For det fikk han Brettforbundets ærespris i 2008 og Old Boys NM sin ærespris i 2019.
Fri Flyt har møtt snowboarderen, og snart forfatteren blant permer og notater, hjemme i leiligheten hans på Høvik i Bærum, for en samtale om boken og livet på brett.– La oss begynne med det første først, og stille et klassisk, men opplagt brettsportspørsmål; hva var ditt første møte med snowboard?
– Høsten 1982 var jeg på besøk hos min venn Bjørn Skinnarland i Les Diablerets i Sveits. Utenfor huset hans stod det noe jeg aldri hadde sett før, et snowboard, som Bjørn hadde kjøpt til sønnen. Jeg var litt skeptisk til å prøve, men Bjørn insisterte. «Bare ta på deg brettet, kjør ned til bunn av skiheisen der nede, ta heisen opp igjen og kjør tilbake til hytta».
Truls fikk det til, og ble hekta umiddelbart.
– Brettet var av merket Nidecker og ble produsert i nabobyen Rolle. Så jeg kjørte til fabrikken, møtte gründeren Henri Nidecker IV, reiste hjem med elleve brett i skiboksen og var blitt snowboardimportør. Omtrent på samme tid fikk jeg agentur på det kanadiske klesmerket Westbeach. Det ble starten på mitt firma Teo Sports International og på livet i snowboardbransjen.
På denne tiden var Omtvedt formann i alpingruppa til Hedmark skikrets og TD (teknisk delegert) i alpinrenn. Det var her han kom i kontakt med snowboardmiljøet.
Både Omtvedt og logoen til Norges Snowboardforbund skinner om kapp med sola en gang tidlig på 90-tallet. Likefullt henger litt av Truls sin bakgrunn som formann i alpingruppa til Hedmark skikrets igjen i capsen.
Det sveitsiske høykvalitetsmerket Nidecker ble Omtvedt sitt første snowboardagentur, etter at han kjøpte med seg 11 brett hjem fra fabrikken tidlig på 80-tallet.– Jeg begynte å involvere meg i snowboard, fordi de var på de samme arenaene som alpinkonkurransene jeg var engasjert i. Det gikk sjøvilt for seg under snowboardarrangementene og de spurte om jeg kunne hjelpe til. Da kom jeg inn i snowboardsporten som en litt streng voksen og sa at skal det være noe poeng i å arrangere konkurranser, så må vi i det minste sørge for at beste vinner, og at det ikke bare er tilfeldigheter som avgjør. Etter kort tid kom jeg inn som ny leder av snowboardforbundet. En jobb jeg hadde i seks år.
Arild Brun Kjeldaas, Morten Torp og Kim Christiansen. Foto Truls OmtvedtI sesongen 95/96 ble det klart at snowboard ble tatt opp som olympisk gren av IOC (Den internasjonale olympiske komité) og skulle debutere med første konkurranse i Nagano i 1998.
Boikotten til Terje Haakonsen skapte mange overskrifter i norsk presse.
– Snowboard i OL ble et veiskille for deg og jobben som leder i snowboardforbundet. Hva var bakgrunnen for at du ga deg som leder?
– Jeg mente at snowboard ikke hadde noe i OL å gjøre. Terje Haakonsen tok tydelig standpunkt der og jeg støttet Terje. Problemet med OL var at kvalifiseringen foregikk kun gjennom FIS (Det Internasjonale Skiforbundets) sine renn, og ikke gjennom rennene til ISF (International Snowboard Federation). Vi ville ikke at FIS skulle ta over snowboard, noe de og IOC åpenbart var interessert i. De dreit jo helt i snowboardsporten, og var bare ute etter pengene som kom med den. Så da trakk jeg meg som president. Tor Bekkelund tok over rollen min, sier Truls.
Norge reiste til Nagano med Dag Ove Karsten som leder. Tok med to sølvmedaljer hjem i halfpipe vunnet av Stine Brun Kjeldaas og Daniel Franck.
– Etter mange år som leder for snowboardforbundet var du nå ute av det. Hva nå?
– Fra da ble det Teo Sports på heltid. Det skjedde mye rart i bransjen på denne tiden. Et eksempel var at Westbeach kjøpte Morrow Snowboards, og allerede året etter solgte Morrow Snowboard Westbeach… hahahah!! Men enden på visa var at Westbeach og Morrow gikk konkurs, og at K2 kjøpte konkursboet.
