han har nå slått seg ned innerst i en liten fjordarm i Romsdalen, Norge og begrunner det med at han er asosial. Her bor han sammen med sin svenske kjæreste, Emelie Forsberg, selv en av få kvinner i verden som – nesten – holder tempoet til Kilian.
Asosial er hans eget uttrykk. Men etter hvert forstår jeg at det han mener er at han har bare lyst til å løpe i fjellet, og helst ville og ukjente fjell. Når han beskriver Alpene, lyder det som en klaustrofobi-diagnose. Derfor bor de altså på Vestlandet, med egen potetåker og urtehage («ære være Emilie»).
STEIN P. AASHEIM
Forfatter og eventyrlysten turmann, som bor i Isfjorden i Romsdalen. Han var blant annet en del av den første norske ekspedisjonen på Everest. Ekspedisjonslisten er lang, og han ble også kjent for da han tok med familien for å leve et år som fangstmann på Svalbard. I 2011 gikk han Amundsens rute til Sydpolen.
Selv for en som har bodd 30 år i Romsdalen, framstår Hovdebukta i Innfjorden som – vel, ganske øde. Sagt på en annen måte: Kilians utsagn om at han ikke er spesielt sosial synes troverdig. Han har flyttet på seg hele livet og kaller seg selv for semi-nomade, men virker overbevisende når han sier at Hovde nå er «hjem». Her har han og Emelie alle tingene sine, og her feiret de jul sammen med foreldrene hennes.
LES OGSÅ: Den fabelaktige Emelie
LES OGSÅ: Superparet Emelie og Kilian
I det jeg kjører inn på tunet – først tar man av fra europaveien, så tar man av en vei til, og så en ny avstikker, som til slutt ender på tunet til et gult hus i Hovdebukta i Innfjorden innerst i Romsdalsfjorden – så tenker jeg, hva er gimmicken? Jeg mener, dette må være et markedsføringstriks. et management som står bak. Kanskje det skal bli en film eller en bok?
Stueveggen domineres av et heldekkende turkart over Romsdalsfjella. Den andre veggen er et panoramavindu mot fjellene og fjorden. Det er en fin utsikt, og det er flotte fjell, men for en mann som teller 1000-meters kvoter slik vi andre noterer oss 100-meters intervaller, kan man lure på hva Romsdalen har som ikke Alpene har det mangedobbelte av. Paret kom fra Chamonix til Romsdalen via et halvt års opphold på Lyngseidet i Troms.
Saken fortsetter under
Kilian Jornet i et sjeldent øyeblikk uten fjell i bakgrunnen. Foto: Matti Bernitz.
NY BOK
Kilian Jornets nye bok gir oss muligheten til å gjenoppleve følelsene og utfordringene i det som har vært hans livs viktigste prosjekt så langt: Summits of My Life. Denne boka handler om utrolige rekorder, om legendariske fjelltopper og om andre som måtte vente, men den handler også om livene fjellet tar, som da turkameraten Stéphane Brosse døde og de tusenvis av mennesker som jordskjelvet begravde i Nepal i 2015.
Boken finner du på friflytbestill.no
– Vi savnet «the wilderness». Vi savnet å være alene i fjellene, «to feel wild, to be exploring».
Når jeg antyder at det finnes små landsbyer også i Alpene, en mellomting mellom Chamonix og Hovdebukta, rister han på hodet. Det er mennesker over alt i Mellom-Europa. Det er heiser og folk og rutebeskrivelser. Alt er kartlagt. Han beskriver Alpene som det skulle være en tilrettelagt bypark.
– Here… no tracks, no topos, no lifts, no people. Only new mountains to explore. I fjellet tenker jeg ikke på fortida. Jeg tenker ikke på framtida. Jeg tenker bare på øyeblikket. I love it.
– Jeg har konkurrert i 15 år, men målet mitt er å kunne bevege meg raskt i fjellet, ikke vinne konkurranser. Hva betyr det egentlig å bli verdensmester? Det betyr at dette året var du raskere enn noen andre i akkurat denne spesielle sporten – so it’s really very small.
