Det var ikke særlig pent og se på. Javisst er jeg tilhenger av årstider, men trenger denne våren komme så brått?  Spesielt i vindutsatte områder gikk det hardt for seg. I lier og søkk sank snøen sammen som en gammel bademadrass og selv om det ikke var overhengende fare for å kjøre på grus og stein begynte vi å ane konsekvensene av en bipolar vinter.

Den klassiske skogsløypa på Haukelifjell har blitt kjørt i generasjoner. Ihvertfall siden 70-tallet. Det er her håpløse sørvestlendinger får ilddåpen på ski og lærer seg å komme frem i støvlene. Forhåpentligvis. Løypa får nok aldri berømmelse for verken bratthet, krevende skavler, stup eller isete heng, men den er nok ganske representativ for hvordan norske skianlegg helt ubevisst og nonchalant beveger seg inn i teorijungelen til byplanleggere og urbanister.