Truls hadde fått agenturet på Ride Snowboards mens dette pågikk og på et K2-møte ble det bestemt at han skulle representere merkene K2, Morrow, 5151 og Ride i Norge.
– Ride var da på vei inn under K2 sin portefølje. K2 hadde tidligere kjøpt Madshus skifabrikk på Biri og alle merkene under deres paraply skulle administreres derfra på det norske markedet. Jeg fikk eget kontor på fabrikken. Det var en velsignelse å ha ansvar for fire merker, fordi jeg konkurrerte mot Burton. Burton hadde da billigBurton, dyrBurton og midtimellomBurton. Jeg hadde Ride som det eksklusive merket, K2 som dekket det meste, og Morrow og 5150 som var billigmerker, sier Truls.
Det ene solgte han eksklusivt til Gresvig, det andre eksklusivt til XXL og Ride til corebutikkene.
– Denne bagen har jeg brukt når jeg har reist rundt i Norge og intervjuet. Fått mange kommentarer på den, sier Omtvedt.
– Stryn sommerskisenter og Folven camping har vært en sentral del av ditt snowboardliv. Hva er historien din med Stryn?
– Første gang jeg var på Stryn var samme året de satt opp stolheisen, i 1988. Siden har jeg vært der hver sesong. Til å begynne med jobbet jeg litt for Frode Bakken sin skishop på fjellet, sier han.
I 1995 kjøpte Truls to brakker som stod igjen etter OL på Lillehammer (!), fraktet de over fjellet til Folven, og fikk 40 kvadratmeter tilgjengelig til Westbeach-butikken.
– Jeg skjønte fort at det lønte seg å holde butikken oppe til etter sola forsvant bak åsen og puben havnet i skyggen. Da kunne det bli iskaldt på sekunder. Var mange som løp bort i butikkene og kjøpte varme klær. Vet om tilfeller der folk ikke gadd å gå til teltet for å hente jakka, men kjøpte ny hos meg.
Veiviser Truls peker ut linjer ned mot Bjørnsonsvingen på Strynefjellet
– Folven camping har ikonisk status for mange generasjoner brett og skikjørere. Mye rart har skjedd der gjennom årene. Jeg husker skiprofil John Håvard Grøgaard kjørte på en slak line i kjempehastighet med en minicrosser, og fløy av sykkelen. Har du noen drøye historier du vil dele?
– De kommer i boka, men du kan få én. Norefjellsprofilen Geir Bottolfs hadde deltatt i frikjøringskonkurransen Stryn Freeline Jam og blitt nummer 2. På kvelden ble det mange glass og skryting over dagens prestasjon, da han fikk ideen om å imponere damer med flammesluking. Han hadde en jerrykanne med bensin som han drakk fra og sølte over hele seg. Så tente han lighteren, det sa POFF og hele mannen tok fyr!! Det ble ambulansehelikopter og kjempespetakkel. Men den absolutt drøyeste historien, som også kommer i boka, omhandler et omreisende sirkus, dyr fra den sørlige halvkule og et syn de som var der knapt trodde var sant. Gled dere til boka kommer.
– Du skadet deg på Stryn i 2015 og havnet i nyhetene på NRK. Hva skjedde?
– Jeg var på topptur med Johan Andersson og en gjeng, da jeg mistet kantgrepet, rutsjet ned i en sprekk i snøen og knakk ankelen. Det kunne gått veldig mye verre enn det gikk. Der var jeg heldig.
– Johan trodde først det var veldig alvorlig og rapporterte inn kraftig hodeskade til redningssentralen. Det stemte ikke, men jeg hadde slått ansiktet i snøen og blødde. Det så verre ut enn det var. Neste sesong gikk med til opptrening og jeg var tilbake på brett i 2016. Faksimile: NRK
– Hva er historien bak det spesiallagde, personlige snowboardet du fikk av Ride Snowboards?
– Jeg fikk Ride-agenturet i 1995 og hadde det helt frem til jeg ble pensjonist i 2007. Ride gikk veldig godt i Norge. Det var et populært merke. Litt dyrt var det, men kvaliteten var dertil god. På mitt siste salgsmøte hos Ride i USA, visste de at jeg skulle gå av med pensjon.
Som takk for godt samarbeid over mange år og vennskap, laget Ride et spesialdesignet brett til Truls med navnet hans på, norsk flagg og teksten «takk min venn» i såla.
