KOMMENTAR: Ja, det har opptatt meg etter at jeg valgte tindefriluftsliv som min nye profesjon. Utenlandske importord er ofte for ugress å regne i det norske språket som jo er særskilt godt egnet til å beskrive fri natur og utøving av ulike ferdigheter i vårt opprinnelige livsrom.
FLANKEKJØRING: Store, åpne flanker er hva frikjøringen i Oppdal er mest kjent for, men det finnes også litt skog å gjemme seg vekk i når sikten blir dårlig og vinden tiltar. Foto: Christian Nerdrum
Lesetid: 3 minutter
Der fransk og engelsk tyr til abstrakte begreper, preget av gresk og latinsk bykultur, i omtalen av landskap og omgangen med ulike former for natur, har vi et rikt utvalg av treffsikre ord.
Trengs nye begreper, kan vi lett skape selvforklarende ord.
SPRÅKSIKKER: Et bevisst godt språk er også en del av sikkerheten, påpeker Nils Faarlund. Illustrasjon: Didrik Andresen
Det engelske ordet cornice, for eksempel, har røtter i latinsk og gresk: Krone/linje med bølgeform. På norsk bruker vi det selvforklarende ordet 'hengeskavl'.
Ordet for 'fjellklatring', eller bedre – 'tindeferd' – er på engelsk mountaineering og av latinsk opprinnelse: montanus.
Når vi griper til import av fremmede ord, kan det ha noe med statusjakt å gjøre. Nå til dags kommer slikt vel like mye av at folk er historieløse og språklige kløner.
Fotskår og krå
Jeg må straks innrømme at jeg i sin tid hørte til den siste kategorien.
Da jeg i 1959 kom hjem fra et stipendår ved den tekniske høgskolen i Hannover, der jeg hadde benyttet anledningen til 'å gå i lære' i tindenes friluftsliv, strødde jeg om meg med lånord som Risskamin, Verschneidung og Steigeisen.
Jeg rensket imidlertid ut det språklige ugresset, da jeg kom i gang med Høgfjellsskolen i Hemsedal i 1967, og erstattet lånordene med fotskår, krå og stegjern.
En kvalitetsbevisst profesjon trenger et hensiktsmessig fagspråk, også med hensyn til sikkerheten.
Spissformuleringer
På 1970-tallet ble engelsk ordbruk påvirket av amerikansk storvegg- og sportsklatring.
Ett av de språklige misfostrene som da ble importert var off-width, svarende til det tyske Risskamin.
Ikke nok med at ordet er meningsløst, men fordi mange av ordene i vårt fagspråk må ropes for å utveksle informasjon i taulaget, når ikke slike taurop langt, før de blir tatt av vinden.
Oversatt til norsk, står riss for hovedlinjene i et motiv, mens kamin betyr ildsted.
Her gjaldt det å lage et nyord som beskrev både fjellformasjonen og dimensjonen.
OPPMANN: Tindevegleder og fjellnestor Nils Faarlund i sitt rette element.
Med mange nynorskbrukere blant våre tindevegledere ble løsningen 'fotskår' – en sprekk i fjellet som er bredere enn en knyttneve, men trangere enn en fot.
Snart var fagspråket vårt korthogd og meningsfylt. Det gjaldt også vinterens friluftsliv.
I løpet av 1970-årene ble alpine ski så lettsvingte, at folk som søkte til skisirkusene i Alpene, begynte med off piste-kjøring:
Fra engelsk off-piste, der piste er fransk og betyr løype.
I løpet av 1980-årene ble Hemsedal et Mekka for nordmenn som også kjedet seg i preparerte nedfarter.
