Tekst: Per Christian Løvås

    

Annonse

Skating er mer kommersielt og mer stuerent enn noen gang før. Skatekonkurranser blir sendt på amerikansk tv i beste sendetid, betongparker dukker opp i annenhver by, og proskatere poserer i baris på forsiden av moteblader. Er vi på vei inn i en tid hvor vi, som tidligere har blitt sett på som utskudd i samfunnet, plutselig har blitt til idrettsutøvere?

  

Først og fremst vil jeg at dere skal vite at dette ikke skal være en artikkel hvor jeg skriver om hvor mye bedre alt var før, og at jeg begynte å skate før det ble kult og sånn. Vi har alle hørt det før. Det jeg ønsker å finne ut av her, er hvordan skating kommer til å utvikle seg, og hvilke konsekvenser dette vil kunne få.

  

Skating nå om dagen minner skummelt mye om hvordan det var på slutten av 80-tallet. Godt betalende klokke- og bilmerker er riktignok byttet ut med energidrikker, japan-airs er byttet ut med tjuetrinns dobbelkinks og Powell-parken er byttet ut med The Berrics. Men populariteten og den stadig økende «kulheten» er den samme. Riktignok døde skating litt ut kun et par år etter den store boomen på slutten av 80-tallet, men denne gangen ser det ut som den er her for å bli. I hvert fall i en god stund til.

  

«Det er helt greit å ha en favorittskater, men det virker som om stil og personlighet har blitt byttet ut med tall og statistikker»

  

Street league har blitt helt sykt stort på helt sykt kort tid. Jeg tror at grunnen til det er at folk som ikke skater fortsatt kan følge med og engasjere seg. Street league har «forenklet» skating på den måten at det eneste som har noe å si er vanskelighetsgraden på trikset; Stil og utførelse spiller ikke lenger noen rolle. Selv om dette gjør seg bra på tv, mener jeg at det gir et helt feil budskap til kids som har lyst til å begynne å skate. Jeg har sett kids hive seg ned 9-trinns trapper i parken i et tappert forsøk på å lande en helt grusom 360flip som de nesten ikke klarte å pushe opp til en gang, kun fordi de har lyst til å få en bra poengsum før fattern kommer og plukker de opp til middag.

  

Jeg har også overhørt heftige diskusjoner blant unge skatere i parken om hvem som er best av Nyjah Huston og P-Rod, og ikke misforstå meg, det er helt greit å ha en favorittskater, men det virker som om stil og personlighet har blitt byttet ut med tall og statistikker. Skatere trenger ikke være kreative eller unike lenger, så lenge de har medlemskap i «the nine-club». Det er riktignok ikke bare kids som begynner å bli litt i overkant opptatt av konkurranser og Nine club-medlemsskap om dagen, skaterne selv er også mer konkurransefikserte enn noen gang. Faktisk til den grad at de  ommøblerer sin private «training facility» til en eksakt kopi av neste Street league-course, så de på forhånd kan sette opp en slagplan for hvordan de skal komme seg på pallen.

   

 «VG kommer mest sannsynlig til å lage en eller annen klein nett-tv serie med titler som «slik forbereder det norske skatboardlandslaget seg til OL» og «Dette spiser Hermann Stene før trening»

  

Det ser ut som om skating vil bli en del av OL i overskuelig fremtid. Noe som betyr at vi mest sannsynlig kommer til å få landslag. Og med landslag kommer det også landslagsdrakter og trener. VG kommer mest sannsynlig til å lage en eller annen klein nett-tv serie med titler som «slik forbereder det norske skatboardlandslaget seg til OL» og «Dette spiser Hermann Stene før trening». Er det det skatere flest vil ha? Neppe. Er det det Shaun White og Tony Hawk vil ha? Tydeligvis.

  

Det må også nevnes at den stadig økende populariteten og konkurransefikseringen har sine positive sider. For i likhet med meg, er det en enormt stor gruppe skatere som er motstandere av ting som skateboard i OL, skatere i baris på forsiden av moteblader og landslagsdrakter. Til og med kanskje flere enn de som er forkjempere for det. Og hva gjør vi som er imot barisforsider og OL? Vi prøver så godt vi kan på å støtte alle de merkene som har samme mentalitet som oss. Dette har resultert i at det har blitt et helt nytt marked for mindre «skater-eide» skatemerker og homiefilmer. Merker som Polar, Magenta og Welcome hadde neppe vart lenge for fem-seks år siden, nå begynner de å gi de «store» merkene konkurranse.

 

«Skating var noe vi begynte med for å slippe trenere og faste oppmøter, og for å slippe tanken på at vi alltid måtte vinne»

 

Det virkelige problemet her er verken Street league eller OL. Problemet er at skateboarding er i ferd med å bare bli enda en sport, på lik linje med tresteg og bueskytting. Det som vi i hovedsak begynte med fordi det var noe nytt og kult, som de litt skumle eldre gutta drev med, det som mamma var litt skeptisk til i begynnelsen. Skating var noe vi begynte med for å slippe trenere og faste oppmøter, og for å slippe tanken på at vi alltid måtte vinne. La oss for guds skyld holde det sånn.

  

Jeg husker jeg så et sitat av 90-talls legenden Jason Jessee for en del år siden, hvor han sa «I love skateboarding so much, I want it to die» eller noe i den duren. Jeg kunne ikke fatte hva han mente med det. Jeg tror jeg begynner å skjønne det nå.

   

Denne artikkelen stod på trykk i Playboard #63. Ønsker du å få Playboard i postkassa og digitalt på nettet? Bli abonnent HER