Kebnekaise: Disse fjellene er så bra at de umulig kan være svenske

Kapittel 1

En rød Toyota Yaris, med henger, sliter seg opp bakkene fra Kiruna mot Nikkaluokta. I bilen sitter Bård Basberg, Per Jonsson og Tomas Bergemalm og diskuterer været. Det ser ikke bra ut, det er meldt vind, mye vind. Midt i setninger om vindretning og snøforhold roper Tomas ut om telehiv, humper og hull i veien. Lokalkjent. Han tenker nok på doningen bak på hengeren. Hengeren var gratis den, har rustent drag og lekker luft på den ene siden, det gjør bilen også, men det vet ikke Tomas. Det lukter svidd kløtsj herfra til Gränsen, men vi er i gang.

Kapittel 2

Dette er bakgården til Per og Tomas. Lange daler slynger seg gjennom et, værhardt alpint, fjellandskap fult av spennende mulighet. Kebnekaise-massivet, helt nord i Sverige, har så bra skifjell at det burde vært norsk. På svensk forteller Per og Tomas ivrig om ettermiddagsturer til Tuolpagorni, om løpeturer fra Nikka til Kebne og ned igjen. Jeg smiler tappert, senere på dagen skal det gå opp for meg, jeg er ikke forberedt.

Det skrangler i skrukarabinere og taubremser. Kulden har begynt å krype inn under den tykke dunjakken. Svenskene er i full gang med å rigge rappellen, som skal ta oss ned til begynnelsen av den lille flanken som leder østover, ned fra toppen av Tuolpagorni. Nærmere en heis og med 10 kilo mindre i sekken, ville nok de fleste hoppet skavlen på toppen, men på tur, langt fra folk, tar man sine forhåndsregler.

Vi er tilbake igjen, nede ved Kittelsjøen. Ivrige, det var knedypt ned, turen kunne ikke fått en bedre start. Vi spiser lunsj, men er langt fra halvveis.

Vinden har økt litt på. Vi følger østreleden opp mot sydtoppen av Kebnekaise. Sveriges høyeste punkt er åsted for mer enn èn flyulykke og ruver 2106 moh. Opp østreleden er det fast tau, som gir brukbar sikring opp den bratte traversen.

Den Nye Toppstugan fra 1983 fremstår som en sliten monolitt, forankret i det ellers karrige landskapet. Døren har stått på gløtt i vinden og snøen har drevet langt inn i gangen. Innerst i stugan sitter to karer og smiler. De har gått opp Durlingsleden og har tydeligvis ventet en stund. Micke Menna og Magnus Thorebäck smiler alltid, de bringer med seg en typisk svensk «livsnjutningsinställing», masse sjokolade og nøtter. De skal slå følge på turen videre til Sälka.

Vi når sydtoppen på ettermiddagen. Utsikten er formidabel, men vi er sent ute. Vi har brukt lang tid. Har vi tatt oss vann over hodet? Omtrent midtveis på ryggen mellom nord -og sydtoppen skjærer vi vestover. Dette er relativt upløyd mark, ikke førstenedkjøring, men likevel, vi må finne en vei ned. Kulda har fått godt grep om de fleste av oss. Jeg har ikke mer klær å kle på meg. Skjelvende er jeg på vei inn i overlevelsesmodus når Tomas og Bård roper at de har funnet en mulig rute.

Nå gjelder det å mobilisere. Tomas, som etter alle midjemål må sies å være den mest rutinerte av oss når det kommer til alpin klatring, tar ansvar og setter opp en provisorisk rappell, med seg selv og to isøkser som anker. En etter en tar vi oss ned. Hvordan Tomas klarte å holde varmen, og ikke minst klatre ned etter å ha fungert som anker for oss andre begriper ikke jeg. Å kalle det dagens prestasjon er i alle fall på sin plass! Turen videre ned mot breen Rabots glaciär går som en lek. Vi har fått varmen i oss, og setter fine svinger ned mot breen.

Det har blitt mørkt når vi når dalbunnen, finner frem hodelyktene og hiver på fellene for siste gang. Det er fortsatt 4 km igjen til Sälkastugorna. Jeg var ikke forberedt.

Kapittel 3

Etter en god natts søvn, en roligere dag på fjellet Sälka, en enda bedre natts søvn og en dag, i tett snøvær, er vi fremme ved Nallostugan, ved foten av fjellet med samme navn, 915 moh. Vi har gått om kapp med en gjeng Sveitsere. Bård satte inn Nortugspurten, og til tross for forsøk på skitne triks fra våre svenske venner sikret han norsk seier og førstevalg av sengeplass.

Kapittel 4

Jojoleden, fra Nallo til Tarfala, slynger seg gjennom landskapet og tar oss inn i hjertet av Kebnekaisemassivet. Omgitt av kvasse fjell og breer er det vanskelig å ikke føle seg liten. «Livsnjutarne» vi plukket opp på Nya Toppstugan, vinker farvel og svinger brått av til høyre, tilbake til hverdagen i LKAB. Vi er langt ute i villmarken, men jobben i gruva er ikke mer enn en dagsmarsj unna.

Vi er tom for kaffe, men svinger likevel innom Unna Reitastugan. Den slitne lille hytta klorer seg fast i landskapet. Utedassen har god gjennomtrekk. I mangel på bedre alternativer ser det ut til at deler av den har endt sine dager i vedovnen inne i hytta.

Vi skal videre over passet, vest for pyramiden. Ta det litt som det kommer. Håpet er at snøen er bra nok for en tur til toppen av Pyramiden. Det er den ikke, men det gjør ikke noe, Knivkammen byr på spektakulær utsikt og fin snø. Etter noen dager i fjellet har vi funnet rytmen, skuldrene har senket seg. Vi har tatt oss tid til å utforske. Tid til å oppleve. Det har blitt mørkt idet vi tar de siste stavtakene over Tarfalajaure. I morgen venter hverdagen.

Epilog

Jeg vil rette en takk til deg, dama bak skranken, du med mersalgskurs og grevinneheng. Du som verdsetter en gnagsårsfri to-ukerstur til Puerto Rico. Du reddet turen min!