Kilian Jornet: Mannen som kjørte Fivaruta på ski

MOTIVASJON

– Jeg elsker å være i fjellet. At man kommer i form er en slags konsekvens at det. Jo bedre form man er i, jo mer får man gjort. Det er jo ingen som vil bevege seg sakte liksom. 

Kilian Jornet har vunnet alt som kan vinnes innen både løping i fjellet – ultrarunning som det heter – og topptur på ski i konkurranseformat. Han er verdensmester utallige ganger, og har vunnet alle de store konkurransene i begge grener. Men tiden hvor konkurranser var hans store motivasjon er over. Oppunder taket ved utgangsdøra til huset hvor han bor med sin gravide samboer Emilie henger en drøss medaljer fra både VM og verdenscuprunder i fjelløping og skialpinisme

– Fugler samler seg oppi der og skiter foran døra. Så vi hengte opp medaljene, for fuglene liker ikke sølv og gull, gliser Kilian.

I tillegg til en ekstremt imponerende konkurransekarriere, har han fartsrekorder på en haug svære fjell, inkludert Mount Everest, som han like godt besteg to ganger på ei uke. Uten oksygen men med joggesko og litt kraftige skotrekk.

– Å være i bevegelse er det jeg liker best. Derfor er jeg ikke så opptatt av krevende klatreruter. Ja, det er inspirerende, men går for sakte til at jeg blir noen god klatrer. Å bli rask og i god form er en naturlig konsekvens, sier katalaneren.

– Hva er det råeste du har oppnådd?

– Det jeg gjør i morgen forhåpentligvis.

– Hm. Forklar.

– Vel, når man klarer noe beviser man at det var for lett. Derfor blir jeg veldig motivert av å ikke lykkes. Turene jeg gjør hver dag hjemme er verken mer eller mindre verdt enn turene på Mount Everest, Aconcagua, Mont Blanc eller noe annet sted. Men Everest var interessant fordi jeg fant en bra måte å gjøre det på, både fysisk, logistisk, utstyret og forberedelsene. Året før på Everest var annerledes, men minst like lærerikt selv om jeg ikke nådde toppen. Å lære er hovedmålet. Suksess er bare en bekreftelse på at man lærte av bomturene.

Les også: Norges beste kvinnlige frikjørere inntar filmlerretet

FIVA

– Linja er logisk – det er sammenhengende snø hele veien ned gjennom de enorme, svarte veggene. Jeg begynte å se på Fivaruta da vi flyttet til Romsdalen for tre år siden, og studerte linja mye fra avstand. Samtidig kjørte jeg andre bratte linjer i Romsdal, som renna på Sjøboltind. Det andre året vi bodde her var jeg mye borte på racing, og fikk aldri anledning. Men i fjor kom snøen tidlig, med veldig bra forhold. I både desember, januar og februar studerte jeg linja med kikkert hver uke, og jeg klatra de nederste 300 meterne for å sjekke. Først var det for mye snø og skredfarlig, og så ble det for hardt. Men jeg skjønte at det var på gang, forteller Kilian.

En ting er at Fivaruta er ekstremt bratt og eksponert hele veien. Men det er nettopp lengden som skiller den fra andre og mer kjente brattkjøringslinjer i verden. Kilian mener han har kjørt like krevende ruter flere steder i Alpene, men ingen som er i nærheten like lange.

– Problemet er at du må ha trygg snø øverst samtidig som du i det hele tatt har snø nederst. Derfor er det  bare å glemme å kjøre ruta om våren.

Midt i februar 2018 var Kilian en tur på Romsdalshorn med en kamerat, og så at Fivaruta så bedre enn noensinne ut.

– Jeg dro av garde og begynte å klatre opp, først og fremst for å rekognosere og kjenne på forholdene. Jeg hadde aldri klatra ruta før. Da jeg var omtrent 500 meter opp skjønte jeg at nå skjer det.

