KRONIKK: Å ferdes i skredterreng krever en forståelse for snø og evne til skredfarevurdering. For å kunne øve opp disse ferdighetene kommer man ikke utenom at man på et eller annet tidspunkt må oppsøke skredterreng og den risikoen det innebærer, skriver tindevegleder Marius O. Larsen.
EN VISS RISIKO: Bildet er fra et skredkurs på Vatnahalsen for noen år tilbake. Foto: Marius O. Larsen
Lesetid: 6 minutter
Vinteren har for fullt kommet til landet. I nord har sola kommet tilbake og i sør nærmer vinterferien seg. På sosiale media flommer det over av innlegg med lekre bilder og filmsnutter av fjell og skikjøring fra både inn og utland, og det vises til og med helaftens skifilmer på kino.
Det handler om glede, mestring og store naturopplevelser. Men jakten på disse opplevelsene kan komme med en pris. Blir det bratt nok, kan det gå skred. I ytterste konsekvens, kan ferdsel i skredterreng være livsfarlig. Risikoen forbundet med ferdsel i skredterreng kan reduseres, men det krever at man er i stand til å gjøre kvalifiserte vurderinger.
KRONIKK
Marius O. Larsen er godkjent tindevegleder (IFMGA/UIAGM/IVBV). Han holder skredkurs og driver føringsturer gjennom firmaet Opp&Ned, med utgangspunkt i de nordlige fjellområdene, Narvik og Lyngen.
For å kunne gjøre best mulige vurderinger, kreves det en forståelse for snø og fjell som man får gjennom oppbygning av kunnskap og innsamling av praktisk erfaring. Utfordringen er da å samle denne på tryggest mulig måte og å ha en bevissthet rundt risikoen en utsetter seg for. Snøskredproblematikk kan deles opp i tre hovedkategorier:
Skal du på topptur og randonee må du ha med deg skredsøker og skredutstyr. Her ser du hvilken skredsøker du bør velge før du skal på tur.
Mer presist er det snø av en viss kvalitet, terreng av en viss bratthet og en faktor som kan få et skred til å løsne. Snø er et forgjengelig medium. Den er i stadig forandring, påvirket av faktorer som bygger opp, bryter ned, binder sammen.
De grunnleggende formasjonsprosessene som foregår er ikke veldig kompliserte å forstå i, men kreftene som påvirker er mange og nøyaktig hvordan og hvor mye, krever det tid å lære.
Det er mulig å vurdere om et snødekke er mer eller mindre stabilt, men det er ikke mulig å med absolutt sikkerhet slå fast om eller når et skred kan gå og nøyaktig hvor mye som skal til for å få det til å løsne. Den beryktede restrisikoen vil alltid være der.
Hvor risikabelt er det?
Hvor mye risiko man løper er avhengig av kompleksiteten til terrenget og stabiliteten i snøen. Hvor mye risiko man er villig til å ta, er avhengig av hva den enkelte ønsker å gjøre og hvor mye man er villig til å risikere for å oppnå det. Den ytterste konsekvens av et snøskred er død. Ferdsel i skredterreng medfører dermed en eller annen grad av livsfare.
Graden av fare, risikoen for den ytterste konsekvensen, kan reduseres gjennom bevisste valg. Hvis man ikke er villig til å på noen måte risikere den minste mulighet for den ytterste konsekvensen av å bli tatt av et skred, finnes det en metode for det også, men den er absolutt.
Da må man unngå alt som er av skredterreng. Skredterreng utgjøres av utløsningsområde (der skredet kan løsne) og utløpsområde (der skredet kan gå i sin maksimale lengde).
Ved å velge turer der men helt unngår disse to typene terreng, har man eliminert muligheten for å bli tatt av skred.
For å kunne unngå all risiko for snøskred må man altså holde seg helt unna visse typer terreng. For noen er dette et valg som gir for mye restriksjoner på hvordan kan oppholde seg i naturen, og man er villig til å løpe en viss risiko for å få kjøre på ski eller av andre grunner oppholde seg i terreng som er brattere og mer komplekst enn der du helt kan unngå snøskred.
Hvor mye risiko man er villig til å ta er individuelt, det samme gjelder nok evnen til å vurdere risikoen en tar, men ideelt burde risikovilje og risikobevissthet henge nært sammen.
