La oss prøve å beskrive det: Et slags skrått, hengende snøfelt med stup under og over. Åpenbart temmelig farlig, og ikke et sted hvor man kan falle eller få trøbbel med snøskred. Umåtelig fristende for brattkjørere, men også risikabelt og vanskelig.
– Ramper er digg fordi det ikke er så mye stress med sluff - det er ganske åpenbart hvor sluffen vil gå, og du slipper at den jager deg ned ei renne. Men samtidig er det mer eksponert siden snøen mangler understøtte. Og det trenger ikke være så sykt bratt for å føles spennende. Men: Du kan ikke gå på trynet på ramper, så det er litt smådelikat, sier brattkjører og skivegleder Petter Westgaard.
– Ramper er verken trang renne eller stor, bratt face, men en slags egen greie som ser veldig tøft ut. Man får liksom veldig mye ut av å kjøre ramper, de trenger ikke være så sinnssykt bratte for å likevel gi være spennende og eksponert kjøring. Ramper ser veldig bra ut på film, sier han.
Har du ferdighetene som trengs for å ha kontroll på kjøringa, snøforholdene og alt annet som er farlig med snøramper - særlig din egen selvkontroll - så kan det gi usedvanlig spennende skiopplevelser. Her er noen tips sortert på landsdel.
NB! Oversikten har litt slagside mot bratte linjer, siden folk ofte er stolte av de, og det er der bildene blir tatt. Men mange fjell har rampeaktige formasjoner som ikke nødvendigvis er så bratte og farlige.
– Kjosen er området alle går i tidlig på sesongen, og alle ser denne rampa, men ingen kjører den. Det var sykt bra forhold da vi kjørte først i 2020, forteller Kopala.
Krister Kopala på vei ned Death Ramp i Kjosen som førstemann noensinne.
Krister Kopala prøvde seg på Nordøstrampa i filmen, men måtte snu. Den venter fortsatt på førstenedkjøringen. Nordvestrampen er dokumentert i filmen White Giant.
– Det er noen sniker i Tromsø som er gira på å få kjørt Nordøstrampa først. Det er litt fighting om linjene i Lyngen, og særlig på Jiehkkevárri, sier Krister.
– Du ser den fra ferga, og den ser ut som en sykt liten stripe med nysnø i en stor face. Kult på kjøre etter Fransson og kjenne på litt skikkelig brattkjøring, Jeg vet ikke om noen andre som har kjørt den enn Eivind Aanensen og meg, som gjorde det i 2020, sier Krister Kopala.
Guhkesgaisa - Guldal-varianten av sentralruta:
Kompleks og vedvarende bratt linje med eksponert rampe over klipper i bunnen. Midtveis i den bratte renna er det et ca 20 meter høyt isopptak med grad WI4. Kjørt av Eivind Jacobsen 1. mai 2020.
Guhkesgaisa med ruten inntegnet.
Nedklatring på Guhkesgaisa.
Bratt og eksponert på Guhkesgaisa.
– Det er no fall zone stort sett hele veien. Jeg klatret linja da jeg var der; traverserte den eksponerte rampa i bunnen og klatret isopptaket som var cruxet. I toppen åpner den smale renna seg til en flanke. Da jeg kom dit kom det inn snøbyger som gjorde at sluffen tiltok kraftig, og hele flanken dreneres inn i den smale renna. Bestemte meg for å snu 150 høydemeter før toppen slik at jeg kunne kjøre ned før det ble for mye pålagring i toppen. Da jeg kom ned fra rappellen kom en svær sluff forbi meg mens jeg stod inntil isen. Flaks! Kjørte rolig og kontrollert over den eksponerte rampa i bunnen, forteller Jacobsen.
Linja er beskrevet (som klatrerute) i boka The Lyngen alps - skiing, climbing and trekking (2014).
Blåmann, Kvaløya:
Tydelig rampe under den majestetiske nordveggen av det velkjente klatrefjellet på Kvaløya ved Tromsø. Kjørt først av Eivind Jacobsen 13. april 2016. Han beskriver linja slik:
– Jeg kjørte den på en kjapp kveldstur etter jobb, med altfor tynne ski i bunnløst pudder. Hvis jeg husker rett er den ikke spesielt bratt, kun et par korte opptak i bunnen og toppen på opp mot 50 grader, ellers jevn cruising rundt 30-40 grader. Et parti midt på rampa som gir litt eksponeringsfølelse. Mektige omgivelser!
