Førstenedkjøring på østsida av Vikesoksa: – Den fineste linja jeg noen gang har kjørt

– Det er en av de virkelig store og pene linjene i Sunndalsfjella, sier Sande, som er brattkjøringsentusiast og tidligere verdenscupalpinist.

Toppen av Vikesoksa er på 1 809 meter over havet, og ligger i Molde kommune, mens majoriteten av nedkjøringen på østsida ligger i Sunndal kommune.

– Kompleksiteten, brattheten, vanskelighetsgraden, at det er eneste fornuftige skirute ned ei svær østside, og rett og slett den vakre linjeføringa gjør det til en kolossalt fin opplevelse. Og så er det noe med kameratskap og følelsen av å løse oppgaven i lag og gjøre det trygt, jeg opplever som veldig givende, forteller Meirik videre.

Forsøkte også i 2019

Han forteller at duoen ikke kan være sikre på at østsida ikke er kjørt før, men at de ikke har hørt om noen som har gjort den.

Sande mener det kan være fordi den ligger litt avsides og at den ikke er synlig før en har gått inn til den.

– Det er mye som skal klaffe, mener Meirik.

– Jeg kan ikke svare for alle andre, men Trygve og jeg var der i 2019, og da snudde vi omtrent 2/3 opp i fjellsiden. Der er det et kort men veldig eksponert parti hvor hellingen skifter fra øst- til sørvendt. Der var det veldig varmt, og vi tok ikke sjansen på å krysse den oppvarma snøen. I år var forholdene bedre, fordi vi var tidligere ute, både dato og klokkeslett, og det var mer snø totalt som gjorde kryssingen greiere.

Forsøket på østsida i 2019 ble foreviget i Fri Flyts TV-serie Brattkjøring i Sunndalsfjella. Artikkelen fortsetter under videoen!

– Hvorfor er østsida av Vikesoksa en så ettertraktet nedkjøring?

– Sannsynligvis fordi Vikesoksa er et stort fjell med en svær og dramatisk østside som setter ganske store krav til nedkjøringen. Særlig timing, men man må også fikse skikjøring i bratt og eksponert terreng.

Meirik forteller at duoen skylder Asbjørn Eggebø Næss en takk for tips og inspirasjon til fjellsiden i 2019.

Og etter forsøket i 2019, har ikke de to glemt østsida av Vikesoksa.

– Denne nedkjøringen har jeg hatt i bakhodet siden 2019 - og jeg hadde den hele veien opp på søndag. Da vi kom opp og så Vikesoksa kjente jeg at i dag var dagen – både snøforholdene og temperaturen ga den rette følelsen, sier Sande.

Få også med deg førstenedkjøringen til Jacob Wester på Urkedalstinden, Sunnmøre.

– På grunn av fint og stabilt vær, skredfaregrad 1 og at vi begge hadde anledning. Vi hadde egentlig sikta oss inn på noe annet, men bestemte oss for å gå for Vikesoksa da vi måtte ta avgjørelsen under den siste kneika opp mot Fløtatind, forteller Meirik.

Nedkjøringen

Meirik mener den største faren var på vei opp, i form av is- og steinsprang på flanken, samt det å ikke falle på vei ned.

– Det går sakte i motbakke, terrenget er eksponert og sola traff toppen over oss, hvor det hang en del is. Det falt ned noe is, som i sin tur noen ganger utløste steinsprang. Vi så mange bombehøl etter stein som hadde landet der vi gikk. Heldigvis var vi aldri i nærheten av å bli truffet, men tanken på det var litt skummel.

Oppe på toppen ventet omtrent 800 høydemeter med bratt nedkjøring, men ifølge Meirik var det rent teknisk bare om å gjøre å stå effektivt på ski, uten å gå på trynet.

– Nedkjøringen er full av renner og stup, men ingen renner eller flanker med sammenhengende snø hele veien. Alt som er kjørbart øverst ender i stup. Men renna som starter i Sakseskaret henger sammen med flanken under det store stupet i nordenden av østsida. Selve renna ender i stup, men det går an å ta av til venstre og komme seg inn på flanken. Renna er drøye 150 høydemeter, relativt bratt og svært eksponert. Videre er flanken hakket brattere, og eksponert de første 2/3 med stup på høyre side. Jeg tror Trygve målte noenogfemti grader her i 2019.

– Hvordan var nedkjøringen og føret?

– Perfekt. Dønn stabil snø som var myknet opp av sola. Overflaten var litt skavlete, men uten at det spilte så stor rolle siden snøen var myk. Helt i bunn lugga det, men det var så langt nede at det spilte ingen rolle. Jeg er alltid litt nervøs før sånne ting, men når man er i gang er det bare gøy. Følelsen av at man lykkes med skiteknikken, og at det i sin tur er avgjørende for at man ikke setter seg selv i stor fare er veldig givende. 

– Hva var den største utfordringen?

– Tja - å bære med seg nok vann. Jeg ble sjukt tørst. Det ble en lang dag, med 2000 høydemeter og 2 mil på ski. Mer alvorlig talt; Det viktigste er å velge rett tidspunkt og rett selskap. Og å stå opp om morran - jeg var oppe 04.20.