Frikjørerne – en del av redningen

Les Fri Flyts hilsen til de frivillige redningsmannskapene i Røde Kors.

Sist oppdatert: 25. mars 2013 kl 23.24
FORBEREDT PÅ DET VERSTE: Røde Kors og Sea King på skredøvelse i Sunnmørsalpene. Foto: Jarle S. Bjørndal
FORBEREDT PÅ DET VERSTE: Røde Kors og Sea King på skredøvelse i Sunnmørsalpene. Foto: Jarle S. Bjørndal

«Fra de som blir reddet til de som redder», lød utfordringen jeg fikk da jeg skulle skrive dette innlegget. Det var sagt med glimt i øyet, men det fikk meg til å tenke. Er det sånn Røde Kors ser på oss frikjørere og toppturentusiaster? Ansvarsløse tullebukker som dyrker adrenalinkicket og avhengige av hjelp når virkeligheten slår inn?

Jeg kan slå fast at vi ikke ser slik på oss selv. Langt der i fra. Det er jo vi som er de egentlige skiløperne. Ja, det er i upreparert snø den egentlige skisporten foregår. Ski ble i utgangspunktet laget for å flyte i dyp snø. Ingen ville kommet på å lage smale pinner egnet for å ferdes på hardtråkkede gater av snø. Vi frikjørere nyter farten, den myke vektløse følelsen og nærheten til naturen. Vi kunne ikke tenke oss et liv uten dette. Å kjøre ned en skogsli i nysnø eller en bratt fjellside på solsmeltet skare gir en lykkefølelse vi kan leve lenge på. Derfor er vi også villig til å akseptere at det er en slange i paradiset: Faren for snøskred.

Den faren håndterer vi først og fremst ved å kjøre der det er trygt, velge sider der det er under 30 grader bratt, styre unna leheng og skavler. Ja, ikke alle gjør det – alltid. Frikjørerne er ingen ensartet masse. Kunnskapen, ferdighetene og risikoviljen varierer, akkurat som i resten av samfunnet. Men mange gjør mye bra. Beviset er at den eksplosive økningen i antall nordmenn som driver med løssnøkjøring og topptur ikke ledsages av en tilsvarende økning i antall omkomne i snøskred. Heldigvis er det slik, og jeg tror mye av årsaken er at folk vet hva de driver med. Vi vet hvor farlig det er, går på kurs, leser bøker og artikler, skaffer oss erfaring. Skimagasinet Fri Flyt har satset mye på dette, i tillegg til artikler i bladet og på nett, lager vi bøker og arrangementer med fokus på sikkerhet.

Så løsner skredet likevel. Det skjer flere ganger hver vinter. Store redningsaksjoner, oppskakede lokalsamfunn, i verste fall tapte menneskeliv. Da er vi glade for at Røde Kors og andre frivillige har brukt fritiden sin til å øve på å lete. Selvsagt er vi det. Det norske samfunnet har imponerende ressurser til rådighet for å redde liv. De frivillige er selve ryggraden.

Men heller ikke når ulykken rammer tenker en eneste frikjører at ansvaret ligger hos noen andre enn han selv og skikameratene. Når Røde Kors kommer, er det nemlig stort sett for seint. Statistikken viser at det er i løpet av det første kvarteret du kan redde liv. Kameratredning eneste reelle alternativ i de fleste tilfeller. Alle bevisste frikjørere har sender/mottaker på kroppen, spade og søkestang i sekken. Skifolket er blitt flinke til å bruke dette utstyret. Hver eneste vinter blir skredtatte gravd frem av kameratene sine i norske fjell.

Her har jeg en utfordring til Røde Kors. Jeg tror ikke dere er flinke nok til å ta i bruk den kompetansen vi frikjørere har. Akkurat som noen er sjøvante, er det noen som er vant til å ferdes i bratte fjellsider om vinteren. Det er oss. Det tar tid å bli god på ski, og den tida har vi tatt oss. Vi trener på å vurdere skredfaren hele tida, siden vi er ute i terrenget der skred kan løsne.  Skjønner redningstjeneste hvor verdifull denne kompetansen er?

For noen år siden fikk jeg en aldri så liten ahaopplevelse etter en nestenulykke ved skisenteret i Oppdal. Lenge etter at en gruppe tilfeldig passerende frikjørere hadde avsluttet vårt søk (ingen var tatt, men politiet turde ikke konkludere) dukket det opp redningsmannskaper fra en nabokommune nede på parkeringsplassen. De lurte på om det var «trygt å ta seg opp i skredområdet». Fra toppen av skiheisen var det en ti minutters travers.  Med skuter var det uframkommelig og med fjellski og pulk, ville det ta flere timer. I mitt stille sinn tenkte jeg på alle de jeg kjenner som ville vært bedre kvalifisert til å lete i akkurat dette området. Historien om de ivrige frikjørerne i Rauland, som lagde sin egen Røde Kors-tilknyttede skredredningsgruppe, er derfor urovekkende. De har et system som gjør at de er på plass i løpet av 10 minutter, dersom det går skred i tilknytning til anlegget. Men samarbeidet med Røde Kors på fylkesnivå ble på kort tid så betent at gjengen nå er blitt en del av Norsk Folkehjelp, der de føler tillit og anerkjennelse på en helt annen måte.

Jeg er alt for høflig og ydmyk over for det gode arbeidet som også gjøres til å lekse opp flere eksempler. Men jeg tror det er helt nødvendig at to kulturer møtes. Når frikjørerne og de som driver frivillig redningsarbeid opererer på hver sin planet går tid tapt. Tid kan være menneskeliv. Røde Kors burde løfte fram de frikjørerne som finnes i egne rekker og sørge for at mange flere egne frivillige lærer seg ferdsel i bratt terreng og kameratredning. Noen steder skjer det sikkert allerede, men i framtida bør det være en selvfølge over hele landet.

Den andre siden av utfordringen er at frikjørerne også kunne organisere seg og tilby sin kompetanse i redningstjenesten. Klatrerne har sine Alpine redningsgrupper, skifolket har så langt nøyd seg med å tenke på seg selv og sine nærmeste kamerater. Med hvert sitt utgangspunkt er jeg sikker på at både Røde Kors og Fri Flyt kan bli viktige bidragsytere her.

God påske!

Skihilsen fra Erlend Sande, ansvarlig redaktør, Fri Flyt

Artikkelen er skrevet for Hjelpekorps, et fagblad gitt ut av Røde Kors. 

Publisert 25. mars 2013 kl 23.24
Sist oppdatert 25. mars 2013 kl 23.24
annonse
Relaterte artikler
annonse
VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen