William Finnegan vokste opp i California og på Hawaii. Livet som surfer var gitt fra barnsben av. Hans dedikasjon til havet og bølgene har tatt ham verden rundt på kjente og ukjente surfspoter i USA, Middelhavet, Asia, Australia og Afrika. Lenge før surfturisme var et begrep, surfet Finnegan Teahupo’o på Tahiti. Den gang en helt ukjent surfespot, hvor Finnegan var alene i lineupen i ukesvis.
I California surfet han de største bølgene med grunnleggeren av Surfers Medical Assosiation, Mark «Doc» Renneker. Passasjene fra Teahupo’o og Californias storbølger rundt Santa Cruz står ut som gnistrende gode.
Finnegan skriver som surfing som Hemingway skriver om tyrefekting, eller Thoreau om livet i skogen. Boken fikk sin fortjente Pulitzer-pris i sjangeren biografi.
Anmelder har en rekke uleste bøker på ventelisten, men vurderer å lese Barbarian Days på nytt før de andre. Så sterk er den. Skal du lese en bok om surfing, så anbefales denne.På 60-tallet var bokas hovedperson, australske Peter Drouyn, en av verdens mest profilerte surfere. Med høyreist, senete, muskuløs fysikk, ble han selve inkarnasjonen av begrepet power surfing. Han utviklet, og krediteres for å ha introdusert en-mot-en formatet i konkurransesurfing.
Kombinert med karrieren som profesjonell konkurransesurfer jobbet han som modell, skuespiller, surfresort-gründer, modellpappa, og jurist. Mesteparten han foretok seg ble gjort med utestemme. På 2000-tallet tok Drouyn identiteten som transkvinnen Westerly Windina, og gikk rett inn i trans og kjønnsdebatten, også det med utestemme.
Forfatter, fotograf og tidligere proffsurfer Jamie Brisick begynner boken om Westerly i 2012. Da er hen i midten av sekstiårene og på vei til Bangkok for kjønnskorrigerende kirurgi. Boken hopper vellykket frem og tilbake i tid, og tar opp spesielle hendelser fra Drouyns proffsurferliv, som fortsatt dyrkes som definerende for livets retning. Westerly/Droyn veksler mellom å fremstå som narcisist, på grensen til det uutholdelige, til å fremkalle all mulig sympati hos leseren.
Sårheten og ambivalensen rundt kjønnsidentitet fortelles med respekt av Brisick, i en bok som, selv om den kom i 2015, er høyaktuell i kjønnsdebatten i 2023.Forfatter Allen Weisbecker vokste opp med surfing som besettelse på Long Island utenfor New York. Sammen med barndomsvennen Patrick dro han på surfeturer langs California og Mexicokysten. Ettersom gutta ble eldre og hadde behov for inntekt, ble de på et tidspunkt store innen narkotikasmugling, med FBI hakk i hæl som konstant uromoment for businessen.
Etter mange år med reising og stressende, småkriminelt surfeliv, skilte vennene veier. Patrick forsvant inn i jungelen i Mellom-Amerika. Wesibecker flyttet tilbake til Long Island og ble forfatter og TV-skribent. All kontakt mellom gutta opphørte. I 1996 pakket Weisbecker alt han eide inn i en bobil og satt ut på en livsdefinerende reise for å finne sin gamle venn Patrick.
En reise som gir et nyansert bilde av hvordan store forventninger til gjenforening, basert på romantisering over gammelt vennskap, blir møtt av en som ikke har bedt om å bli funnet. Etter å ha gjort fire forsøk på å lese boken, gav anmelder nesten opp. Den fenget ikke. På femte forsøk ble den slukt på to kvelder.
Weisbecker har blitt beskrevet som en bedre gonzoforfatter enn Hunter S. Thompson. En kommende kultklassiker.
Klatrer, surfer og Patagonia-gründer Yvonne Chouinards bok har med årene blitt allemannseie. En bok det poengdroppes fra på ledermøter, fagseminarer og i selskapslivet. En bok som grupperer under både surf og klatreseksjonen i bokhandleren, men som også har sin rettmessige plass under fanen «slik skaper du en suksessbedrift».
Boken er Chouinards memoarer og sentrerer rundt hans liv som fjellklatrer, surfer, grunder, bedriftseier og miljøaktivist. Som en av de flinkeste i klassen når det kommer til tekstilproduksjon, er Chouinard allikevel smertelig klar over at det å produsere klær er noe av det minst miljøsnille du kan gjøre. Han reflekterer rundt det i boken, men anmelder skulle gjerne sett enda mer selvransaking om teamet.
Det er fascinerende å lese hvordan Patagonia har vært i forkant av utviklingen innen fødselspermisjoner og ansattbarnehager.
«Vi forsøkte først å ha med babyene på jobb. Når det ble for mange barn gikk ikke det lenger. Siden jeg ikke ville miste mine verdifulle ansatte, etablerte vi egen barnehage i samme bygg som bedriften, for å gjøre livet enkelt for familiene og for Patagonia. Noe vi alle vant på».
