Opplevelsen og estetikken i rundturer og overgangsturer har for meg lenge vært en drivkraft i jaget etter nye skierfaringer. Inspirert av historier fra Lyngen på langs og krysninger av Kolåshalvøya, og som en motreaksjon på jogging i kondomdress over Høgruta, vendte jeg blikket mot min alpine bakgård: Hurrungane.
Med litt kartkunnskap, en dose lokalkjennskap og et snes kreativitet danner flere av de flotte klassiske nordvendte nedkjøringene en rimelig spektakulær krysningstur. Fra parkeringen ved Berdalsbandet, mot Austanbottstindene i sør-vest og over til Gjertvasstind i nord-øst. En krysning av et begrenset geografisk område med en rik alpin historie; for skiteknisk for joggepinne-hordene og for langt for freeride-kidsa. I planen inngikk:
Tenk at en slik linje har blitt formet av naturkreftene!
Bratte nedkjøringer, rappeller og alpint brelandskap i ett push: Jeg var besatt.
Denne oppdagelsen klarte jeg ikke å holde for meg selv, og jeg presenterte i 2020 idéen til Erlend Aunevik. Han måtte avbryte meg underveis for å fortelle at han var inne på den samme tanken. Sjokkerende! Vi slo sammen ideene våre og skapte utkastet til Hurrungane freeride maraton; et rimelig pretensiøst navn laget i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen.
Hurrungane freeride maraton
Vår variant fra Turtagrø til Vestre Austanbottstind til Gjertvasstind til Turtagrø
4700 hm
43 km
15,5 m rapell
Nedkjøringer: Austanbottsrenna, nordsiden av Soleibotntind, Lauvnosrenna, Procter/Ulléns vei, Nebbskar mot Styggedalsbreen, Store Styggedalstind til Gjertvasskaret, nordsiden av Gjertvasstind.
Vis mer
I mai 2021 gjorde jeg et forsøk med Martin Schøber, da Erlend hadde ikke anledning. Vi ble stoppet av fersk fokksnø og dårlig sikt, og jeg var jævlig skuffa. Senere i mai inviterte Erlend til tur, men jeg var opptatt med å vaske leiligheten, klatre bolt på Kvam eller noe slikt. Erlend banket gjennom alene fra Berdalsbandet til Gjertvasstind på stabile, men utfordrende, forhold - mektig imponerende. For å være ærlig ble jeg mest sjalu, da jeg følte et uberettiget eierskap til krysningsturen.
Våren 2022 ble det ikke noe nytt forsøk. Sommeren kommer fort og jeg skjønte det var liten sannsynlighet for å treffe med stabil og tørr snø, og åpen Tindeveg fra omtrent 1. mai - som er en forutsetning for å starte fra Berdalsbandet.
Nå får du app-styrte varmesokker i merinoull, kompresjon og oppladbare batterier. Aldri mer kalde føtter, med andre ord. Her har du fem varianter fra 850 kroner og oppover.
Etter nokså velvillige analyser av YR i april i år – 2023 – innser jeg at det kommer et værvindu. Utfordringen er at uten åpen Tindeveg må turen gås fra Turtagrø, noe som øker lengden betraktelig, men en åpenbar fordel er at det ser ganske fett ut med en hel rundtur på Strava. Den eneste jeg tenker er mulig å overtale til å bli med er Calum Macintyre: Skotlands store splitboard-sønn. En god venn og stødig type med mange nyturer i beltet, blant annet en krysning av Sognefjellet på splitboard med en gammel damesykkel på slep i pulk.
«Stoked, Tuesday and Wednesday could work for me».
Calum er selvsagt med.
Vi sikter oss inn på onsdag 19. april og får med naturfotograf og sanker Vegard Aasen på en parallell fotosekkvennlig variant. Jeg er spent, går i ring i dagevis og sender jevnlig gjengen meldinger av typen:
«Weather still looks perf, f@#k me I’m stoked».
Berlingoen skrangler noe grusomt opp hårnålsvingene på vei mot Turtagrø 18. april, men situasjonen løser seg pent ved å skru Darkthrones «Where Cold Winds Blow» på bilstereoen opp til volum 18.
Det er en tid for alt og akkurat nå er det en tid for oppdrift, fokus og framdrift.