– Jeg vet hva det koster å lage et slikt brett, det er ikke småtteri, og det er en veldig vanskelig prosess med så mange detaljer i sålen. Jeg ble rørt da jeg fikk det overlevert hos Ride, og det kom mange tårer. Brettet står i dag på snowboardmuseet til Rune Lundsør i Uvdal.
I miksen av Rune Lundsørs fantastiske samling av snowboard i Uvdal, står også Truls Omtvedts gave fra Ride. Foto: Christian Nerdrum– Fra 1989 og et stykke ut på 90-tallet, arrangerte Westbeach konkurransen Westbeach Classic i Whistler i Canada. Først en halfpipekonkurranse, som med tiden ble til en bigjump og quarterpipekonkurranse det fortsatt går gjetord om i bransjen. Du hadde en sentral rolle der?
– Jeg var TD (teknisk delegert) for den konkurransen. Disse konkurransen vokste seg store og ble med årene en ellevill folkefest på slutten av sesongen, med opp mot 20.000 publikummere. Jeg husker spesielt det ene året, sier Truls.
Han forteller om en svær big jump i bunnen av bakken, hvor du kjørte fra landingen bort til en quarterpipe som stod inntil en konsertscene.
– Ved siden av scenen stod det en badestamp med flere, halvnakne damer. Norske Tor Bruserud vant hele konkurransen. I siste runnet kjørte han rett fra quarterpipen og oppi badestampen med brett og klær på. Da jeg møtte han etterpå, sa Tor; «plutselig hadde jeg bare henda fulle av pupp»!!! Westbeach-gründeren stod på scenen med en dorull han hadde laget av 50-dollarsedler. Mye penger!! Den kastet han til publikum. Det var helt vilt. Konkurransen, med påfølgende konsert, ble forsøkt stoppet av politiet. «You need to shut down the concert immediately», sa politiet. «Then you´ve got a riot on your hands», sa jeg tilbake. De skjønte det ikke gikk. Festen fortsatte. Haha.
– Familielivet ditt har også vært betydelig preget av ditt liv i brettbransjen?
– Begge døtrene mine, Tanya ( f. 1972) og Ingrid (f. 1974) har kjørt aktivt og vært snowboardere hele livet. Tanya var en periode på 90-tallet involvert i driften av Teo Sports og hadde egen brettbutikk på Lillehammer som het Grønne Egg. Døtrene mine har blitt gamle nok til å delta i Old Boys NM på snowboard. Det er moro. Eneste som aldri kjørte snowboard i familien var kona mi, men hun elsket snowboardere.
– Vi må snakke om boken du skriver om norsk snowboardhistorie. Hva er historien til idéen bak prosjektet?
– Vi har siden 1989 hatt en forening som heter Norske Geriatriske Snowboardere (NGS). En forening for snowboardere over 40 år, der et av medlemmene er østerriker. Et år tok han oss med til Werfenweng, og en kveld vi satt i puben og skrøt av hverandre, sier et av medlemmene, Torgrim Nordeidet, fra Tromsø, «Du Truls, no sitt vi her, tar en øl og har det så fint. Kan ikke du fortelle litt fra snowboardbarndommen?». Så jeg snakket om de som startet det hele, brettene til Anders Wittusen og mye mer. «Men Truls, detta må du jo skrive ned», sa Torgrim. Joda, svarte jeg, at det var flere som hadde spurt, blant annet Brettforbundet, men jeg hadde vært defensiv da jeg visste at det ville ta mye tid og koste penger. «Du Truls, du er pensjonist. Du har faen meg tid og VI HAR PÆNGA», gjallet det fra Torgrim. «Æ bevilge 10.000 krona med en gang, og du Frode, som sitter der borte, du betaler det samme», fortsatte Torgrim.
Et annet medlem, en gammel klassekamerat Truls, bevilget 30.000 kroner på stedet.
– Tilbake i Norge hadde jeg 50.000 kroner på konto og begynte prosessen med boka. Deretter opprettet Jonas Greve en Spleis og fikk inn 30.000 kroner. Da intervjuene var i gang, spurte noen om hvordan det stod til med økonomien i prosjektet ? Flere visste at jeg hadde reist mye og intervjuet. Det kom inn 25.000 kroner til. Med den brede støtten, føler jeg at jeg har snowboard-Norge med meg på prosjektet.
– Jeg har skjønt det er mange som er nysgjerrige på hvordan det går med boka. Hvordan har prosjektet gått så langt, og hvor er du i prosessen?