Blåmann på Kvaløya er en klassiker i Klatre-Norge, men litt mindre kjent som skitur.
Fra nedkjøring av snørampa på Blåmannen på Kvaløya.
Nordland:
Spanstind ved Narvik:
Tydelig rampe i sydsiden som starter helt fra topplatået. Bratt inngang i toppen - 50 grader pluss, som ofte er dekket av en stor skavl. Kjørt først av Eivind Jacobsen, Karl Erik Bekkeli og Sondre Jacobsen nyttårsaften 2020.
– Vi kjørte den tidlig på sesongen og det var mulig kjøre rett inn fra toppen. Eksponert topparti, ellers fin frikjøring midtveis, før en kort, eksponert passasje i bunnen av rampa som avsluttes med et lite obligatorisk dropp inn i bollen under. Sannsynligvis er det mulig å kjøre den uten dropp når den fylles mer inn med snø i løpet av sesongen.
På vei opp rampa på Spanstind.
Nedkjøringen på Spanstind.
Sovende dronning ved Narvik:
En superklassiker for brattkjørere, med to definerte ramper. Den greieste, tryggeste og vanligste kalles Øyet, og er den store skrårampa midt på - om den er grei og trygg kommer an på forholdene. Men man kan krydre nedkjøringa ekstra ved å velge snørampen kalt Pannebåndet, som går på skrått parallelt med Øyet, men lenger til høyre og høyere på face´n.
– Pannebåndet er fetere enn Øyet, som kanskje er vanligere å kjøre, sier narvikingen Petter Westgaard.
Sovende Dronning ved Narvik.
Nordmøre:
Nordsiden på Mohaugen:
Er man på vei til topps på superklassikeren Grøvelnebba på Nordmøre går man innom Mohaugen på vei opp. De fleste som liker å kjøre litt bratt går sjelden tilbake til Mohaugen på vei ned, med mindre det er skumle snøforhold.
Dermed går de ofte glipp av denne korte men fine linja som starter med ei nokså bratt og eksponert snørampe. Linja går etter hvert inn i ei renne, før det hele åpner seg ned mot dalen kalt Kjerringholet.
Artikkelforfatter Tore Meirik i rampa på vei ned fra Mohaugen.
Ei betydelig skilinje som minner om linja på Mohaugen, men denne er større. Stor rampe i toppen som etter hvert munner ut i ei bratt renne. Linja har veldig fin avslutning som åpner for stor fart. Men skred vil være total krise her, og renna under snørampa vil akkumulere mye sluff som kan bli trøblete i nedre del av linja.
Malin Wassdahl i det bratteste partiet på vei fra rampa og inn i renna.
Christian Björk i øvre del av rampa på Storgladnebba.
Østsiden på Vikesaksa:
Den litt avsidesliggende og store østsiden på Vikesaksa fikk skispor fra toppen for første gang i 2022. Linja starter med ei renne som ender i stup, hvor man må krysse over til ei lang og bratt rampe på rundt 500 høydemeter.
Den er over femti grader på det bratteste og setter krav til bombesikre snøforhold - men når forholdene tillater det skal det godt gjøres å finne en skilinje som er mer estetisk enn denne.
Trygve Sande i ovre del av snørampa.
Linja følger snøfeltet til venstre for det store stupet i bakgrunnen.
Romsdalen:
Björn Kruse jobber som tindevegleder i Romsdalen, og sammen med selveste Kilian Jornet og David Lindgren har han skrevet guidebok til de bratteste linjene i dalen. Björn er en dedikert brattkjører som trives på eksponerte snøfelt.
– Med bratte vegger både over og under oppleves snøramper som mer eksponert enn renner, selv om de ikke nødvendigvis er brattere eller farligere. Det gir et større adrenalinkick og kanskje en fetere opplevelse? Folk føler seg kanskje tryggere i en renne, men det kan være en falsk trygghet. På en rampe kan det være greiere å forholde seg til løssnø som raser nedover - den vil ikke jage deg på samme måte som i en renne. Samtidig har snøen færre forankringspunkter sammenlignet med en renne, og snøen på ei rampe vil ofte være mer eksponert for sol og vind. Uansett må skredproblematikken være vurdert, og avklart lenge før du begir deg ut på rampa, sier Björn Kruse.
Björns favoritter i Romsdal:
– Dette er tre snøramper har jeg gode opplevelser fra. Alle har litt historie, og de leverer på det som er fascinerende med å kjøre ramper. Alle linjene står beskrevet i boka Couloir & steep skiing in Romsdal.