FROKOSTRESTAURANT: Frokostbuffe i Berlingoen, fem minutter bak skjema. Foto: Vegard Aasen
Jeg avslører utilsiktet og i affekt planen til bortimot alle på parkeringen ved Turtagrø, og leser Houellebecq bak i bilen mens jeg venter på Calum. Karakterenes manglende evne til å skape en meningsfull forbindelse til verden og andre mennesker står i stor kontrast til min glede over å snart dele en lang dag i fjellet med en god venn. Calum kommer med sine foreldre i en campervan litt utpå kvelden.
SKOTSK HOTELL STANDARD: Calum Macintyre nyter et rikt liv med enkle midler på parkeringsplassen på Turtagrø. Foto: Vegard Aasen
– Vi tar med ett tau, to skruer, én isskrue, én prusikk og én slynge.
Jeg er ivrig på å trimme rack og framsnakker blant annet 30 grams nødlykt og seigmenn til lunsj. Jeg legger meg til å sove bak i bilen, Calum etablerer camp på grusen («got an old mattress from back home») under åpen himmel og vi avtaler avreise kl 0430 sharp.
Når du skal nytt utstyr til topptur eller randonee er det mye å tenke på. Vi har laget en oversikt som gjør det lettere å velge riktig.
Kl 0415 er det frokostbuffe i framsetet på Berlingoen og vi rusler opp til trappa på Turtagrø kl 0445, klassisk bakpå fra start. Jeg starter turen med å tryne på isen på asfalten med skia i hånda, noe som oppleves ganske dramatisk. Fra nå av er det full konsentrasjon, ikke noe mer kødd, og med jevnt sig og godt mot i retning Austanbottstindane går jeg inn i bobla. Mot Vestre Austanbottstind oppdager jeg at Calum er borte.
– Man, I’ve just had an little epic.
Calum hadde mistet solbrillene og gått et godt stykke videre før han trodde han så de lengre ned i bakken. Da han kom ned så viste dette seg å være en stein.
– I can just use my googles, it’s fine.
Jeg er noe skeptisk og ikke spesielt imponert. Vi kommer opp til Vestre, klikker inn i bindingene, nyter utsikten mot Store Austanbottstind i soloppgang, tenker på alle de slappe Oslo-folka i teltene sine på Turtagrø og føler oss som kongene av høyfjellet. Vi kjører vestvendt skare fra toppen og psyker litt på turbulensen opp gjennom Austabottsrenna.
– Ser verre ut enn det er, ingen fersk flakdannelse. Men du kan få lov til å kjøre først hvis du vil.
Calum kjører hele renna i åtte svinger. Jeg stopper for å slippe forbi sluff kanskje tre ganger.
– Might be the best conditions I’ve ever had there!
OK PLUSS: Calum godkjenner snøforholdene ned Austanbotnsrenna. Foto. Vegard Aasen
Vi klemmer og det er god stemning på Berdalsbreen - vi er i gang.
Snøen er tørr i nord og knallhard i sør og opp til Soleibotntind går det svært smidig med stegjern på skaren.
– Skal vi helt ned dit? Jeg er sikker på at det er lengre oppe altså.
På toppen knoter vi en del rundt for å finne inngangen på nordsiden på Soleibotntind – populært kalt blogge-facen. Calum har kontroll og graver vekk en liten skavl sikret fra et skianker i noe tvilsom snø, og jeg får droppe først.
Vi har testet seks par toppturhansker for varme skidager og motbakker om vinteren, fra merkene Norrøna, Hestra, Reusch, Mammut og Dynafit.
Brettkjørere er naturligvis ute av stand til å sette seg inn i lengden på ski. Calums inngang er alt for smal, veldig irriterende. Jeg tar tre kjappe pust og får lirka skia igjennom, og i bunn møtes to glade gutter med snø i mopedbarten som fortsatt er venner. Utrolig hva god snø kan kurere av mellommenneskelige relasjoner.
Fri Flyt sine skitester hjelper deg til å velge riktig ski. Fri Flyt har gjennom 20 år testet ski, og i denne databasen finner du alle skiene testet fra 2013 og frem til i dag.
