Til de som gikk opp sporet

Vi trenger de som går opp sporet. Vi trenger aldri at de blir revet bort, slik at sporet forsvinner.

Sist oppdatert: 7. oktober 2014 kl 19.21
Illustrasjonsfoto: Sverre Hjørnevik
Illustrasjonsfoto: Sverre Hjørnevik

Hei. Jeg heter Hans Petter og er redaktør i skiblad.

Jobben min de siste sju årene har vært å skrive om å stå på ski. Hoppe på ski, raile på ski, gå på ski og hvor du skal reise for å gjøre alle disse tingene på ski. Vi har testet ski, støvler, bindinger, sekker, klær, skredutstyr og alt du trenger når du skal stå på ski. Og så har vi intervjuet folk som står på ski. Gjerne de som har en historie å fortelle. Eller de som har vunnet konkurranser, eller de som bare er forbilder for andre som står på ski. Eller de som er alle de tre tingene. Vi har dratt på tur med de menneskene. For å bli kjent med de.

Jeg har vært på tur med Shane McConkey. Det var riktignok om sommeren, og han skulle hoppe base sammen med noen norske kamerater. Vinteren før kjørte jeg ski med CR Johnson i Winter Park. Vi snakka om hvor bra de nye EHP-skiene hadde blitt. Fredrik Ericsson tok meg med på noen flotte turer i Chamonix et år. Erik Lundström hadde planer om å lage en revolusjonerende skistøvel. Andreas Fransson inviterte til skitur i Nordland. JP Auclair og jeg bodde sammen noen uker i Chile. Nå er alle døde.

Noen etterlater seg kone og barn. Andre etterlater seg turkompiser. Men alle etterlater seg dype spor i snøen. Og drømmer. Var det noe de alle hadde, var det drømmer. Det har vi jo alle, kan du si. Men drømmene til disse folkene hadde vi kanskje skrevet om i bladet. De har drømt i full offentlighet. Vi stilte spørsmål om hva det var som dreiv dem. Hvordan de klarte å leve på denne måten. Dette jaget etter å gå lenger, kjøre brattere, hoppe høyere, med og uten triks. De «pushet sporten», som vi skrev. Det er det de gjorde. De gikk opp sporene våre. De var flinke, kanskje de aller flinkeste til det de holdt på med. Det var derfor de var på forsiden av Fri Flyt, derfor vi dro over Atlanteren eller over svenskegrensa eller til Romsdalen for å møte de hjemme hos seg selv. Der det hele startet. Vi snoka og stilte spørsmål og vi ble aldri fornøyde før vi hadde kommet (eller prøvd, det er ikke alltid så lett) skikkelig på innsiden.

Det første jeg tenkte da jeg fikk høre de fryktelige nyhetene fra Sør-Amerika, var: «Det kan ikke være sant». Jeg hadde snakket med Andreas Fransson bare noen dager før han dro til Patagonia. Reportasjen fra da han og JP Auclair var på rennejakt i Nordland i våres skulle på trykk i fotonummeret vårt. Han hjalp meg med å finne kartblad til der de hadde vært, forklarte hvilken himmelretning rennene de hadde kjørt pekte og anga høyde på toppene. Jeg sa til ham at det var imponerende, og at det ble fete bilder. «Tack», sa han. Så dro han til Sør-Amerika for å skape flere sånne bilder. Så døde han.

Den telefonen tenkte jeg på da dødsbudskapet kom. Hva mer hadde vi snakket om? Kanskje hadde vi avtale om å trykke bildene fra turen. Kanskje hadde jeg sagt at hvis bildene ble fete, så kom vi til å kjøre en stor sak – kanskje Andreas kunne skrive fra turen. Jeg husker ikke. Men jeg fikk vondt i magen. Jeg fikk vondt i magen først og fremst av tanken på at jeg som redaktør hele tiden skal jage etter de beste bildene. Skikjøring ned stup av noen fjell. Med et hvitt teppe av snø bak skiløperen. Og sol. Og uspora snø. Og plutselig: Dødelig snø.

Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg. Sitter jeg her og skriver blad om å forherlige det å nesten ta livet av seg på fjellet? For at det skal bli bilder og film og premiere og portrettintervjuer og «sjekk det her, a – dette er drøyt!» på Rockefeller? Mens det dør folk rundt meg?

Men jeg tror det ikke er så svart-hvitt. Det er de beste folka som holder på sånn. Folk som leser og ser på bilder fra skiturer som den i Narvik lar seg inspirere, først og fremst til å være ute. På ski. De ser kanskje opp til heltene, de skulle ønske de kunne gjøre det samme. Men man forstår at det krever årevis med trening. Kunnskap og forståelse om å ferdes til fjells. Bare det å komme på tanken om å bestige Stetind vinterstid for så å kjøre deler av den på ski er jo for de fleste bare en illusjon. Et annet liv.

Vi trenger de som går opp sporet. Vi trenger aldri at de blir revet bort, slik at sporet forsvinner. Vær trygg i vinter.

Publisert 7. oktober 2014 kl 19.21
Sist oppdatert 7. oktober 2014 kl 19.21
annonse
Relaterte artikler
annonse
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Drømmeoppfinnelse

Drømmeoppfinnelse?

VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen