Nicolas Vuignier går helt ut mot kanten av snøskavlen. Så hopper han litt, og plutselig knekker skavlen og fyren som har vunnet Red Bull Linecatcher og kjørt to sesonger i Freeride World Tour forsvinner utfor kanten i en sky av snø.
– Åfaen, tenker jeg.
Et par minutter tidligere (og omtrent to uker før koronaviruset lammet verden):
– Vi kan kjøre inn her. Eller kanskje du er gira på en mer teknisk inngang?
Nicolas Vuignier er født og oppvokst i Crans Montana i Sveits, og kjenner hver eneste kvadratcentimeter av skianlegget i en sidedal til Sion-dalen sørvest for Verbier. Selv syns jeg det første henget ser litt skralt ut, med isklumper og rasrester. I stolheisen på vei opp hørte vi turistene skrape seg ned isen i løypa. Crans Montana er nemlig sørvendt, og her får sola herje temmelig uhindret i skisenteret. Det kan være artig med sløsj, men denne dagen var det klink is med fem centimeter nysnø oppå i de sørvendte løypene.
Men siden Nico er en av Sveits´ råeste frikjørere og en temmelig trivelig kar, drista jeg meg til å svare ja til mer teknisk inngang. Men rett over den tekniske inngangen hans knakk altså skavlen og Nico ble borte to meter foran skituppene mine. Jeg ante ikke hva som var under, men jeg så at det var noen hundre høydemeter med – i beste fall – bratt bakke.
– He he, zat was exziting, hører jeg en blid fransk-engelsk stemme utbryte like etterpå.
Jepp, Nico har selvsagt stålkontroll. Han står med et sikkert smil på ei slags hylle like under der skavlen knakk. To temmelig fristende linjer starter her, en til venstre og en til høyre. Vi diskuterer litt, og går for den venstre, hvor det er mest plass. Nico dropper ut en liten kant, setter på fart, og forsvinner i en sky av snø. Jeg skjønner ingenting, for fram til hit har da snøen vitterlig egentlig vært bare jævlig is? Men jeg kan jo ikke snu heller, så det er bare å følge etter – i mitt eget tempo.
Men så er det dette med å være med locals i et skianlegg. Vi har ikke gjort annet enn å svinge til siden for løypa, men plutselig åpner det seg opp under meg, og det er jaggu deilig pudder. Terrenget er åpent, oversiktlig og fullt av små og halvsmå kanter vi kan hoppe utfor. Og snøen er aldeles nydelig!
– Dette området er østvendt, så her har ikke sola herja med snøen like mye. Det er flere sånne rygger i anlegget, hvor det ofte er super snø å finne på skikjørers venstre side av ryggen, sier Nicolas, som var høflig nok til å stoppe halvveis slik at jeg ikke skulle tulle meg bort.
I SOLA: Mens vi venter på at koronaviruset skal roe seg kan vi drømme om å reise tilbake til de solvendte hengene i Crans Montana. Nico Vuignier er skiproffen som er født og oppvokst like ved skisenteret i Sion i Sveits, så han kan kose seg med sånt terreng selv om det er viruskrise. Foto: Dom Daher
EM i kuslåssing
– Her heter det kavduse. Siste del av ordet skrives s-e-x, men ikke sånn altså.
Brian Keller er skiinstruktør fra Strasbourg, og har fått i oppdrag å ta meg med på topptur i Crans Montana. Han gliser og lager en sirkel med venstre tommel- og pekefinger, og stikker høyre pekefinger inn i sirkelen for å markere hva slags sex han ikke mener.
– Sex betyr steinete område, vanligvis rundt toppene, men også lenger ned i dalen, som her, forklarer han.
Vi har nettopp passert et fransk par på truger, som i likhet med oss startet turen i Aminona. Her er tilrettelagte løyper for både rando, truger og vinterløping, og Cave du Sex er ei seter med ostefabrikk og servering. Sex-restauranten dukker opp etter et par hundre høydemeter langs ei preppa oppoverløype.
