I starten av november kom det litt snø og jeg tok noboardet under armen og kjørte et par runder i parken på vei til jobb. Alt var fint og jeg tok ansvarlig redaktørs kommentar om at det «alltid kommer en periode i enhver skibladredaktørs liv der han blir interessert i snowboard» på strakarm.
Akt 2 er hele midtdelen av filmen. Her møter hovedpersonen motstand, stadig mer står på spill (jenta har en hemmelighet, foreldrene går også konk, det kommer et nytt lik på stranden).
Det kommer endel plot-twister, gjerne i form av gjenkjennelser – den hyggelige mannen på butikken viser seg å egentlig være jentas bestefar/mors nye kjæreste/mistenkt.
Og for å løse problemene trenger hovedpersonen hjelp av noen mentorfigurer (Yoda, yo).
Snøen forsvant i Oslo så jeg dro til indre Telemark for å besøke en venn og kanskje lufta skia. Men det var ikkenoe såle i skogen, så det ble en ny runde med noboard (også kalt snowsurf) på jordet.
Slutten av akt to er typisk det laveste punktet i filmen der alt virker håpløst.
For min del inntraff dette i midten av november da jeg og en jobbkamerat dro på en topptur for å teste toppturstøvler på Østlandet selv om værmeldinga hadde snudd fra sol til kuling. Vi endte med å grave en slags snøborg under ei furu under tregrensa og innta en kopp søt te der. Fikk motvind i nedoverbakkene og fikk vel kjørt kanskje 300 meter om du tar vekk meterne med staking i nedoverbakke.
Akt 3 er den store finalen (den sjukt lange slåsskampen på slutten av alle actionfilmer) + etterspillet med helten som sier noe kult før hen setter seg inn i bilen, gjerne i solnedgang.
Noen stor finale ble det ikke på oss. Plutselig åpnet Wyller-løypa, som har artig trasé med masse terreng og oppunder 300 høydemeter, og jeg og en venn dro opp på åpningsdagen. Dermed var sesongen definitivt i gang. På ski.
Men etterspillet hadde vi.
Vi satte oss i bilen i solnedgangen (eller rett etter, for å være ærlig), satte kupevarmen på maks og kjente oss happy og fornøyd, prosjekt sesongstart var fullendt. Låta fra rulleteksten fadet inn.
