Samtalene går høyt blant den lille gjengen med surfere på parkeringsplassen på Unstad: Skal man surfe høyrebølgen? Midt på stranda? Venstra? Regular vs goofy, barrel vs turns. En mener at høyra er for rask i dag, mens en annen påpeker at 8 av 10 bølger på midten closer ut. Jeg kaller det et luksusproblem.
Etter å ha blitt introdusert til surfeverdenen blant John Johns og Kellys på Hawaii har denne brettsporten tatt meg verden rundt og til (meget) midlertidige hjem i blant annet Portugal, Bali og Marokko. Surfebrettet ligger dog igjen i en sliten kjeller på Oahu, men kameraet er både oppgradert og finjustert for bølgene man møter på veien.
Det er noe helt spesielt å svømme blant surferne og prøve å fange et millisekund av et øyeblikk mens man balanserer mellom å bli påkjørt av surferen og bli kastet rundt av bølgen. Trenger du for øvrig tips til å forbedre formen? Sjekk våre surfetips!
Lofoten er som en våt drøm for en surfefotograf. Høye fjell og vakker natur er med på å skape en uslåelig stemning i bildene.
Det tok ikke lange tiden i dette miljøet før jeg hørte ordene ‘Lofoten’ og ‘surfing’ bli brukt i samme setning. Denne gruppen av øyer som pryder postkort verden over og sanker flere likes på Instagram enn perfekte smoothiebowls eller bikinishots på Bali hadde visst også bra bølger - bedre enn noe annet sted innenfor landegrensene. Da Chris Burkard også kalte en spade for en rake og publiserte sine første bilder fra isødet i nord var jeg solgt - hit måtte jeg komme meg før skjegget ble for langt.
Tilbake på parkeringsplassen på Unstad snakkes det høyt om bølgene som har vært og som kommer. For i Lofoten er det mye (u)vær og med vær kommer bølger. Flere sier at høsten i år har vært den beste på lenge, men jeg har ingenting å sammenligne med, så for meg er Lofoten et bølgeparadis 24/7, 365 dager i året. Varmt vann, fint vær, Lofoten Masters og utallige kaffekopper med gamle og nye venner er bare med på å finpusse på førsteintrykket.
Unstad tiltrekker både amatører og profesjonelle surfere fra nær og fjern. Her står Kristine Tofte og Sturla Fagerberg og vurderer kveldens forhold.
Man har hørt det før og man kommer til å høre det igjen: Det er noe helt spesielt å surfe blant høye fjell og vill natur. Se også da vi skrev om stisykling i Lofoten!
Det er vel derfor surfere som Stephanie Gilmore og Mick Fanning reiser opp hit (begge i høst) - nettopp for å oppleve- og ta bilder og film fra en surfespot som er helt unik. For en fotograf byr Lofoten på (for) mange bildemuligheter og det finnes et forsidebilde i enhver retning til enhver tid.
Det kribler allerede i pekefingeren når det snakkes om linjer i solnedgangene i snøfylte februar.
Tim Matley og Guro Aanestad gjør seg klar for session før Lofoten Masters, hvor de gikk hele veien og vant hver sin klasse.
Nei, Unstad er ingen Pipeline, det er ikke Padang Padang og det er definitivt ingen Supertubos. Likevel forbindes denne lille dalen ofte med det aller beste av surfemuligheter som finnes i Norden og med både consistency og periode nok til å gjøre selv den mest bortskjemte Portugiseren eller Franskmannen sjalu.
Sleng på litt nordlys, toppturer og et hav av muligheter blant rev, skjær og strender Lofoten rundt og du har deg selv en fullt verdig surfeeventyr for din neste reise. Jeg har i hvert fall funnet mitt Shangri-La.
Høyrebølgen på Unstad er den man oftest ser bilder av i sosiale medier, men både beachen og venstre er også helt fantastiske på de riktige dagene.
På parkeringsplassen har gruppen med surfere skvist seg ut av våtdraktene og inn i innpakningen av klær. Det nyeste av 6/5/4 mm-våtdrakter, hetter, sko og hansker stues inn i bilene blant brett og bagasje. Teknologien i de nyeste draktene gjør at surfesesongen nå strekker seg året rundt og hver session bare blir lenger og lenger.
Mørket senker seg nok en gang over Unstad idet den siste bilen lukker grinda etter seg og kjører ut av dalen. Nok en dag med surfing er over - i morgen er det på’n igjen.