– Folk er helt ville etter kyr i dette området, og alle som driver seter her oppe har ei ku eller tre de bruker som kjæleku. Omtrent som andre folk har hund eller katt. Men det tøffe er at denne svarte kurasen liker å slåss med sine artsfrender. Derfor samles folk her hver vår med kyrne sine, og så har de slåssekonkurranse. Kua som står igjen som mester her går videre og skal konkurrere mot kua som vant i Val d´Anniviers, Verbier og et par av de andre nabodalene. Til slutt står den beste sveitsiske kua igjen, og den skal da slåss mot vinnerne fra Italia og Frankrike.
– Seriøst? Europamesterskap i kuslåssing?
– Hehe, ja, det kan du si. Ganske artig, eller hva?
Jeg prøver å spørre Brian om det bare er okser som slåss, men han forstår ikke hva jeg sier, så det blir hengende i lufta helt til vi når toppen av toppturen vår. Den er av et litt – for en nordmann – uvanlig slag. Vi har nemlig gått topptur fra utenfor skisenteret og inn i det, noe jeg aldri i livet ville finne på selv. Men jeg innser at det er skikulturforskjell på Norge og Sveits som gjør seg gjeldende. Her er poenget med topptur tilsynelatende verken å bestige en topp, finne urørt eller god snø, men rett og slett bare være ute. Derfor er toppen vi når restauranten ved toppstasjonen på stolheisen ved Petit Mont Bonvin – et av stedene jeg kjørte med Nico dagen før uten å gå en centimeter motbakke.
Men her får jeg svaret på spørsmålet mitt, for restauranten heter noe som kan oversettes til De slåssende kuene. De to plastkyrne som står på en platting over inngangsdøra og slåss har velfylte jur begge to. Det er med andre ord ikke nødvendig å være en illsint okse for å kunne bli europamester i storfeslåssing.
COLORADO: I området under toppstasjonen på Les Violettes ligger området som kalles Colorado på grunn av alle juvene og småveggene. Her er Nico på hjemmebane og terrenget mildt sagt lekent. Foto: Dom Daher
Kranglebygda
Det var altså her Nico Vuignier, som slett ikke er særlig interessert i å gå motbakke, fant nok et østvendt heng med nydelig snø dagen før. Vi startet med å krysse et sørvendt heng, og det var usedvanlig enkelt å kjenne hvordan snøen forandret seg og ble bedre jo mer vi kom over i det østvendte området. I solhellinga mot sør hadde sola herja med snøen og det var hard is, men nok en gang var det deilig pudder rundt hjørnet.
– Det fins nesten ikke frikjørere i Crans Montana, og det er nok mest fordi området er sørvendt. Folk tror ikke de finner bra snø her. Dessuten er det mer trendy å dra til Verbier, sier Nico.
Han har utvilsomt et poeng. Vi har ingen konkurrenter om de deilige, østvendte linjene, og de fleste andre i skisenteret er turister som har mer enn nok med å håndtere de preppa løypene. Klientellets framtoning antyder at gjestene her har den del penger, noe som understrekes av både de rålekre chalet´ene som ligger her og der, utvalget av svindyre spesialopplegg i skiskolene og dagskortprisen på 90 sveitserfranc.
– Men, sier Nico mens vi spiser burger på en restaurant ved Marolires.
– Med Magic Pass er det billig. Det er et årskort som gjelder sommer og vinter, og i nesten alle de andre anleggene i nærheten. Kjøper du på riktig tidspunkt er prisen bare 400 franc – litt mer enn fire dagskort.
Årskortet Magic Pass gjelder i vanvittige frikjøringsanlegg som St. Luc, Zibal, Grimentz, Saas Fee, Leukerbad og altså Crans Montana, i tillegg til flere, mindre anlegg.
– Perfekt for skibomser med andre ord. Men denne vinteren er ikke Crans Montana med, og det er helt krise, sier Nico.
Årsaken er at mannen som står bak ideen til Magic Pass, Jean-Daniel Clivaz, kom på kant med eieren av skisenteret. Clivaz eier både Hotel Olympique og restauranten hvor vi spiste burger da Nico fortalte om det temmelig kjekke heiskortet.
– Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men kranglinga gikk så langt at sjefen i skisenteret kutta vanntilførselen til restauranten her i fjor. Det var helt koko, Jean-Daniel måtte engasjere en drøss unger til å bære opp vanndunker gjennom hele sesongen. Heldigvis har han fått tilbake vannet nå, men skiheissjefen har bestemt at Crans Montana skal ut av Magic Pass-samarbeidet til vinteren. Jeg skjønner ikke hvorfor, men det er ganske trist, sier Nico.
Vi som bor i Norge kan klamre oss til håpet om at når koronaen gir seg og vi igjen kan reise til Alpene har forhåpentligvis fornuften seiret også i vakre Crans Montana.
FARGERIKT: The Bunch-nestor Magnus Granér får utløp for kreativiteten sin på noe fænsi arkitektur i utkanten av skisenteret. Foto: Alric Ljunghager
Skredet
Vinteren 2019 gikk et stort snøskred fra fjellet Tubang og traff løypa under. En turist som kjørte i løypa omkom i skredet, og det hele ble filmet av andre turister med hjelmkamera. Ulykken fikk stor oppmerksomhet over hele Europa, for det skal ikke være mulig å bli tatt i snøskred i ei åpen løype. Både Nicolas Vuignier og Brian Keller mener ulykken skyldtes klimaendringer, og var umulig å forutse.
– Jeg har aldri sett snøskred i det området, verken før eller siden. Årsaken er at skisenteret alltid bomber området grundig før de åpner. Det hadde de gjort også denne dagen, uten at noe skred løsnet. Men etterpå var det tydelige spor etter svære steinsprang, som åpenbart førte til ulykken, sier Nico.
Både han og Brian er enige om at steinspranget som utløste snøskredet skyldtes at breen oppe på fjellet stadig krymper.
– Isen trekker seg tilbake og blottlegger steinpartier, som ofte er løse. Ei svær steinblokk løsna på toppen og førte til ulykken. Det var ikke skisenteret sin feil, sier Keller.
Selv om turisten altså omkom i et snøskred da han kjørte på ei preppa løype, fikk dødsfallet ingen juridiske konsekvenser.
Drømmedagen
Det er min tredje og (foreløpig) siste dag i Crans Montana. Jeg våkner av et smell, og holdes våken av enda et smell. Lyden er veldig høy, men også litt rund, omtrent som en intens fjert. I fjellet driver heismannskapene og sprenger snøskred for harde livet. Det gjør de med en gassladning som skytes ut av snabelforma rør plassert på strategiske steder rundt omkring i skisenteret.
Disse smellene betyr 1. At det kan være en fantastisk skidag på gang (særlig siden himmelen er blå og lufta helt stille) og 2. At i dag må man være veldig forsiktig.
Etter en oppvarmingstur på fantastisk snø i skogen sniker jeg meg forbi løypemannskapene som passer på damenes europacupløype i utfor, og bort til starten på frikjøringsturen 31. Det var her Nico datt ned sammen med en skavl et par dager før. I dag er skavlen bygd opp på ny, det er ei temmelig stor sprekk på oversiden, og umulig å vite akkurat hvor inngangen er. Dermed var det bare å følge punkt 2, og stikke et annet sted.
Og herlighet for en dag det ble. I de mest åpenbare linjene var det litt konkurranse om den urørte snøen, men på steder som krevde litt mer staking (typ 40 sekunder liksom) var det førstespor hele dagen i både tørr og stabil snø!
Siste tur opp
Klokka 15.57 sitter jeg i heisen Nationale Express, og konstaterer to ting:
1. Ingen kjørte 31 i dag. Sikkert like greit.
2. I løypene er det skikkelig kuleløype etter en lang dag med turister og løs snø. Men like utenfor der tråkkemaskina har kjørt er det bare spredte spor og fortsatt muligheter til å sette svinger i nesten urørt pudder.
Et par uker senere satt jeg i lockdown hjemme og kunne konstatere at jeg slapp karantene med to dagers margin og at jeg gleder meg til en gang å kunne dra tilbake til Crans Montana (og resten av verden).