Framhald, Mjølvafjellet:
Ei monumental skilinje som starter like sørøst for toppen av Mjelvafjellet. Har du gått Romsdalseggen har du spasert forbi starten på linja.
Snørampa i toppen er 48 grader på det bratteste, og ender i hele 120 meter med rappellering ned til enklere terreng. Linja er omtrent tusen høydemeter totalt, og nordvestvendt.
David Lindgren på vei med med en ikke helt ukjent fjellvegg i bakgrunnen.
Slingsbyruta er førstebestigernes rute til topps på Romsdalens kanskje vakreste fjell: Store Vengetind. De siste årene har den blitt en mye kjørt klassiker for brattkjørere på ski.
Ruta er 47 grader bratt, nordøstvendt og over 1000 høydemeter totalt. Den øvre delen er en bratt og eksponert snørampe.
Store Vengetind er Romsdalens høyeste fjell.
David Lindgren kjører Slingsbyruta i oktober.
Gjuratind:
Sørsiden av klassikeren Gjuratind i Romsdal er bratt og seriøs - og full av skumle skilinjer. The Ramp er ei 750 høydemeter lang linje i nordenden av sørveggen.
Et 45 grader bratt og eksponert snøfelt som ender i ei skrårenne. Linjen krever en rappell eller to (avhengig av snøforhold, ferdigheter og risikovilje).
Kilian Jornet på vei ned.
Sørsiden på Gjuratind i Romsdal.
Sunnmøre:
Skivegleder Petter Westgaard er fra Narvik, men han holder til i Volda og er lommekjent i fjellene på Sunnmøre. Sammen med Vebjørn Enersen var han først ned den bratte og eksponerte rampa på nordsiden av Storetinden i 2023. Heldigvis for oss vanlige folk er Petter godt kjent med litt enklere linjer også. Her er tre favoritter:
Fingeren:
– En kjekk rampe for de som vil prøve seg på slike linjer første gang. Den er ikke så stor og bratt, og her kan man nok ramle uten å slå seg i hjel - en fin start for de som vil prøve seg på rampelivet. Du ser den godt fra parkeringsplassen, på lensmanns høyre for renna på superklassikeren Fingeren, forteller Westgaard.
Litje Eidskyrkja:
Her finnes flere alternative nedkjøringer, og på dager med minimal skredrisiko er snørampen i nordsiden et alternativ for dyktige kjørere. Rampen kommer inn i renna, og her blir den opp mot femti grader bratt. Linja er beskrevet i boka Toppturar i Sunnmørsalpane (2015).
– En middels krevende renne som starter ganske rolig, før det blir brattere og mer dramatisk på slutten. Men der er det ikke like bratt under, melder Petter Westgaard.
Nordsiden av Storetind:
– Når du har fått svart belte i rampekjøring kan denne ganske mega-ekstreme renna være noe. Her får du vedvarende femti grader bratt og no fall zone absolutt hele veien. Rampen går fra toppen av fjellet og ned til vannet. Jeg tror Vebjørn Enersen og jeg var de første som kjørte den, da vi var der i fjor. Det var en kjempefin og fryktinngytende tur på god snø hele veien. Eller - det var litt knotete på cruxet som er bratt og smalt, men ellers helt supert, sier Westgaard.
Vebjørn Enersen og Petter Westgaard på vei ned nordsiden på Storetind.
Toppturer Sunnmøre. Sunnmørsalpene er et populært område for topptur og randonee. Med fjord og alpine fjell har Sunnmøre flere fine toppturer på høsten, vinteren, våren og sommeren.
Hurrungane:
Jotunheimens villeste fjellområde er fullt av bratte skilinjer, og mange av de går ned klatrerutene i det som er Norges kanskje viktigste klatreområde - i hvert fall i et historisk perspektiv.
Ruta Procter/ Ulléns vei på Søre Dyrhaugstind ble klatret første gang av John C. Procter og Erik Ullén i 1906. I Norsk Tindeklubs Klatrefører for Jotunheimen beskrives den som en 40 grader bratt snø- og isrenne som er brattere og «tildels snøbar» i toppen.
Men det holder - vanligvis - med en rappell for å komme seg inn i det som ikke trenger å være en bratt snø- og isrenne om våren, men heller en virkelig lekker snørampe med nydelig skikjøring. Jo, og den er bare en av mange sånne i Hurrungane.
Even Fridén Melhus i toppen av ruta Procter/ Ulléns vei på Søre Dyrhaugstind i Hurrungane.