Den norske modellen gjennomført av amerikanske bedrift i California for flere tiår siden. Chouinards ansatte er pålagt å ta fri hvis bølgene er over en viss høyde. Sånt blir man glad av å lese om. Den erkeamerikanske holdningen «work hard» er definitivt ikke oppskriften hos en av verdens mest suksessrike produsenter av friluftsklær.
Her skapes det overskudd, både personlig og økonomisk, gjennom lek og engasjerte ansatte. Og her er vi ved kjernen av hva boken først og fremst fungerer som i 2023; markedsføring av merkevaren Patagonia. Som i 2011 reklamerte med at du ikke må kjøpe mer klær (Don’t buy this jacket).
Konkurranseidrett har gjennom ulike tidsepoker sett spektakulære rivalerier. Agassi vs. Sampras i tennis. Lewis Hamilton vs. Max Werstappen i Formel 1. Celtic vs. Rangers i fotball.
Surfing har hatt sine rivalerier fra sporten ble konkurransebasert og frem til i dag. Noen skapt av mediene. Andre personlige, bitre rivalerier. Rivaleriet mellom bokas hovedperson, australske Mark «Occy» Occylupo og amerikanske Tom Curren, er ved siden av Kelly Slater vs. Andy Irons, det mest kjente oppgjøret i surfesporten.
Occy feide inn i surfesporten som 16-åring og ble spådd som den neste, store stjernen som kunne slå datidens beste surfer Tom Curren. Curren vs. Occy. Occy vs. Curren. Slik lød finalene i verdenscupen ofte på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. I 1985 triumferte Occy mot Curren foran 100.000 tilskuere, rekord i surfing, i legendariske OP Pro på Currens hjemmebane Huntington Beach i California. Ansett som en av tidenes beste finaleheat. Han gjentok det i samme event året etter.
Så forsvant Occy ut av konkurransesurfing. Mentale helseutfordringer førte til flere år på sofaen, der Occy spiste, ruset og selvmedisinerte seg i det han selv beskriver som sine «Elvis years». En og annen filmpart i Billabong sine teamfilmer ble gjort. Før det var tilbake til sofaen. Occy endret livsstil, begynte å trene, droppet 33 kilo og gjorde comeback i verdenscupen i 1995.
I 1999 vant sin første og eneste verdensmestertittel, i det som kan beskrives som en av idrettsverdens mest uventede og underkommuniserte comebackhistorier. Occy er en morsom, ekstrovert karakter, noe som kommer godt gjennom i boken.
Hans podcast, Occ-cast; hvor han blant annet har en flott samtale med tidligere rival og nå venn Tom Curren, er verdt en lytt. Boka er inspirerende og fin sommerlesning.– Chas Smith (2013)
Grunder av nettsiden Beach Grit, og redaktør i Stab Magazine, Chas Smith har skrevet en bok som sentrerer rundt vintermånedene med surf på Hawaiis North Shore. Høysesongen som tiltrekker seg surfere fra hele verden til den myteomspunne og ikoniske kyststripen kjent for noen av verdens beste surfebølger.
Da forvandles den ellers rolige kysten til et kaotisk sted med surf, rus, fest og vold, med gjengen Da Hui som senter for håndheving av den brutale localism-kulturen. Gjenglederen for Da Hui, som Smith har flere samtaler med i boka, er «Fast» Eddie Rothman (far til proffsurfer Koa Rothman). En tettpakket, fryktinngytende muskelbunt og hissigpropp som bekrefter at alle mytene om han stemmer med virkeligheten.
Bokas mest underholdene passasje er når Rothman forteller om stormingen av Billabong-huset på North Shore. Etter sesongens siste event i verdenscupen var det fest hos Billabong. Markedssjef Graham Stapelberg, hatet av Da Hui, var kveldens jakttrofeé. Stapelberg fikk grisebank foran et stappfullt hus av verdens beste surfere og viktige bransjefolk. Ingen turte verken å anmelde eller gjengjelde.
For Da Hui og «Fast» Eddie regjerer på North Shore. Smith forklarer med både ironiske distanse og respekt hvordan hawaiianerne gjennom mange generasjoner har følt seg neglisjert av den amerikanske regjeringen, og hvordan denne konflikten igjen har blitt dyrket gjennom localism og surfekulturen på øya.. Det som kan fremstå som spenningssøkende voldskultur, er det enklere å forstå når man leser Smiths bok. Smith forsøker, på elegant vis, å skape et nytt rivaleri mellom John John Florence og Kolohe Andino. Det er interessant å lese om de to sine ulike bakgrunner og hvordan han setter de opp mot hverandre.
Men spådommen til Smith om rivaleri har, mange år senere, ikke slått til. Om det er Smith sin bakgrunn som krigsreporter fra Yemen og Hezbollakidnappet journalist som gjør han uredd vites ikke, men den negative omtalen av Andy Irons etter hans død er ugrei. Samtidig er det denne ureddheten som gjør Smith til en spennende forfatter.
Han er breial på en utforskende og underholdene måte. Boken er en klar anbefaling om du vil til kjernen av surfekultur, surfhistorie, og localism.