lenger ned mot Bandet.
Returen videre fra Skagastølsbu (hytta på Bandet) går over Skagastølsbreen. Selv om breen ikke er veldig bratt bør man ha isøks og stegjern hvis snøen er hard eller blåsen er framme i dagen.
En tur over Skagastølsryggen tar minst 15 timer for de fleste, men det fins mange eksempler på grupper som har brukt over et døgn, og ikke minst mange som har måttet overnatte på ryggen. Ja, og så fins det også, som nevnt, eksempel på en som brukte under tre timer.
Fører: Klatrefører for Jotunheimen (Norsk Tindeklub)
Populære tjenesterToppturguiderFri Flyt Skitest Utstyrstester Skisteder |
Om friflyt.nofriflyt.no gir deg reportasjer og nyheter om ski og andre bratte aktiviteter, hovedsaklig med norsk natur som arena. 8 ganger i året gir vi ut Fri Flyt superutgaver, som inneholder det beste av det beste fra vår redaksjon. Vi følger sesongene med mye sykkel, friluftsliv og klatring på sommerstid, og ski og topptur om vinteren. Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Fri Flyts reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn. Alt om ditt abonnementLes Fri Flyt som emagasin Bestill bøker og billetter PERSONVERNPersonvernerklæringVi bruker cookies. Sitemap |
KontaktFri Flyt AS KUNDESERVICEKontakt ossVi svarer raskt på mail. NYHETSBREVMeld deg påANNONSERE Effektiv og målrettet markedsføringCase og kundereferanser |
