Linjefangst i Tignes

LES OGSÅ: Svenskenes norske fjell

Etter at Tignes druknet i 1952 bestemte styresmaktene seg for at det skulle utvikles et skianlegg i fjellene rundt den nye landsbyen som ligger på 2100 meter over havet, 250 meter over den nye kunstige innsjøen (hvis demning jeg er ganske sikker å ha sett James Bond hoppet fra en gang). Det var en god idé; rett ut døra fra furuslottet sklir man 20 meter til heisen og så har man frikjøringsterreng i alle retninger. Skog i retning nedover. Mens jeg i Chamonixdalen kjenner fjellene presse på ovenfra kommer man her ovenpå på dem. Selv om det i realiteten er mindre oksygen puster jeg lettere. Det er resort, men på autentisk vis; Tignes later ikke som om landsbyen eksisterer for annet enn skiferie.

Det er januar og jeg er i Tignes for å kjøre Red Bull Linecatcher, en frikjøringskonkurranse hvor det bygges hopp i en fjellside. Real mountains for real skiers som Tanner Hall sa da han var der i årene før han gikk full rasta (never go full rasta). Jeg er nervøs. Halvparten av kjørerne har jeg idolisert fra barndommen og det er vanskelig å tro på at jeg skal kunne slå noen av dem. Men teamsjefen min har forsikret meg om at så lenge jeg lander på beina blir det topp 5 plassering og satt Flo Bastien til å passe på meg.

Flo har vokst opp i Tignes og kom på tredje året før. Kvalifisert guide til både konkurransen og plassen. Vi kjører skog ned mot demningen den første dagen før kjørermøtet. Snøen er florlett og blir hengende i luften etter Flo mens jeg jager etter ham mellom trærne, over putene og ned klippene. Englene har falt, skriver Knausgård, og jeg forestiller meg at snøen trekkes mot det himmelske vakuumet de har etterlatt seg.

Flo forklarer at anlegget er dimensjonert til den Franske vinterferien, som avvikles over 3 uker fra midten av februar. Nå i januar kan jeg derfor greit ligge sidelengs i 8-setersheisen mellom øktene i skogen.

LES OGSÅ: Kremen av Canada

Solnedgangen farger de spisse toppene som omkranser landsbyen rosa; Aiguille du Chardonnet (2823 moh), La Grande Casse (3852 moh). På andre siden av Rocher De Bellevarde (2827 moh) ligger Val d’Isere. Alt tilgjengelig fra det enorme heiskomplekset. Bølgemønster i snøen avslører vindens herjinger de siste dagene og på vei tilbake fra skogssiden ser vi at det har gått et enormt snøskred i fjellsiden konkurransen skal kjøres.

På kjørermøtet rekker jeg hverken å bli starstruck av Pep Fujas eller full på gratis øl før vi blir informert om at konkurransen er avlyst. Første dag i en ukes venteperiode. Men, sier Julien Regnier som er arrangør, vi får gratis hotell, heiskort og mat hele uka. «Shredcation!» tenker jeg før Julien sier at vi må gjøre en katalogshoot for Black Crows.

Katalogshoot er døvt, her skal baser og grafikk vises så det går i bittesmå airs foran Elina, fotografen, og å melke skogen for puddersvinger. Jeg kan ikke føle beina mine uansett, så det er like greit. Julian Lange har gitt meg de smertestillende han tar for ryggen sin, og jeg skjønner når de sparker inn at hans ryggproblemer må være en god del mer seriøse enn det lille kinket jeg er plaget av. Men beina går av seg selv og snøen er like myk som dagen før. Skogskjøringen er virkelig bra her.

Klorlukten i furuslottets heis siver fra spaet i tredjeetasje. Englene har falt og nå sitter de i boblebadet. Sage, Nick McNutt og Pep har fått omvisning på Val d’Isere siden av Leo Taillefer som er derfra. Banana runnet fra l’olympique heisen, merket på løypekartet, anbefales på det varmeste (sjekk Leo kjøre det på vimeo: ”Leo Taillefer BANANA shred in Val d Isere”) og Sage forteller om den nyeste sponsoren sin, en marihuanafarm, men forsikrer oss om at han ikke holder på å gå full rasta. Det er jo lovlig i Oregon.

Og sånn går uka. Hotellet disker opp med snegler om kvelden, vi lunsjer i sola på Tignes Cuisine (digg asiatisk), erfarer at man heller burde dra til Berlin om man vil feste og før jeg vet ordet av det er Julien og Elina fornøyd med katalogmaterialet og jeg og Flo får begynne å filme til vårt eget prosjekt. Nå har snøen blitt stabil nok til å utforske brattere terreng og den egentlige grunnen til at man bør sjekke ut Tignes utenom den franske vinterferien materialiserer seg; det er fortsatt usporet snø rett fra heisen dagevis etter siste snøfall. Og terrenget er fett! Vi kjører linjer i Chardonnetbowlen, 10 min bootpack fra toppen av Merlesheisen, cruiser minibowlene ned fra Toviere og under Palafourheisen er det hitmaraton.

Det slår meg at vi jo kunne kjørt konkurransen der nå. Men Pep har dratt hjem til sin nyfødte mens Nick og Sage har dratt videre på eurotrip tidligere denne morgenen. Grunnen til at jeg ville kjøre konkurransen var uansett å få holde på sånn som jeg gjør akkurat nå tenker jeg mens vi sklir ut av heisen på vei til enda et run. Gangshred i pudderet med en gjeng galninger. Det kan man gjøre på kompistur.