Jeg hørte et intervju med Øystein Greni, vokalist og gitarist i BigBang.
Han ble spurt om han noengang hadde kjørt snowboard - siden han skatet. Svaret var nei. Mens skatingen var urbant, tidvis forbudt, rotløst og rock'n'roll var snowboarding for bortskjemte kids som hadde foreldre med Audi, råd til heiskort og fancy utstyr. Og her siterer jeg ikke ordrett.
Grenis svar ga en uggen følelse i magen.
Hva om fyren har rett, hva om skikjørerne er de dølle. Jeg vil vel ikke være en bortskjemt kid som har fått verden i fanget. Hell no.
Men så slo det meg om skikjøringen har en litterær verdi, eller en kvalitet som kan sette i sving en handling eller en følelse som gjør at en hovedkarakter kanskje endrer seg eller oppfører seg litt som Olav H. Hauges, rett og slett ein draum om ein våg som ikkje har visst um, som han så famøst skriver.
Les også
Dette er hyttetortur.
The Skibum, Romain Gary
Jeg oppdaget denne boken fordi ymse skimagasiner stadig siterte denne boka og fordi barndomskameraten min kjøpte den på Amazon omtrent akkurat da internett ble internett. Kanskje dette er det nærmeste, og eneste jeg har lest om skiboms-tilværelsen.
Før svenskene kom, før damene dro, før alle. I et slikt klisjepreget alpeeventyr utspiller romanens handling seg. Det er skiinstruktører, det er vakre kvinner og smertefulle og lutfattige somre som kompliserer alt.
På mange måter krysskobler jeg hovedpersonens væremåte med Robert Redfords rolle i skispillefilmen The Downhill Racer (1969) - uten at jeg har noe videre belegg for sammenhengen. I en famøs passasje beskriver hovedpersonen, Lenny, de snøfattige og smertefulle månedene da de omtrent under tvang kryper ned til dalbunnen for å overleve - på kanten av loven.
Men som det skrives på smussomslaget: The illegality doesn't bother Lenny; what you do below six thousand feet doesn't matter.
Trist som faen, Ari Behn
Du hopper kanskje i stolheisen nå, men for 19 år siden da denne vesle novellesamlingen kom ut, skrenset ikke bare Behn innom prinsessen, borgerskapet og halve kongeriket.
Han dyttet også noen never skikjøring og minusgrader inn i den 93 sider lange - eller korte debutboka. Det har jo blitt en nasjonalsport å håne folk som Ari, Aune Sand og andre som forfekter noe mer avansert enn det streite og dølle. Men den vesle boka har noen fandenivoldsk, frekt og ekte over seg. Behn herjer mellom sjangre og miljøer og skriver slik at jeg tror på ham.
Jeg husker fortsatt denne setningen som fortsatt klinger like bra som den fucker opp en vennepar-tur. «Hæ? Elsker du Karoline høyere enn du elsker å stå på ski? Er du i ferd med å svikte?»
The Snow Of Kilimanjaro, Ernest Hemingway
Det er nesten umulig å styre unna Ernest Hemingway på en slik liste. Novellen The Snow Of Killimanjaro er nesten karikerende klassisk, men fortsatt sår og fin som et snøfall som kommer om natten, og mang en skikjører kunne nok tenkt seg samme hero-iske avgang som hovedpersonen. Hemingway lot seg inspirere av skikjøring og alpelivet og falt pladask for Silvretta-Montafon i Østerrike.
Han tilbrakte sesongen 1924/25 her og skrev: «I remember the snow on the road to the village squeaking at night when we walked home in the cold with our skis and ski poles over our shoulders, watching the lights and finally seeing the buildings, and how everyone on the road said ‘Gruss Gott.’ »
Om det var skikjøringen eller drikkingen som satte dypest spor skal være usagt, men sannheten ligger kanskje et sted i mellom? I en artikkel i Financial Times ble Hemingway beskrevet som en «Excellent skier», med en særdeles forkjærlighet for fjell. Både novellen fra foten av afrikas høyeste fjell fikk sin start her og gjennombruddsromanen Solen går sin gang fant sin kjente form her.
Ifølge en anekdote, vant den gamble-galne forfatteren en skiskole under et pokerslag i en sen og fuktig nattestime på baren The Taube, som fortsatt holder åpent.
Men etter noen dager på rødvinsfylla tapte han gevinsten.
Les også
Fri Flyt dyrker en god og opplyst debatt. Her finner du lederartikler fra magasinet, kronikker og leserinnlegg.