– Jeg har vært, stort sett, over hele landet, intervjuet 221 mennesker og fått uendelig med stoff til boka. Miljøet på Voss gjenstår.
Der har jeg ennå ikke vært. Når det gjelder bildemateriale og annen dokumentasjon er det utrolig hva folk har tatt vare på. Gamle magasiner fra inn- og utland, klistremerker, annonser, salgskataloger, avisutklipp og mer. Hva som kommer med i boka er uvisst, men kildemateriale er stort.
– Hvordan har du lagt opp strukturen i boka? Følger du tidslinje? Tar du utgangspunkt i ulike miljøer og enkeltpersoner? Enkelthendelser? Kan du avsløre noe om dette?
– Det jeg kan si om boka er at jeg begynner med kapittelet «Der hvor snowboard slo rot». Og bare det kapittelet alene er 20-30 steder rundt i landet, med mange profiler. Kirkerud, Åndalsnes, Molde, Rauland, Dombås er noen få eksempler på miljøer og steder som beskrives, forteller han.
Andre temaer i boken blir etableringen av snowboardforbundet, bussturer gjennom Europa med juniorlandslaget, eksotiske dyr på Folven camping, boikott av OL, miljøer fra nord til sør, profilomtaler, sommercamper og mye mer.– Arbeidet med boka fremover, og tidslinje for ferdigstilling og publisering?
– Det gjenstår fortsatt mye arbeid før boka er i nærheten av å bli ferdig. Arbeidet er tidkrevende og kildematerialet stort. Jeg reiser til Spania senere i høst og blir der i to måneder, sier han.
Da er planen til Truls å skrive så mye som mulig. Publiseringsdato, valg av forlag og slike ting holder han bevisst på avstand.
– Å jobbe under press med deadline er jeg redd dreper mye av gleden med prosjektet. Det tar den tiden det tar og mye gjenstår. Men jeg har kommet langt allerede, og fått uvurderlig hjelp fra forfatter Thor Gotaas og en tekstkonsulent. Har rundt 200 sider som nærmer seg klare.
– Selv om du ble pensjonist i 2007, jobbet du videre på Stryn i flere år og du er fortsatt aktiv på brett. Hvordan er snowboardlivet for en 81-åring i 2023?
– I fjor ble jeg 80 år og da jeg skulle kjøpe heiskort i Tryvann. Jeg ba om seniorkort, og de spurte om alder. «80 år», svarte jeg. «Da får du gratis sesongkort», svarte de, og slik ble det. Jeg kjører derfor mye i Tryvann, og kjører en del med NGS-miljøet på Norefjell og Lillehammer. Da jeg møtte Cedric Cornell (journ. anm. En norsk brettlegende) i Tryvann i fjor, sa han til sønnen sin «det er han jeg har snakket om som er 80 år, men som ikke ser sånn ut». Den kommentaren likte jeg, og levde lenge på.
Utover høsten skal Omtvedt jobbe videre med boken, men først reiser han til Canada for å treffe sin gamle snowboardvenn Ken Achenbach i Whistler.
– Jeg ser veldig frem til den turen. Canada står mitt hjerte nært. Jeg studerte på The University of British Columbia i Vancouver fra 1967 til 1971. Birgitte og jeg eide faktisk en hytte i Whistler en gang på 60-tallet. Da vi flyttet tilbake til Norge ble det altfor komplisert å eie hytte på andre siden av kloden, så vi solgte. Men vi angret oss litt da vi tok med døtrene våre på ferie dit på 80-tallet, fant igjen hytta og så at den hadde steget ellevilt i verdi siden vi solgte. Men slik vet man aldri. Nå er Whistler et kjempedyrt område. Det vet jeg godt, fordi Ken jobber som eiendomsmegler der.
Achenbach åpnet verdens første, rendyrkede snowboardbutikk, The Snowboard Shop, i Calgary, på 70-tallet. Han etablerte også den kjente snowboardcampen Camp of Champions i 1988. Campen ble arrangert hver sommer i 28 år, frem til den måtte stenge grunnet for lite snø på breen, i 2017. Men Ken er veldig aktiv og kjører fortsatt mye snowboard.
Det er kanskje ikke så rart Omtvedt og Achenbach fant hverandre for flere tiår siden og har opprettholdt kontakten. Likhetene er slående. To snowboardgründere som har vært sentrale for snowboardsporten på hvert sitt kontinent. To venner som elsker å leke sidelengs på snø.
Truls Omtvedt. En ekte snowboardlegende.