The Worlds Superstar innen ultraløp og skyrunning, og hva de nå kaller disse superutholdenhetsutfordringene, kunne åpenbart ha hatt en helt annen bostandard og personlig økonomi enn det han har valgt. Han har takket nei til en rekke lukurative sponsorforespørsler. Det er Suunto og Salomon som holder liv i han. Og antagelig noen premiepenger hist og her. Everest-ekspedisjonen hans var liten og «low-cost».
– Jeg trenger ikke mer penger. Jeg lever helt greit. Store sponsorer stiller krav om TV-opptredener og annen performance. Jeg vil være fri til å styre mitt eget liv, svarer han når jeg kommenterer fraværet av sponsormerker, slike som er klistret rundt på mange andre utøvere av hans kaliber. Og så har de jo gratis poteter…
Klatrer eller idrettsmann?
Man kan jo undres i hvilken kategori man skal plassere en mann som Kilian Jornet. Er han egentlig en fjellklatrer? Eller er han en idrettsutøver som bruker fjellet som treningsarena? Eller er han mest en skikjører som finner på noe annet om sommeren? Eller har han bare ganske enkelt sin egen kategori?
– Jeg begynte som klatrer og alpinist. Jeg var på min første 4000-meter da jeg var fem år gammel. Jeg begynte med randokonkurranser som 13-åring. Løping var bare sommertrening til skikonkurransene.
Inntil det altså ble omvendt. Etter å ha dominert arenaen for de ultralange terreng- og fjelløpene i flere år, både i Europa og USA, har alpinismen igjen tatt over. Eller hva vi nå skal kalle det…
«Fjellatlet» er betegnelsen tindevegleder Nils Nielsen bruker om Kilian. «En idrettsmann som har tatt den vanvittige fysikken sin til fjells.» Selv har Nils «bagget» Skagastølsryggen, tur-retur Turtagrø, på 2:53. «En tid det skal bli vanskelig å slå», ifølge bladet Klatring. Det har ikke Nils noen tro på.
– Bare vent til Kilian tar den runden.
– For sure I am not a rockclimber, svarer Kilian selv. – Det har heller aldri vært mitt mål. Jeg vil bare ha et tilstrekkelig nivå til at jeg kan føle meg vel i fjellet.
«Et tilstrekkelig nivå» innebærer at han kjører intervaller på sjuergraden på innendørsveggen på Åndalsnes. I fjellet derimot virker det som om det stopper før grad fem. Solo med joggesko, vel å merke. På østeggen på Bispen måtte han få ned et tau fra et taulag som tilfeldigvis var over han da han sto fast på femmer-cruxet. På spørsmål om hvordan han skulle ha greid seg hvis det ikke hadde vært andre som kunne hjelpe han: – Da ville jeg ha snudd og funnet en annen vei…
LES OGSÅ: Om å ta leken på alvor
Selv mener Kilian at han snur på omtrent halvparten av alle turene sine. Ikke fordi han blir sliten, men fordi han opplever risikoen for stor.
En som har møtt på Kilian mange ganger i romsdalsfjella er tindevegleder Bjørn Kruse. Han er også mektig imponert over katalanerens kapasitet og evne til å lese fjellet, og poengterer det samme som Kilian selv:
– Han snur veldig ofte. Det er det mange som ikke tenker på. Hvis han ikke føler seg trygg, eller det blir for vanskelig, så legger han ikke noe prestisje i å fortsette.
– Jeg opplever ikke en tur som mislykket selv om jeg må snu. Det gir meg bare muligheten til å komme tilbake, er Kilians egen avslappede holdning til «bomturene».
– Hvis du må snu på én rute, gir det i stedet en mulighet til å gå en annen rute.
Saken fortsetter under!
Kilian Jornet og Emelie Forsberg hjemme i Rauma. Foto: Matti Bernitz
I love it!