DAY IN THE LIFE

Hverdagen som proff fjellentusiast arter seg omtrent slik:

– Jeg står opp klokka sju, spiser litt frokost, og stikker på dagens første treningsøkt. Det er en to til fem-timers tur i fjellet, enten med ski eller løpesko. Hvor langt jeg drar avhenger av forholdene, men med ski blir det fort 4-5000 høydemeter. Om sommeren litt mindre, fordi det tar lengre tid å komme seg ned.

I løpet av ett år gjør Kilian Jornet unna omtrent 600 000 høydemeter, litt over halvparten med ski. Mellom øktene leser han treningslitteratur og forskningsrapporter for å holde seg oppdatert – men følger ikke noe annet treningsprogram enn å ruste seg maksimalt for å være så mye som mulig til fjells.

Etter dagens første økt er det en liten lunsj, litt jobbing på datamaskina, kanskje en kjapp hvil, og så ei kortere økt med ski eller løping på rundt en time. 

– I tillegg klatrer jeg tre eller fire ganger i uka, og trener litt styrke hjemme. Etterpå går det i kontorarbeid, sosiale medier, middag og avslapping. Jeg jobber en del med utstyrsutvikling med Salomon, særlig på løpesko, men også ski og skistøvler, forteller Jornet.

– Hva liker du best – ski eller løping?

– Begge deler er like gøy, men på slutten av hver sesong gleder jeg meg veldig til den andre sesongen begynner. Det handler først og fremst om riktig verktøy for å gjøre det forholdene legger til rette for. 

Salomon og klokkeprodusenten Suunto sørger for at han har til smør på brødskiva. Mens han viser frem noen prototyper på et slags stegjernovertrekk for joggesko i den temmelig imponerende utstyrsboden sin, forteller Kilian at han har kutta ut flere sponsorer for å få mer tid i fjellet.

– Hvis arbeid med sponsorene stjeler for mye av tiden jeg kan bruke til fjells, da kjøper jeg heller greiene selv.

FIVA

– Man er ekstremt konsentrert. Jeg trenger å føle at jeg har kontroll. Og den følelsen hadde jeg. Det er selvsagt spennende, men brattkjøring er som klatring uten sikring. Man må leve i øyeblikket, og ikke tenke på verken hva som har skjedd eller hva som skal eller kan skje. Heldigvis er det aldri noe «point of no return». Jeg hadde jo klatra Fivaruta først, og da kan jeg alltid stoppe, ta på stegjern og klatre opp eller ned, uansett hvor i ruta jeg er.

Kilian starta på toppen av Store Trolltind, og den første av to rappeller måtte han gjøre fra Ugleskaret, hvor Fivaruta kommer opp og møter den enkle veien på baksiden av Trolltindene. Siden ruta er nordøstvendt mesteparten av veien er varm snø på grunn av solinnstråling ikke noe stort problem.

– Det øverste rappellfestet fiksa jeg på vei opp, og det andre var et abalakov (forankring i isen i hull laget ved hjelp av isskruer) i et isfall som var kjapt å ordne på vei ned, forteller han.

– Hva slags utstyr brukte du?

– Jeg bruker alltid lett utstyr. I Fivaruta er det en forutsetning for å rekke å klatre opp og kjøre ned på en dag i februar. Jeg kjørte med den tyngste utgaven av Dynafit Pierre Gignoux-støvler, standard Salomon X Alp ski på 162 (Kilian er 171 cm høy) og bindingene var Salomon MTN foran og Dynafits nest letteste konkurransebinding bak. Konkurransebindinger er ukompliserte og driftssikre. For å holde vekta nede hadde jeg et veldig tynt tau. Omtrent halvveis nede i ruta hekta jeg stavene på sekken og kjørte med en isøks i hver hånd.

UTFORSKE GRENSER

– Det handler om å utforske mine egne grenser, ikke bare naturens. I sommer løp jeg en lang runde over alle de største ryggene i Romsdal på samme tur. Det er interessant å være konsentrert så lenge, og ferdes i teknisk terreng selv om man har holdt på i mange timer.

Kilian Jornet løp 170 kilometer og klatra opp og ned en drøss turer som hver for seg er solide dagsturer. Det er ikke mange forunt å gjøre alle disse turene i løpet av et liv. Jornet brukte 56 timer.

