– Du er det minst organiserte mennesket jeg noensinne har møtt, sa min bestefar til meg hver gang vi traff hverandre. Han jobbet i forsvaret og kunne digge en god regel. Hvis min bestefar hadde eid sysaker, så hadde det vært orden i dem. Han eide aldri noen sysaker, og jeg fulgte aldri noen regler.
Derfor slutta jeg på langrenn og begynte å drikke. Og kjøre twintip.
I twintip var det ingen regler. Man trengte ikke engang kalle det twintip om man ikke ville. Kompisen min kalte det slalom. Ingen reagerte på det. Det var en tid uten organisering. Ingen visste hvem FIS var, og ingen i FIS visste hvem vi var. Du kan fint si at alt var ganske chill.
Men etter chill kommer uchill. Railjams, big airs og slopestyle-konkurranser spratt opp som peniser i kinopopcorn, og plutselig hadde skiforbundet og NTG gått sammen og laget Norges største robotfabrikk for sekstenåringer, med freestyle.ch som eneste gyldige fraværsgrunn. Twintip fikk klare rammer, skiforbundet delte ut terrengparkmanualer, og Eimund Staverløkk skulle være speaker.
Ti år senere er miljøet delt i to. I den velsmurte OL-klubben står Aurdal, Gus, Bobby og Goepper og får aksefeedback av landslagets juiceterapeut. De stiller på rennmøter, plukker opp startnummeret sitt i sekretariatet, legger seg før elleve og bruker ikke en dansk shilling av landslagsmidlene på hotellporno. De følger reglene. Men hvordan går det med resten? De som ikke orker å kjøre femten timer til Kongsberg og hucke dubs på en isblokk for å vinne et fuckings gevir. De som ikke trenger nypreppa ski for å grinde åtte kinker på en parkeringsplass i Groruddalen. Er de bare en gjeng velfødde horunger fra Slemdal som flakser rundt i parken og slikker sol? Jeg trodde i hvert fall det. Det er slik skikjøring skal være, tenkte jeg. Bare dicke rundt i Tryvann og dusje russere som står i tårnbakken og leser donald pocket på iPaden. Så jævlig feil er det mulig å ta. Så jævlig på trynet er det altså mulig å gå.
Dette er de reglene som møter deg i Tryvann når du velger å ikke satse aktivt. Dette er frihetens pris:
1) Du får ikke kjøre med staver. Det heter ikke engang staver, det heter homsekvister, og de er forbeholdt smørbukker, ungdomspolitikere og skalldyrallergikere. Staver symboliserer utilstrekkelighet, og utilstrekkelige mennesker er det ikke plass til i skibakken. Det holder at de skater rundt på Rådhusplassen om sommeren. Og hva mener du med praktisk nytte?
2) Du får ikke konkurrere. Konkurranser er for OL-vinnere og melkekartongutøvere. Hjelper ikke om det er railjam i hagen til nabokjerringa engang. Er det premiepenger, kan du bare drite i å vinne. Han foran deg gapper 630 disaster på dobbelkinken? Så dra frem en ti år gammel bodyslide på downrøret, da vel. Perfekt. Nå er hele turen til Grong en ren utgiftspost.
3) Du får ikke kjøre med skiklær. Hva er det der? En vanntett glidelås? Har du tenkt å kjøre butt-first ned Vikersundbakken eller? Her kjører man med svart hettegenser i svart bomull, sydd med svarte sømmer. Dritten skal overhodet ikke ha vannsøyle, men du kan bruke wetlooken til å lande en brukbar furterabatt hos hun gamle røya i pølsetrucken. Og giktfeber kan du løpe av deg.
4) Du får ikke lande i landinga. Hørt om trannies? De gjødsles, plukkes og monteres i Tryvann og shippes videre til anlegg over hele verden. Det er ingen vits å lande andre steder. Ikke blir du filmet og ikke blir du elsket. Du blir bare sett på som en utilpass motherfucker.
5) Du får ikke bruke goggles. Bare glem det, mann. Du er ikke mye street uten tre-fire kjøttsår på retina fra preseason kanonsnøkjemikalier. Og grå stær kan du løpe av deg.
6) Du får ikke bruke large eller større. Klærne skal sitte som en jævlig trang kule. De skal også være laget av snowboardklærprodusenter, som Holden og egentlig bare Holden. Den genseren med vannkranlogo er forbeholdt VM-arrangører. Hetten skal være liten og tynn. I Truevann rundjuler man folk med skalljakker daglig.
7) Du får ikke kalle det streetpart. Det heter part, og den skal kun bestå av street. Du må gjerne filme park også, men klippene vil forsvinne og først dukke opp igjen tusen år senere i en trang, fransk hule, og da vil samtiden se på deg som en annenrangs gjøgler. Ikke bry deg om at moren din har toasta hele barnebidraget på de skia når du sklir ut på ring 2 i midten av september.
8) Du får ikke si noe positivt om Nick Goepper. Nick Goepper er skisirkelens prøverørsbarn. Han er avlet frem i en Red Bull og skjøvet inn i en Völkl. Han er bunnslammet i colaen, han er maisen i avføringen. At Nick Goepper gjør sportens tighteste femmere er irrelevant. Nick Goepper er persona non grata.
9) Du får ikke gjøre tiere, tolvere og fjortere. Ikke bare ser det helt rom&cola ut, men de er også notoriske gateway-rotasjoner. Før du vet ordet av det klemmer du ut svære dobbelcorks, gigantiske flatspins og enorme mengder puss fra integriteten din. Hva er galt med late 540 screaming stalefish true tail shifty til tranny uten hansker?
10) Du får ikke høre på noe annet enn rap. Til tross for de trange buksene og all denne snøen, relaterer man seg helt ekstremt til gutta fra Oakland, Compton og Crenshaw. Ingenting skriker tøff oppvekst som et par oransje look-bindinger til fem tusen og en Canon 7D øremerket fyllafootie.
Det er slik det er blitt.
Enten får du regler og formaninger skjøvet opp i rassen av en rennleder med karbonforsterkede Hestravotter og turkis veltebøyle på hjelmen. Eller så får du krav og normer most inn i trynet av en gjengleder med rocker i tuppen og mørkesvart skimaske. Vi er alle slaver av eget miljø. På toppen sitter olympiske legender og politikerbarn og peker til høyre og venstre. Borte er uskyldige straight airs og hemmelige skogsløyper og lengdehoppkonkurranser med tretten vinnere. Bestefar har paia ut for lenge siden, men jeg er tilbake på langrennsskia. Langt inne i skauen, når ingen ser meg, drar jeg frem den største Swix-trikoten min, dobbel XL, svøper meg i primaloft på overkroppen, dunker opp noe Stones på ipoden og finner frem de lengste stavene.
Og så skøyter jeg i klassisksporet.
Ta den, regelfuckers!