Det er nettopp derfor Kilian og Emelie har flyttet til Romsdalen:
– No tracks, no topos, no lifts, no people.. Dette er ikke som Alpene. For meg er dette villmark…exploring...I love it!
Og det er vel nettopp det som kjennetegner «exploring», at det er ikke alltid du vet om veivalget fører fram.
– Jeg har konkurrert i 15 år, men målet mitt er å kunne bevege meg raskt i fjellet, ikke vinne konkurranser. Jeg ønsker å være allsidig.
Ola Hovdenak, Norges mestvinnende randoutøver, har både konkurrert mot og vært på tur med Kilian. Det er nettopp allsidigheten han også framhever:
– Det er totalen, bredden som er så utrolig. Skikjøringa hans er ikke teknisk suveren, og han er langtfra den beste klatreren, men han leser terrenget veldig intuitivt. Han kjører på smalere og lettere ski enn de fleste andre. Det er mer krevende, men gir mulighet til flere og raskere turer.
”..ikke suveren”, men bra nok til at han i løpet av bare én sesong i Romsdalen hadde kjørt ned linjer som selv ikke hard-core-romsdalinger hadde våget seg ut på.
– Er du overrasket over at nivået i Norge ikke er høyere? Etter å ha tilbragt noen måneder i Romsdalen kjører du linjer som ingen før har tenkt på en gang.
– Nei, nei absolutt ikke. Tvert i mot, jeg er imponert over hvor stor aktiviteten er Romsdalen. Det er mange her som gjør imponerende ting og som er veldig aktive, men som ingen hører om fordi de er ikke på sosiale media.
– Er det bra eller dårlig?
– Det er verken bra eller dårlig. Det er fint å bli inspirert av andres turopplevelser. Men det er kult å bare gjøre ting uten å behøve å skryte av det. I Alpene virker det som om mange er mest opptatt av å gå kjente ruter og bestige kjente fjell for prestisjen sin del. Her skjer ting mer i det stille. Det er mange dyktige fjellklatrere i Romsdalen, men det er kanskje ikke en kultur for bratt skikjøring. Det er iallfall fortsatt «a lot to do». Mange gjør det samme som meg, og linker sammen flere topper. Mange av guidene her er veldig aktive og veldig raske. Men jeg tar kanskje litt lengre turer.
Imponerende, ja – men et forbilde?
Kilian viser altså en kapasitet og noen fysiske prestasjoner som ligger hinsides det vi trodde var mulig: (Alle tidene er tur-retur toppen)
Mont Blanc fra Chamonix: 4:57
Matterhorn: 2:52
Aconcagua: 12:49
Denali: 11:48
Kilimanjaro: 7:14 (Bare sekunder raskere enn vår egen Jarle Trå (7:19). Inntil det viser seg at Jarles tid bare gjelder til toppen...)
Everest fra nord: 17:00
Alt dette er imponerende. Men det er ikke nødvendigvis forbilledlig. Det hører liksom en annen verden til når han for eksempel tikker av Ersfjordtraversen på Kvaløy på 4:49. I rutebeskrivelsen til Tromsø Klatreklubb står det: «På sommerføre bør et vanlig taulag regne med to lange dager.» (Det skal i all rettferdighet tilføyes at den gamle rekorden var på seks-syv timer.)
Likeledes når han jogger rundt alle Romsdalens sju «fjellkongetopper» (Gjuratind, Kvanndalstind, Store Venjetind, Romsdalshorn, Store Trolltind, Kongen og Dronninga) – 77 kilometer og 9000 høydemeter – på 23,5 timer. Det hører med til prestasjonen at det lå nysnø på alle toppene.
Saken fortsetter under!
