Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.
Den 11. november forsøkte to aktivister fra Stopp Oljeletinga å lime seg fast til rammen på Skrik, Munch’s mest kjente maleri. Hensikten med aksjonen var å fremme hastverket i - og alvoret av klimakrisen.
Det virket.
Aksjonen nådde frem i internasjonale medier, og folk over hele Norge snakket om det. Det er akkurat dette som forklarer hvorfor de gjorde som de gjorde - fordi aksjonen tvang klimakirsen frem på førstesiden, frem i den offentlige debatten.
Det er et desperat forsøk på å gi klimakrisen den plassen den egentlig burde hatt, uavhengig av aksjonistene.
Vi, i skimiljøet, har vært helt udugelige når det kommer til å støtte kampen mot klimaendringene. Vi er en stor gruppe mennesker, som alle deler kjærligheten for snø. Paradokset er at snøen gradvis kommer til å forsvinne i Norge om vi fortsetter å opprettholde vår fossile avhengighet, fremfor å frigjøre oss fra den.
Vi burde vært blant dem som står i førstelinjen nå, ikke passivt på sidelinjen.
Det er ikke bare mangel på snø som bør skremme oss. Vi er på vei mot 2.8 graders oppvarming, dette innebærer at store landområder vil bli ubeboelige. Millioner av mennesker vil bli tvunget på flukt som følge av ekstremvær og matmangel. Dette vil ha fatale globale ringvirkninger. Vi vil også oppleve mer naturkatastrofer her til lands, som flom, jordras og tørke.
Folk flest ble veldig provosert av denne aksjonen. Aksjonistene ble omtalt som ekstremister, og beskyldt for å skade klimabevegelsen.
Jeg tror ikke dette er tilfelle.
Handlingen deres (lik alle de andre protestene vi ser rundt om i verden i dag) forårsaket ingen skade. Maleriet var beskyttet av glass, limrestene som hang igjen på glassmonteret var lett å fjerne.
Altså, uten å gjøre noe skade, fikk aksjonen folk til å rette oppmerksomhet mot klimakrisen i et lite øyeblikk.
I det store bildet er vi rimelig priviligert som blir informert om klimakrisen ved at noen limer seg til et kjent maleri, eller skaper kø i trafikken ved en veiblokkade. For millioner av mennesker i det globale sør er det hakket verre. De blir påminnet klimakrisen hver dag fordi de lever midt i den. For akkurat nå står 22 millioner mennesker i fare for å sulte i hjel på Afrikas horn fordi den fjerde regnsesongen er uteblitt, og hvert sjuende hjem i Pakistan er berørt av årets flom.
Det er ganske ironisk at mediene den 11. november var helt hysterisk fordi to unge kvinner, livredde for sin egen fremtid, benyttet seg av et kunstverk for å fremme budskapet om krisen vi befinner oss i.
Mens de samme ettermiddag skrev overskrifter om den katastrofale 50 års flommen på Voss og i Flåm, og hvordan flommen var i fare for å ødelegge viktige kulturminner.
Om du er en av dem som klager over aksjonsformene som Stopp Oljeletinga benytter seg av så er jeg åpen for å høre om hvordan man kan gjøre det bedre.
Slik jeg ser det er det en alvorlig mangel av ekte klimaengasjement blant norske ski- og snowboardere. Vi trenger at alle involverer seg, og bruker lidenskap sin for snøen og naturen i kampen for å oppnå politisk endring.
Det er den eneste måten vi kan klare å reduserer utslippene våre, for regjeringen ser ikke ut til å gjøre dette frivillig.
Calum Macintyre, Sogndal
