Det var ikke særlig pent og se på. Javisst er jeg tilhenger av årstider, men trenger denne våren komme så brått? Spesielt i vindutsatte områder gikk det hardt for seg. I lier og søkk sank snøen sammen som en gammel bademadrass og selv om det ikke var overhengende fare for å kjøre på grus og stein begynte vi å ane konsekvensene av en bipolar vinter.
Den klassiske skogsløypa på Haukelifjell har blitt kjørt i generasjoner. Ihvertfall siden 70-tallet. Det er her håpløse sørvestlendinger får ilddåpen på ski og lærer seg å komme frem i støvlene. Forhåpentligvis. Løypa får nok aldri berømmelse for verken bratthet, krevende skavler, stup eller isete heng, men den er nok ganske representativ for hvordan norske skianlegg helt ubevisst og nonchalant beveger seg inn i teorijungelen til byplanleggere og urbanister.
Denne Converse-beskodde gjengen bruker nemlig interessante begrep som barnetråkk. Enkelt forklart er et barnetråkk de stiene og snarveiene som skolebarn og kids finner frem til. Enten det er på vei til skole eller venner snirkler de seg gjennom hager, skogholt, marker og mellom rekkehus og klesstativ. De finner sin vei. Det er noe fint med slike tråkk. Man kan liksom ikke stoppe barna i deres tidsuavhengige dagdriveri. De driter i kommuneplaner, reguleringsplaner og ingeniører med dyre allværsjakker. Neida. De finner veien selv, og den er som regel den kjappeste.
Jeg har funnet ut at dette kan overføres til ski. Skianleggene lager løyper, rydder skau, lager parker og prepper både det ene og det andre. På samme måte som hjort og rådyr lager sine tråkk finner skikjørerne frem til sine små snarveier og tjuvtriks for å komme rett. Få med seg mest mulig.
Det aller fineste er hvordan skikjørerne, eller frikjørerne, (jeg kan ikke uten videre kjennskap inkludere renskårne og aktive alpinister inn i denne gruppen), nådeløst beregner den perfekte balansen mellom ønsket om bratthet og frykten for å tape høyde. Derfor kan en inngang til en skiløype oppstå akutt og uventet, for eksempel like ved et lite høydedrag. En slags kollektiv intelligens har nemlig beregnet seg frem til at akkurat her, akkurat nå er beste punkt for å få mest ut av skogsløypa, uten å tape for mye fallhøyde. Dersom du spionerer på noen unger, eller følger etter barna dine, vil de lede deg inn i sine snarveier, sine skogsløyper. Ofte svinger de hit og dit for å rekke den kulen, det hoppet og under den bjørka som ligger som en svær U over den hvite flate.
Det finnes selvsagt subkulturer bestående av traverserere som lever i en fantasi om at dersom de bare traverserer litt til finner de ikke bare urørt snø, men også en fjellside som ingen andre har sett før. Det er lett å ty til useriøse diagnostikker når slike skal beskrives, men de har sin sjarm.
Det var altså en av disse dagene hvor alt smelter og du kan se at snøen er litt skitten, eller off-white som de sier i interiør - og klesbransjen. Man ser at at den fuktige snøen legges i vifteformede formasjoner etter skrensende svinger og med ett slår det meg hvordan krattskauen vokser seg tettere og tettere på disse fine og morsomme barneskitråkkene. Derfor brukte jeg noen dager i høst på å tynne skau. Sammen med foreldre og unger hugget vi sikkert 2000 småtrær, på tykkelse med en gammel alpinstav. Nå venter vinteren og jeg skal kartlegge hvor det må tynnes ned.
Ikke faen om et av mine skitråkk skal gro igjen.