Kilian Jornet på vei opp østryggen på Kirketaket. Foto: Matti Bernitz
Tidene hans er det bare å ta av seg hjelmen for. De er imponerende. Men du må greie å vise til noe mer enn ei stoppeklokke for å være et forbilde. En våghals i høyfjellet, det er knapt noe å beundre. Kilian bruker flittig sosiale medier for å eksponere sine aktiviteter og tanker. Det er god grunn til å være på vakt når suksess i fjellsport og risikofylt friluftsliv blir gjort til en funksjon av «liker». Det også er en balansekunst.
Kilian Jornet har satt en standard som det vil være livsfarlig for de fleste andre å kopiere. Men er ikke det en del av klatringens natur? Mellom Slingsby på Storen i 1876 og Alex Honnold på El Capitan i 2017 har de beste til enhver tid krysset grenser som har vært betraktet som umulige, for ikke å si hårreisende livsfarlig.
Hva tenker så Kilian selv om at han rett og slett er et dårlig forbilde når han springer rundt i høye fjell uten et snev av «det utstyret som fjellet krever»?
– Jeg løper i fjellet fordi jeg elsker det. Ikke for å være et forbilde. I like to travel light. It brings me closer to the mountains. Selvfølgelig er det et element av risiko, fortsetter han. – Jeg tror du må ta noen sjanser innimellom, slik er det over alt i livet, for å utvikle deg og oppdage nye muligheter. Men du må kjenne deg selv. Du må forstå dine egne begrensninger. Det lærer du bare gjennom erfaring. «Fear is so important in the mountains.» Problemet i dag er at folk ikke er villig til å tilegne seg tilstrekkelig erfaring før de legger i vei. De ser imponerende prestasjoner på Facebook og Instagram, og så vil de gjøre det samme til helga.
600.000 høydemeter og 15000 kilometer i fjellet årlig, det akkumulerer etter hvert ganske mye erfaring. Men Kilian er også den første til å innrømme at mye tid i fjellet ikke er noen garanti mot ulykker. Eksponeringstiden øker i seg selv sannsynligheten for uhell og ulykker.
I 2012 mistet Stepháne Brosse livet, da han og Kilian prøvde på en superrask kryssing av Mt Blanc. En skavl knakk. Det kunne like gjerne ha vært Kilian. Året etter måtte han og Emelie reddes fra Frendo Spur på Aiguille du Midi fordi de ble overrasket av dårlig vær med lett utstyr. Så var det Uli Steck, «The Swiss Machine», Kilians gode venn, treningskamerat og inspirator. Skjønt, inspirasjonen gikk begge veier.
– Tenk hva jeg kunne ha prestert hvis jeg hadde hatt fysikken til Kilian, uttalte Uli – etter å ha klokket inn 2:47 opp nordveggen på Eiger. Han omkom på Nuptse, på sørsiden av Everest samtidig som Kilian holdt på med sin egen ekspedisjon på nordsiden. De to prosjektene hadde klare fellestrekk.
Den eneste gangen under hele samtalen hvor Kilian bruker tid for å finne svaret, det er når jeg spør om Uli Steck.
– Det får meg til å tenke, svarer han til slutt.
– Og hva ble konklusjonen, spør jeg. Men jeg får ikke noe særlig til svar, og tenker, hva skulle han egentlig ha svart? Vi er flere som har vært der. Vi er flere som har mistet venner og tenkt tanker som ikke lar seg sammenfatte i en «konklusjon». Og vi er flere som fortsetter. Ikke som før, men vi fortsetter.
Saken fortsetter under!
Kilian5
Å la seg inspirere er ikke det samme som å kopiere. Kilian selv blir inspirert av Alex Honnolds utrolige solobestigning av Freerider.
– Men det ville jo være den sikre død hvis jeg skulle prøve å gjøre det samme som han.
Det er også mange grunner til å la seg inspirere av katalaneren i Hovdebukta. Ikke til å sette nye rekorder, bestige Everest uten oksygen eller løpe opp og ned nordveggen på Romsdalshorn i joggesko. Men det andre. For midt oppi alle rekordene og høydemetrene og stjernestatusviraken har han utvilsomt beholdt en genuin kjærlighet til fjellet, en genuin glede av å bruke kroppen sin for alt den er verdt, og en genuin nysgjerrighet på å finne ut om det er mulig, uten annen hensikt enn nettopp det, å se om det er mulig. Det er en drivkraft som mang en klatrer vil kjenne seg igjen i.
