Jeg har fått en ny helt. En helt jeg ikke vet noe om, annet enn at vedkommende er mann, sannsynligvis i femtiårene, og at jeg gjennom mange år har observert ham i mitt lokale hyttealpinanlegg innerst i Eggedalsfjellene.
GAMLE GREIER: Man får ikke mer Morotto enn man lager selv. Foto Kenneth Erlandsen
Lesetid: 5 minutter
Han jeg snakker om, er en tidskapsel fra 90-tallet, der han med pene telemarkssvinger danser seg ned bakken på Åsnes Sondre-ski uten innsving, med lave lærstøvler festet til Rottefella Superbinding. På kroppen rocker han Norrøna Trollveggen fra topp til tå.
Du husker kanskje den røde jakka med sorte skuldre og buksa med svarte lapper på knærne fra midten av 90-tallet?
Førsteinntrykk og fordommer
Første gang jeg så ham, tenkte jeg mitt. «Hjelpe meg. Ikke oppgradert ski eller klær siden tidlig 90-tallet. Han bruker sikkert allværsjakke fra samme tidsperiode fortsatt», sa jeg til min samboer og satte mannen i bakken i bås som en utdatert type med aversjon mot nytt utstyr.
Fungerte det i går, fungerer det i dag, var sikkert logikken hans. Han om det. Mine fordommer skulle snart møte seg selv i døren.
DEN ORIGINALE: Artikkelforfatteren savner den gamle logoen til Norrøna. Foto Kenneth Erlandsen
Gjenbrukets overraskende sjarm
Etter flere vintre med observasjoner av mannen i bakken, var jeg for to år siden innom en bruktbutikk hvor jeg fikk øye på en Norrønas Trollveggen-bukse i rødt og svart. Helt lik buksa til ham jeg i årevis hadde smilt skjevt av.
Jeg var solgt med en gang. Hva hadde skjedd?
Her stod jeg med en bukse jeg hadde fliret av i flere år, og nå syntes jeg plutselig den var dritkul.
Begynte jeg også å gi blaffen i hvordan jeg så ut på fjellet? Skyldtes det alderen? Trender i tiden? Økt kunnskap om tekstilproduksjon, bærekraft og nytten av gjenbruk?
Jeg fant ingen gode svar, annet enn at jeg syntes buksa var rå, og at den gamle Norrøna-logoen med vikingene alltid har snakket mer til meg enn den nye. Mens jeg stod der, slo det meg at den norske snowboarderen Len Roald Jørgensen nærmest er synonym med Airblaster sine Bibs med knelapper, tydelig inspirert av Norrønas 90-tallsbukse. The North Face har sin retrokolleksjon fra samme tiår, med snowboarder og stilkonge Blake Paul som posterboy.
For ikke å snakke om de ikoniske Norrøna og K2-reklamene fra tidlig 90-tallet der snowboarderne Marius Johansen og Pieter Hullemann, ikledd Trollveggen-jakker og bukser, drar backflips over hyttetak på Skeikampen. Buksa hadde både historien og coolnessen på plass.
Den ble med hjem.
FLASHBACK: Pieter Hullemann handplantet tidlig på 90-tallet i en Norrøna Trollveggen.
GO TEAM: Marius Johansen backflipper hytte på Skeikampen tidlig på 90-tallet, i Trollveggen-outfit.
Vintage-klær i praksis
Runder med vask og impregnering måtte til for å fjerne kjellerlukt. De tapede sømmene var intakte, noe som var imponerende for en nesten 30 år gammel bukse. Riktignok hadde bukseselene mistet potensen, og vannbestandigheten var langt fra like god som på min nye bukse fra samme produsent. Snølås fantes ikke på 90-tallet, og en krok ble sydd på nederst på beinet, slik at buksa kunne hektes fast i lissene på støvlene.
Problemet løst.
I bruk viste den seg å hamle overraskende godt opp med betydelig yngre og mer moderne bukser. Kanskje det var det han hadde konkludert med, mannen i bakken, at gammel, men velholdt skallbekledning fortsatt fungerte bra nok til det meste?
Noe som faktisk er et fornuftig klesvalg, målt opp mot all Goretex som observeres i norske fjell, sommer som vinter, uansett værforhold. Var det alle vi andre som hadde gått oss vill i skallbekledningens viktighet for å bedrive friluftsliv, og Faarlund og mannen i bakken som hadde skjønt det?
Etter to sesonger med jevnlig bruk av både vintagebuksa, samt en tynn bomullsanorakk fra 70-tallet, heller jeg mot det siste. Anorakken står seg nemlig uforskammet godt mot skallbekledningens prestasjoner, i det meste av vær og vindforhold. Fjærlett og behagelig er den også.
MAKE THE NINETIES GREAT AGAIN: Artikkelforfatteren gjør alvor av inspirasjonen, og lufter utstyret fra 90-tallet.
Her er listen over produktene som floppet så hardt at de forsvant for godt.
Fra skepsis til inspirert gjenbruk
Min vintage Trollveggen-bukse har blitt brukt på høyfjellet under snøstormer, til bakkekjøring i vårsola på Tryvann, på topptur til Høgevarde, som overtrekksbukse til vintersykling, til trefelling og vedhogst på hytta. Den ser fortsatt pen ut. Litt mer patina etter levd liv, men du verden som den eldes med stil. Kanskje det skyldes at det fortsatt sitter igjen gammel PFAS i skallet?
Jeg har blitt såpass inspirert av mannen i bakken at jeg har bestemt meg for å gjenbruke gammel vintersportsbekledning i årene fremover. Både på ski og brett. Men ikke nok med det.
Mannen i bakken har i tillegg inspirert meg til å tre ut av komfortsonen og til comeback på telemarksskiene fra 1991, av typen Morotto Dolomiti, med Rottefella Riva 2-binding.
Støvler kjøpte jeg nylig på Finn.no, et par Crispi Pro Comp Telemark i svart skinn, med fire klips i tidsriktig gult. Bare den ene støvelen veier 10 kilo, minst. Praktisk at jeg har hatt gående utfall som fast øvelse på treningsprogrammet. Det grunnlaget kommer godt med nå.
Jeg tror på to vintersportsrenessanser i 2025: Én for telemarksvingen og én for bærekraftig gjenbruk av vintersportsklær.
Gi gamle klær en sjanse. Jeg tror du vil bli gledelig overrasket over hvor godt de fortsatt fungerer. Bare vær forberedt på at din bedre halvdel vil holde seg på behørig avstand fra deg, fordi du ser ut som en utdatert original som syntes alt var bedre før. Det skjedde meg, helt til samboeren min ble gravid og la beslag på Trollveggen-buksa.
Den var jo så romslig, behagelig i bruk og fungerte til alt. Nemlig.
Klær står for omkring 60 prosent av den totale omsetningen i sportsbransjen, og vi skifter oftere ut plaggene enn for 30 år siden. Her er fire grunner til at det er problematisk – og fire forslag til løsning.