Mulig å lære
Det er altså mulig å vurdere risiko for snøskred, ikke med absolutt sikkerhet, men gjennom en kvalifisert vurdering kan man gjøre gode og ganske presise anslag. Kvalifiserte vurderinger krever forståelse. Man kan få god forståelse for den teoretiske bakgrunnen for de forskjellige faktorene som påvirker snøomvandlingen og terrengets påvirkning på muligheten for skred, gjennom å lese bøker om emnet eller delta på foredrag, men for å bli god på å vurdere snø og terreng, kreves det erfaring i å gjøre dette i praksis.
Og for å best mulig forstå sammenhengen mellom vær, temperatur, terreng, eksisterende snødekke og de andre faktorene som påvirker snø og graden av potensiell skredfare, må erfaringen bygges inne i naturen og oppe på fjellet.
Hvis du ønsker å kunne bevege deg inn i potensielt skredfarlig terreng og er villig til å ta en risiko for dette, men ønsker å lære og erfare for å best mulig kunne vurdere denne risikoen, må man på et tidspunkt begynne å bevege seg inn i dette terrenget.
Man må være villig til å, på et eller annet nivå, akseptere å lære i livsfare. Dette gjelder både for dem som vil dra på egne turer og for dem som ønsker å jobbe med å føre andre inn i fjellet.
Jørgen Aamot uttalte seg til Fri Flyt angående årets opptak, og fortalte at det blir ikke noe Nortind-kull 2020. Mange kom gjennom skiopptaket men kun tre bestod klatreopptaket, som blant annet går ut på å klatre 6+ på blikk. Dermed ble opptaket av nye studenter til tindeveglederutdanningen utsatt i ett år.
I takt med den økte populariteten rundt alpin skiferd og toppturer har det også kommet en økning i etterspørselen etter guider med kompetanse på å føre i potensielt skredutsatt terreng.
Nortind, som er den norske forvalteren av kvalifisering til den høyeste internasjonale godkjenningen for høyfjellsførere under IFMGA, som i Norge tituleres med Tindevegledere, har etter hvert også, nettopp med bakgrunn i den økte etterspørselen, opprettet en nasjonal godkjenning for skivegledere.
Takten i kvalifiseringen har også økt fra opptak til nye kull annet hvert år, til opptak hvert år og fra 2024 er også kvalifiseringen godkjent som fagskole. For å holde tritt med etterspørselen av guider og takten i kvalifisering av nye guider, er det hele tiden behov for flere dyktige kandidater.
NESTE FRIST: Nortinds opptak til skiveglederkvalifiseringen i 2025 er 15. mars. Arkivfoto: Tore Meirik
Erfaring, kunnskap og forståelse av det komplekse samspillet mellom vær, temperatur, terreng og egen adferd kreves for å bli tatt opp i Nortind. Under kvalifiseringen skal disse ferdighetene foredles og videreutvikles. Både gjennom kurs i regi av fagskolen og gjennom egenpraksis. Man må for å nå det nivået som kreves for å bli tindevegleder eller skivegleder, lære gjennom praksis som utsetter en for risiko. Læring i livsfare.
Det finnes mange eksempler på at man kan nå et høyt nivå som helt selvlært.
Men i og med risikoen læringsprosessen medfører, kan det argumenteres for at det har noen fordeler å ha noen andre å lære av, noen som kan vise vei og skrelle vekk feil kunnskap og misoppfattede erfaringer før disse medfører at konsekvensen blir den verste.
Samtidig må man også erfare selv gjennom aktiv sansing i de faktiske miljø skred kan oppstå, for å kunne bygge en godt utviklet forståelse for skredfaget.
I dag finnes det flere fagmiljø som kombinerer en slik form for utdanning, mesterlære og egenpraksis for å kunne utvikle ferdigheter og bygge forståelse. Mange av de som blir tatt opp i Nortind, har foredlet sine ferdigheter i regi av nettopp slike fagmiljø og institusjoner. I kvalifiseringene til Nortind prøver man å ta vare på og fortsette og utvikle denne forståelsen og kompetansen på samme vis; gjennom teori og praksis.
Praksisen foregår, og må gjøre det for å bygge de erfaringer som trengs på det nivået man ønsker å operere på fjellet, i det samme miljøet og i det samme terrenget som skred kan oppstå. Det betyr at en må akseptere å lære i livsfare.