Norges første, profesjonelle snowboarder, og landslagskjører på 80 og 90-tallet. «Truls dukket opp på Norgescupen på Oppdal i 1989, som Nidecker-importør. Kunne ikke stå på snowboard da, men gled likevel fort inn i miljøet. Da Norges Snowboardforbund ble opprettet var det Truls som tok tak i det meste og jobbet iherdig med å strukturere hele organisasjonen og takk for det. Truls la grunnlaget for der vi er i dag. Det ble flere turer til Alpene for EM, VM. Truls organiserte alt, buss, båt, hotell og påmeldinger. Selv med en gjeng ustrukturerte snowboardere på slep og alt ugagn vi fant på, var Truls alltid like blid og ordnet opp. Han ofret mye tid og energi for snowboard. Tror ikke mange vet hvor mye. Jeg personlig retter en stor takk til Truls for alt han har gjort for snowboard, både i Norge og internasjonalt».
Tidligere landslagskjører, eier av Epic Boardshop/snowboardmuseet, og arrangør av Old Boys NM i Uvdal.
«Første gang jeg så Truls droppe inn i en pipe, var på NM i Dombås i 1993. Han var TD (sjef) men kjørte pipe med oss allikevel. Også dropper han fortsatt inn i pipen på Old Boys NM, 30 år senere og runda gode 80 år. Amazing. Truls er et godt forbilde. Grunnen er at han viser at vi kan leke på snowboard og være høvding i baren hele livet. Truls fortjener ærespris hvert år».
Camilla Grythe – kunstner, brettentusiast og familievenn
«Jeg ble kjent med Truls etter min første snowboard-camp på Stryn. Den legendariske Craig Kelly campen i 1990. Mine to nærmeste venner er døtrene til Truls, som også er like brettgale som sin far. Det har blitt mange turer på fjellet vinter som sommer siden da. Alltid først oppe på fjellet og aldri bakerst i kø. Ingen tid å miste, bakken venter! Importør av Nidecker og med teamkjørere på 90-tallet, sjappa på Stryn, og det var alltid husrom til de som måtte trenge det på Folven camping, der Truls fortsatt er fast inventar den dag i dag, på brett, på sykkel eller longboard, og med det største smilet. En bauta i Norges Snowboard forbund, et forbilde og et av de fineste menneskene jeg kjenner».
Brettsportpioneer, og powsurfer i Vinje i Telemark.
«Kontakten med Truls har vært litt av og på siden vi møttes første gang på Rauland i 1988. I starten var det engasjementet for sporten og utøverne han sponset som imponerte. Nå er det å kjøre snøbrett og fremdeles brenne for sporten selv om man er langt opp i årene som imponerer. Der er Truls et stort forbilde og beviser at alder bare er et tall».
Brettsportikon fra Vinje i Telemark. Norges mestvinnende snowboarder med to VM og fire EM-gull.
«Vi (Uvyrslåmi snobrettlag) hadde ikke så mye med Truls å gjøre annet enn når vi traff han på ulike arrangement. Men han har alltid vært der, og hvis jeg skal trekke fram noe, så er det hvor inkluderende han er. Kjørte eller kjører du snøbrett, så er du venn av Truls».
Første president i snowboardforbundet, og tidligere lege for snowboardlandslaget.
En «godt voksen» mann, rundt 30 år, dukket opp på de ganske uformelle samlingene som ble holdt på 80-tallet. På Oppdal så jeg Truls, og tenkte dette var en «utenfra» som var nysgjerrig på hva denne lite anerkjente snøbrettgreia var. For det var jo ikke noen sport i de fleste sine øyne. Truls ble værende i snowboardmiljøet på livstid. Han så at aktivitetene kunne organiseres for å lage opplegget bedre. Han gikk inn i snowboardindustrien. På en premieutdeling sa han, at alle dere som er her i dag er generalforsamlingen i det som kan bli snowboardforbundet. Som leder sparket han den rullende ballen videre, slik at den rullet fortere. Snowboardforbundet ble anerkjent og Brettforbundet står sterkt i dag. Etterhvert ble han bare stående trofast i brettmiljøet. Truls Omtvedt er sann brettentusiast som ble brettkjører i ung voksen alder. Han bidro sterkt til at snowboard ble anerkjent offisielt, og han har gjennom mer enn 40 år vist at han er en ekte ambassadør for brettsporten. Engasjementet hans er høyt respektert av alle som har vært med på snowboardsportens reise siden starten på 80-tallet.
