Det ble ilddåp for vinter-formen denne helgen. Uten så mange turer i sekken denne høsten, så ble turen startet med solid "innbytterpuls" litt etter kl 09.00 søndag morgen.
Jørgen hadde invitert meg med på tur til Sandhornøya, hvor familien hans har sommerhus (eller vinterhus!?). Turen skulle gå opp den bratte ryggen på nordvest siden av Sandhornet, fra skytebanen på Sandhornøya og ned igjen den nordlige ryggen. Slik ble det ikke.
Turen startet fra skytebanen som planlagt kl 09.18, i dyp snø. Anmarsjen til innsteget hadde vi beregnet til å gå fort, men det ble en heller strabasiøs tur i kne-dyp snø. Slikt tapper en del krefter.
Ved godt mot startet vi klatringen fra innsteget, jeg ledet an hele veien og vi gikk løpende sikret. Vi hadde godt driv og det gikk fort oppover. Litt over halvveis falt/sklei Jørgen litt under meg, noe som førte til at jeg fikk et rykk i tauet mitt litt lengre oppe. Jeg var litt i ubalanse og ble revet ned fra veggen, og endte i en kamin/renne en del meter lengre nede. Jeg slo meg, men trodde ikke det var noe alvorlig, det føltes som om jeg bare hadde fått den vanlige dosen med juling man får ved slike fall.
Først blir man selvfølgelig usikker og lurer på hvordan det går med kameraten, så jeg begynte å rigge til en standplass for å eventuelt komme meg trygt ned til Jørgen. Men i det jeg skulle sette kamkile nummer to, så dukket Jørgen opp over kanten like under meg. Godt, han hadde bare sklidd noen meter ned, ikke noe alvorlig. Det var vel jeg som tok støyten..
Totalt brukte vi rundt 4 til toppen, inkludert en lang og seig innmark. Selve klatringen var gjort på rekordtid, ifølge Jørgen. Dette må undersøkes, men det er muligens den raskeste bestigningen av Sandhornet gjort på vinteren? - Stas det da.
Når vi stod på toppen hadde vinden tatt seg opp, og sikten var dårlig grunnet mye snøvær. Vi bestemte derfor for å gå "normalruten" ned igjen, og bli plukket opp av faren til Jørgen på fergeleiet i Klikkvika/Horsdal. Ryggen vi hadde tenkt å følge ned gikk på nordsiden og ned igjen til skytebanen, men den er langt mer eksponert. Vi tok ikke sjansen i den sikten vi hadde.
Men lite visste jeg at dette skulle by på 3-4 timers retur nedover en dal, i til tider mage-dyp snø. Turkondisen fikk virkelig kjørt seg!
To slitne karer med gelében ble omsider plukket opp på fergeleiet 7 timer og 22minutter etter vi startet, i hvertfall i følge Sunnto.
Vi ble kjørt til bilen, før vi dro innom "sommerhuset" og kokte oss en kanne kaffe til returen. Der fikk jeg undersøkt kroppen litt mer, og fant ut at det jeg trodde var et solid blåmerke på leggen viste seg å være et ganske så stygt kutt. Ikke bra... Det hadde sluttet å blå, men stilongsen var med burgunderrød enn brun, som den var før.
Vel tilbake i Bodø slapp Jørgen meg av hjemme før samboeren sendte meg direkte til legevakten. Diagnosen var et kutt som hadde nådd inn til legghinnen, som som gapte godt. Etter et meget festlig legevaktbesøk, med samboer og en kamerat, var jeg lappet sammen igjen. Nå ligger jeg med beina på bordet, godt mørbanket i kroppen og leser til eksamen.
Turlogg fra Sunnto, med full rute finner du på movescount.com:
http://www.movescount.com/moves/move84133336
En suuntomovie er også å finne på Facebook siden til Fjellgutane Førarlag:
https://www.facebook.com/Fjellgutane/videos/1085465158160193/