– Det går i bølger. Fra 15 til 22 timer var jeg helt ferdig. Så sov jeg i en halvtime, og kom i toppform. Så en ny bølgedal etter 10-12 timer, et kvarters søvn, og toppslag igjen. Slik var det hele tiden. På denne turen lærte jeg at hjernen trenger et kvarters hvile for å få tilbake full konsentrasjon i eksponert terreng, selv om kroppen er sliten. Akkurat det samme opplevde jeg på Everest, hvor det var lite tid til restitusjon mellom de to bestigningene. På vei ned etter den andre turen fikk jeg en blackout, forteller Kilian.

Like under toppen, omtrent 8 500 meter over havet, er det en periode han ikke husker noe fra.

– Jeg var ikke kald eller høydesyk, og dermed ikke i livsfare. Men jeg rota meg bort i mørket, og sov en liten stund. Da jeg våkna var jeg i fin form og kunne vente på lyset, finne tilbake til ruta og gå ned. I ettertid har jeg lært at hjernen gjorde jobben, men på grunn av mangel på glukose registrerte den ingen minner. Sånt er spennende å finne ut av.

– Hva er det skumleste du har opplevd på fjellet?

– På Mount Everest i 2016 feilberegna vi været i forsøket på ei ny rute i nordøstsiden. Vi var midt i en stor face da uværet kom og gjorde hele henget til et gigantisk skredområde, med 1000 meter skredfarlig terreng over og under oss. Vi brukte fire timer på å komme oss ut av henget og inn på en rygg, og i løpet av disse timene fikk vi to skred på oss, men vi ble ikke begravd. Det var fire timer helt uten kontroll, og det var bare flaks at vi overlevde. Jeg har også gått på trynet da et stegjern løsnet på Matterhorn en gang, og det var nære på, men jeg stoppet heldigvis mot en stein.

– Hva med da du og Emilie måtte reddes fra Frendo Spur på Aiguille du Midi?

– Uff ja, da gjorde jeg en masse tabber, og undervurderte været og utstyret vi behøvde. Det endte med at vi møtte ringe etter hjelp da mørket og uværet kom. Vi fikk ned et tau fra toppen og kom oss i sikkerhet. Vi lærte mye av den episoden.

FIVA

– Det var tilfredsstillende å komme ned, men også et adrenalinrush, først og fremst fordi jeg hadde vært ekstremt konsentrert i lang tid. Det var veldig artig å få det til.

Kilian mener den 1600 meter lange klatreruta har potensial til å bli en ski-klassiker i Norge, og han ser fram til på kjøre Fivaruta igjen – helst sammen med kompiser. 

– Ruta blir selvsagt ikke en klassisk tur slik Kirketaket er, hehe, men Fivaruta har mange kvaliteter som kan gjøre den til en klassiker. Den er ikke så teknisk komplisert siden det bare er to rappeller, ingen skummel skavl på toppen, og ikke noe dry-ski, altså at du må rappellere eller tråkke deg ned is eller stein med skiene på. Fivaruta er ikke vanskeligere enn en del andre ting jeg har gjort, men det er selvsagt avhengig av forholdene. Og så er linja sjukt lang. Det er den største utfordringa. 

FREMTIDEN-DRØMMEN-FAMILIEN

Til våren blir Kilian Jornet og Emilie Forsberg foreldre. Kilian tror ikke han får mindre tid til å herje i fjellet av den grunn, men han innser at logistikken kan bli litt mer krevende.

– Jeg vil nok fortsette selv om jeg er pappa, men det innebærer jo følelser jeg ikke vet noe om. Så jeg aner ikke.

Kilian smiler bredt når han forteller om familieforøkelsen som er på gang, men han er ikke bekymret for sine egne muligheter til å fortsette livet som proff fjellfant.

– Man får jo mer rutine og erfaring. Før var jeg mer bekymra for skiteknikken min, og mindre opptatt av objektive farer. Nå er det motsatt. Jeg vil si jeg gjør teknisk mer krevende ting nå, men på bedre og tryggere forhold.

