Hvor mange par skal du egentlig ha?

Hva er det smarte, hva er det klokeste, hva er det som egentlig lønner seg?Jeg vil jo ikke stå der på fjellet, på toppen, ved henget, i renna, i pudderet, i sløsjen og i preparerte nedfarter og tenke: Steike, jeg har jo helt feil ski? 

Egentlig sverget jeg at jeg hadde kjøpt mitt siste par ski for noen år siden. Valget falt på et par EVI Asphalt. De er de flotteste skiene jeg har hatt noen gang. Det er bildet av en indianer på dem. Ungene hjemme kaller dem bare for indianerskiene. Og ja, jøss - vi har hatt mange fine turer. Og flere skal det bli. 

Etter at jeg sa adios til løs hel, konverterte jeg også telemarkskiene - også disse EVI - til notoriske pudderski, med randobinding. 

Men så var det bakkekjøring. Jeg har sikkert brukt hundre timer på finn.no i et evigvarende søk på et par SL165. Altså nærmest fjollete korte slalomski. Og i fjor slo jeg til på et par Völkl Racetiger. De svinger som faen. En glupsk svingemaskin av en ski som er med på alle svinger i hele verden og alltid vil ha mer. Herregud. 

Egentlig drømmer om jeg en slags skibod. Et sted hvor skiene står tett, isøksene har sin faste plass og hvor det er kald cola i kjøleskapet. Gjerne en toseter i plysj i hjørnet. Hvor det lukter skivoks og skiglede. 

Men jeg er også en fyr som kikker i tilværelsens sladrespeil. Noen mener ordet nostalgi stammer fra gresk og betyr et sår som ikke gror. Skimerket TUA blir jeg aldri helt ferdig med og kanskje fordi jeg mistet et par Tua-ski i Røldalstunnelen ble det ekstra viktig å finne et nytt. 

Derfor kjøpte jeg par Tua Excalibur med Riva-binding for 250 kroner, som jeg skal bruke til koselig fjellskiløping mellom bjørk, myke heng og rasteplasser. Steder hvor det lukter solkrem og skjærtorsdag. I overgangsfasen der mine Åsnes Nansen blir for smale, vil nok Excalibur funke perfekt.  

I en slags villfarelse kjøpte jeg et ytterligere par EVI-ski. Poenget var egentlig at jeg følte jeg trengte et par litt lettere toppturski som plasserer seg i mellomsjiktet mellom behovet for å kunne gå langt, samtidig som kjøreopplevelsen ikke skal forringes.

Samtidig pågikk det en slags indre konflikt hvor jeg følte jeg hadde sviktet telemarksvingen, og at dersom jeg byttet om bindinger og diverse kunne kanskje disse EVI-skiene være selve perleporten inn til telemarksvingene igjen.

Men så var skiene bare 181 cm, noe som er litt for kort, derfor står de der i gangen og jeg ser på dem hver dag. De er vakre som surfebrett fra California eller Hawaii, hvor alle jentene har vind i håret og oppholder seg på stranden eller Quicksilver-aktige fritidsboliger.

Jeg greier ikke å kvitte meg med dem. 

Til barna fant jeg raskt ut at Völkl Mantra Jr var den ultimate skien. Nå herjer vi i skogen, de kjører ned snøskavler og navigerer seg ned det meste. Noen ganger, under kveldskjøring, kjører vi oss vill i mørket med hensikt. Men så sniker denne følelsen seg inn om at barna mine kanskje burde vært alpinister. 

Selv om jeg får en slags kvelende frykt for at vi skal skrape rundt på holka og telle porter og sekunder, vil jeg jo at de skal oppdage svingens magi. Derfor har jeg kjøpt noen brukte slalåmski som har fått fart på sakene. 

Hvis det skulle bli aktuelt med et ytterligere par, ser jeg kanskje for meg et par lekne pudderski med tupp i begge ender. Noe som spretter og er hopper. Vi får se. 

Jeg har jo altfor mange par ski.

Jeg har alt skiutstyret jeg trenger. Jeg trenger ingenting. 

Tror jeg.