Vi sniker oss opp til skaret mellom Lauvnostind og Nørdre Soleibotntind og er overraskede kjapt klare for å slippe oss ned Lauvnosrenna. Her hadde tre sveitsere tidligere samme uke kjørt opp mesteparten av den gode snøen, men vi finner gode nok sammenhengende myke snøfelt til at nedkjøringen løser seg greit.
NORD OG NED: Even Melhus bommer på både shifty og safety-grab ned Nordsiden av Lauvnostind. Foto Vegard Aasen
Til lunsj blir det seigmenn, et par skiver og mystisk skotsk energibar.
– Godt jo, hva er det?
Jeg er positivt overrasket.
– Looks like its basically just sugar, nice.
Vi teiper beina som lukter død og tar av gjennomvåte stillongser før neste etappe i sola fra Ringsdalen opp mot Søre Dyrhaugstind. Vi smelter én liter vann i flaska, men svetter to. På platået over Procter/Ulléns vei stikker det opp en enslig stein som vi graver fram. Denne viser seg å være veldig egnet som rapellanker, og vi tenker det er lov å ha litt flaks. Jeg kaster tauene over kanten og mener jeg ser tauendene touche snøen på toppen av nedkjøringen.
Hvor stor bør topptursekken være? Hva skal du ha plass til? Og hvilken sekk er best? Her er guiden til de beste sekkene for topptur.
– Akkurat langt nok, enda mer flaks.
Jeg rappellerer med skia på for å spare tid og holder på å miste stavene som jeg, inspirert av franske brattkjørere på Insta, har plassert mellom ryggen og sekken. Tauet er så vidt langt nok; jeg rappellerer ut av endene og ned på snørampa.
– Dette løser seg, tenker jeg og tar med farta videre ned rampen og over på Bloggespinen.
BLOGGBART: Even på «bloggespinen» fra Procter/Ulléns vei på nordsiden av Dyrhaugsryggen. Foto Vegard Aasen
I bunn kommer jeg til å tenke på at det vil bli et helvete for Calum på brett å få dratt ned tauene, noe som viser seg å stemme.
Jeg sklir ut i sola og tørker skisokkene mens jeg med 30x zoom på mobiltelefonen ser på Calum som dingler i enden av tauene rett over snørampa. Blir fascinert av den teknologiske utviklingen, men engasjementet er noe dempet på grunn av scenen som utspiller seg. En god stund etter kommer Calum ned:
– So bad, got my prusik stuck in the endknots and tried to hang from an shitty icescrew to get some weight of the ropes.
Han har selvsagt løst situasjonen med kløkt og kreativitet, men det har kostet en del overskudd. Jeg er mest stresset av at vi kan være nødt til å bryte fordi vi har køddet til en rapell, noe jeg har store problemer med å akseptere. Konklusjonen blir at nå må vi ta tempoet ned, og bruke den tiden vi trenger på å komme oss igjennom dagen uten flere føkk-ups. Dette blir naturligvis vanskelig å unngå.
Opp mot Nordre Skagastølstind smelter vi enda en liter vann i flaskene, og Calum svetter minst tre inne i skibrillene. Han går etter hvert inn i en tilstand som minner om heteslag, uten symptomene «forvirring og nedsatt bevissthet» (NHI, 2021). Ved Nebbskar møter vi Vegard som er veldig imponert, det hjelper på moralen til to slitne typer og Calum glemmer at han har borderline-heteslag. Vegard skal reise ned og tilbyr Calum å låne solbriller, som momentant svarer:
– We’re unsupported, I`m not taking any of your shit.
«God stil», tenker jeg og vi smetter ned mot Styggedalsbreen og Norges mektigste alpine brelandskap. Beina begynner å bli møre og jeg tryner på flatmark etter nedkjøringen, overrasket av gjennomslagsskare på breen.
Klokka er i overkant mye og i Norges mest alpine høyfjellsområde begynner toppene å gløde. En storslått estetisk opplevelse, men rent praktisk er det ikke spesielt gunstig. Opp brefallet til Store Styggedalstind blir vi svimle og jeg går inn i «ti+ti»-modus: Ti skritt, ti sekunder pause, med legger som er treige og upresise. Vi tindesjangler ut Styggedalsryggen og får knekken når vi møter en hammer som krever nedklatring før toppen.
– Ah dude, I forgot this part!