– Hva drømmer du om å få gjort?

Kilian har et kjempestort kart over Romsdal på stueveggen. Han peker på mange forskjellige skilinjer han håper å få kjørt, både ekstremt bratte og linjer av den litt mer folkelige sorten.

– Å kjøre flere linjer på en dag, litt på samme måte som jeg løper over mange fjell på en tur er også en drøm. Det er jo så mye i Romsdalen at jeg har bare kommet meg til Sunnmøre en eneste gang, selv om de er rett borti her!

– Hvordan ser du deg selv om tjue år? 

– Jeg gjør akkurat det samme, bare litt saktere. Jeg har venner på over åtti år som brenner for å være i fjellet. Det er veldig inspirerende.

FIVA

Så var det tiden da. Fivaruta er 1600 meter lang, første vinterbestigning tok altså tre dager, og en sommerbestigning tar minst en veldig lang dag. 

Da Kilian Jornet klatra ruta for første gang og kjørte ned på ski som den første noensinne brukte han fem timer og 40 minutter fra bil til bil.

Fivaruta

• 1 680 meter
• Grad 4
• Går fra Fiva gård i Romsdalen og opp til Ugleskaret, og derfra til topps på Store Trolltind
• Førstebestigning: Arne Randers Heen & Eirik Heen, august 1931. Dette var første gang Trolltindene ble besteget fra Romsdalen
• Første vinterbestigning: Andrzej Dworak, Wojciech Jedlinski, Ryszard Kowalewski og Tadeusz Poitrowski, 25. - 28. februar 1972
• Første nedkjøring på ski: Kilian Jornet, 17. februar 2018

Trykk på bildet for større versjon. Foto: Arne Rovick

Store Trolltind: – Litt tråkling fra toppen, men ikke så veldig bratt, rundt førti grader. Fem meter oppoverbakke for å komme til skaret.

1: – Fra Ugleskaret er den første rappellen, førti meter ned bratt fjell med litt snø.

2: – Skikjøring i svært bratt terreng på venstre side av ryggen, her er det omtrent seksti grader bratt. Etterpå inn i ei renne som er kanskje 55 grader.

3: – Siste rappell ned et isfall. Nedfiringa er omtrent 30 meter.

4: – Cirka åtti meter svært bratt kjøring i et åpent felt, cirka 62 grader bratt. Jeg kjørte kanskje ti svinger her, før den store renna.

5: – Inne i renna er det litt slakere, men fortsatt svært bratt, 55 til 50 grader. Renna er 500 meter lang, og du ser den godt fra dalen.

6: – Litt slakere, 45 grader, og mer åpent etter renna, ned mot den korte klatringa. Her kan du slappe av litt.

7: – Her må man klatre omtrent åtte meter opp til riktig snøfelt. Enkelt, men veldig eksponert.

8: – I den nedre delen, som er nesten 1000 høydemeter, er det betydelig slakere, kanskje 45 grader, men med mange korte og veldig bratte isfelt. Det er fortsatt ekstremt eksponert. 

9: – Nederst er det viktig å ikke falle for fristelsen å velge det slakere terrenget mot venstre, for det ender i trøbbel. Man må velge det som ser verst ut, og passe på så man ikke roter seg bort.

Kilian Jornet

Født i Katalonia i Spania, bor i Romsdalen med kjæresten Emilie Forsberg 

• Seier i Skyrunner World Series seks ganger
• Har vunnet alle de største ultraløpene i verden
• Tre ganger verdensmester i terrengløp
• Fire EM-gull i terrengløp
• Fire ganger verdensmester i skialpinisme
• To ganger europamester i skialpinisme

Utvalgte bestigninger inkludert tid tur-retur toppen:

• Mt. Blanc fra Chamonix: 4:57
• Matterhorn: 2:52
• Aconcagua: 12:49
• Denali: 11:48
• Kilimanjaro: 7:14
• Mount Everest fra nord: 17:00 (besteg verdens høyeste fjell to ganger på ei uke, for øvrig uten medbrakt oksygen)

Foto: Matti Bernitz