Kilian erkjenner at han kanskje hadde prestert på et enda høyere nivå hvis han hadde halvert lengden på de daglige treningsturene. Tre timer i stedet for seks-syv.
– Men det handler ikke om trening og det handler ikke om å være raskest eller sterkest eller høyest. Det handler om det livet jeg elsker.
Derfor har Kilian Jornet gjemt seg bort i en fjord på nordvestlandet.
Så hva blir igjen når du skreller vekk stoppeklokker, førstepremier og «likes»? Da blir det igjen en guttunge som travels around og prøver å climb mountains så fort som han kan.
– Because I love it.
Historien bak Mt Everest 2017
Også den imponerende prestasjonen i Himalaya sammen med Emelie.
Våren 2017 var en funksjon av idrettsmannen Kilians uortodokse og innovative tilnærming til fjellsport. Resultatet kjenner vi: To everestbestigninger på én uke. Den første på 26 timer med start fra 5000 moh. Ingen sherpastøtte, ingen depoter. Den andre på 17 timer fra ABC (6500m). Begge uten bruk av oksygen. Som oppvarming få dager tidligere hadde han vært på Cho Oyu. 2006-rekorden til østerrikeren Christian Stangl (16:42) står fortsatt, med andre ord.
Hele ekspedisjonen, tur-retur Europa, var unnagjort på rundt fire uker. I motsetning til det som er vanlig etter en krevende himalayaekspedisjon, kom han hjem i minst like bra form som da han dro.
Kilian er riktig nok født 2000 meter over havet. Han mener selv at han presterer uten akklimatisering opp til 4000 m. Likevel, nøkkelen til suksessen var en langt grundigere «pre acclimatisation», som han kaller det, enn sannsynligvis noen tidligere har gjort. 30 dager før avreise begynte Kilian og Emelie å sove og trene i «høydetelt» hjemme i stua i Romsdalen. Oksygenmengden, eller «høyden» om man vil, tilsvarte 4000-6000 moh. Ikke helt etter boka, vil nok flere mene. Norges Idrettsforbund har gjentatte ganger vedtatt forbud mot høydehus i idrettssammenheng. Også daglige tredemølleøkter på inntil en time ble gjennomført med oksygenblandinger som tilsvarte opptil 6000 moh.
Kilian innrømmer at det samme kunne ha vært oppnådd ved høydetilvenning i for eksempel mellom-Europa. Etter hvert reiste de også til Alpene og sov og trente på 3500-4000 moh. I løpet av de siste ukene før avreisen hadde de på dette viset tilbragt rundt 300 timer over 3500 moh. Kun tre reisedager fra Europa til Cho Oyu base camp bidro til at de ikke mistet akklimatisering underveis.
Deretter gikk det slag i slag. Cho Oyu ble besteget på dag 9. Everest etter henholdsvis 24 og 28 dager. Han tilbragte til sammen 29 dager i Himalaya. 11 dager på Cho Oyu og 18 dager på Everest. «I like short expeditions.» Fire dager etter den siste everestbestigningen var han tilbake i romsdalsfjella. «Jeg liker å være allsidig. Jeg liker å teste kroppen min.»
Kilian avslutter med en liten presisering. Akklimatiseringen han gjennomførte før avreise forutsetter at du er godt gjennomtrent fra før.
– Du må huske på at Emelie og jeg har trent 700-1200 timer årlig i mange år. Hvis du ikke på forhånd er på et nivå hvor du enkelt kan løpe eller gå på ski i 30 timer, da tror jeg forberedelsene våre kan gjøre mer skade enn nytte.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i magasinet Alpin Klatring, som blir gitt ut årlig av Norsk Tindeklub.
Foto: Matti Bernitz