Personlig har jeg ingen minner om dette terrenget i det hele tatt. For å redusere sannsynligheten for å stupe ned i Maradalen så klatrer jeg ned uten sekk og ski, og Calum senker sekkene etter med tau. Calums sekk setter seg fast halvveis og vil hverken opp eller ned.
Når er 100 millimeter er nok? Alltid. Når er det for mye? Aldri. Dette er toppturskiene som ikke blir feil uansett hva du finner på.
Dette ble litt mye etter 17 timer på tur og jeg er nesten på gråten. Jeg rettferdiggjør følelsene med at menn har lov til å gråte i begravelser og på fjellet. Vi får slått sekken løs med en isøks og når den er på trygg grunn ser vi at stroppen som holder brettet til Calum på plass har løsnet. Det fremstår fortsatt som et mysterium for oss hvordan brettet unngikk å falle av.
– Haha, worst place and time to loose a board, a rescue here would have looked so bad.
Det går bedre med min sekk og vi gløtter ned til venstre og ser rennen vi egentlig burde gått opp for å unngå hele situasjonen. Nedkjøringen fra Styggedalstind til Gjertvasskaret gjennomføres uten videre dramatikk enn at beina mine svikter i første sving og jeg så vidt unngår å skyte fart ned raskeste vei til Maradalsbreen.
På Gjertvasstind er det usedvanlig god stemning med tanke på at vi er i ferd med å mørkne ute på en av Hurrunganes mindre tilgjengelige topper.
Vi nyter en bedre nedkjøring i dagens siste lys, en utmerket avslutning.
Etter tjue minutter går 30 grams-hodelykten min i 6 lumens nødmodus og navigeringen ned mot Helgedalen blir hakket mer utfordrende enn nødvendig. Det hjelper lite at vi er ganske kokte i hodet etter en over snittet lang dag ute.
– Several times I’ve seen like moving shapes in the snow, so weird.
– Yes.
Min engelsk har i løpet av dagen blitt stadig dårligere, det samme har Calum sin norsk, og vi kommuniserer noe klønete. Jeg er på min side overbevist om at jeg ser døde reinsdyr gjentatte ganger. Ut av Helgedalen glemmer jeg at splitboard er et mindre egnet verktøy for skøyting på skare og innser ved Turtagrø at Calum er et stykke bak. Jeg legger meg ned i snøen for å vente og sovner med skiene på beina. Litt etter blir både jeg og en folkehøgskoleklasse i telt vekket av Calums stålkanter mot skaren. Siste sjarmøretappen må gjennomføres sammen.
Vi subber opp til Turtagrø over nitten timer siden forrige besøk.
Calums pappa kommer bort og tar bilde av oss på trappa og dette bildet blir mitt favorittbilde fra turen (beklager Vegard).
Jeg er glad, nokså overveldet, og litt skuffet fordi jeg ikke finner snusboksen bak i bilen. Calums mor serverer whiskey, øl og currygryte - dagens absolutte høydepunkt. Vi sitter oppe til klokken to og jeg legger fra meg tanken om å kjøre tilbake til Sogndal samme kveld. Det ville i så fall ha blitt turens mest risikofylte etappe.
En slik dag skaper erfaringer som tar tid å fordøye. Nå, en stund etter turen, er jeg ofte lettere melankolsk når jeg tenker tilbake. Årsaken tror jeg er en følelse av at dette var «Turen»: Det største jeg kommer til å erfare i fjellet, og loddet alle andre opplevelser skal veies opp mot. Rent intuitivt er jeg ikke fornøyd med å gjennomføre på nitten og en halv time, da vi hadde estimert mindre. Dette er vel en negativ egenskap.
Jeg har lest et sted at lykke er for grisen og meningen med livet er forbedring, noe jeg støtter, så lenge innstillingen ikke går utover evnen til å være fornøyd med det man får til. Det er forhåpentligvis mulig å søke forbedring uten å være misfornøyd med egne prestasjoner. Når det er sagt; lurer på hvor lang tid Kilian hadde brukt? Sikkert lengre, hvis han også var nødt til å gå med goggles i solsteiken hele dagen.
Allerede abonnent?
Norges største og beste magasin om ski, topptur og bratt friluftsliv - siden 1998
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 5 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
