– Det gir en veldig rikdom, de få gangene du kanskje evner å redde noen

Fri Flyt møter den rutinerte redningsmannen i Hemsedal en kald februardag i den snøfattige vinteren. Her har han vært med på flere aksjoner, og kjenner området som sin egen bukselomme. Mens vi beveger oss innover fjellet, forteller han om gripende øyeblikk som har merket ham for livet.

– På de skredene jeg har vært på, så har det alltid vært noen der som graver etter noen de kjenner. Og de har holdt på en stund, gjerne. Og det er kjempestore snøblokker, og det er tungt å bevege seg.

Selv om drønnet og skredet har stoppet, er det ikke stillhet i skredområdet. Det er rop, det er tung pust, det er adrenalin og hamrende puls.

– Det er sterke inntrykk. Hvis du er førstemann på stedet, så er det nære og kjære som sannsynligvis også er til stede, Som du også må håndtere, i tillegg til de belastningene som du selv får.

– Du vet at det står om minutter

Når alarmen går og et skred har gått, er det politiet som formelt starter redningsaksjonen. Deretter må ressursene samkjøres, og letemannskaper og frivillige organiseres.

– Og når det har skjedd, så kan mannskapet begynne å sette i marsj, og da har det fort gått ganske lang tid siden skredet gikk før første ressurs er på plass og kan hjelpe til.

Statistikkene for skredbegravde er brutale: Etter 15 minutter under snøen uten en luftlomme, synker sjansen for å overleve dramatisk. Etter 30 minutter er sjansene nesten null.

– Hvis du har veldig, veldig flaks, så kan du kanskje ligge under snøen lenger, i en luftlomme, som gjør at hvis organisert redning, altså Røde Kors, skredgrupper, luftambulanse eller helikopterressurser, kommer inn, så kan du bli gravd opp. Men det er ikke så ofte det skjer, forklarer han.

Han forteller at veldig ofte blir folk delvis begravet eller hardt skadet.

– At de ligger med frie luftveier og kanskje med hodet i overflaten, men at de kan ha stygge bruddskader. Hvor hypotermi og nedkjøling er den største faren. Det er jo i aller høyeste grad livreddende å kunne bidra med varme og beskyttelse for disse. Slik at de har en større sjanse for å overleve. 

Den største sjansen man har for å overleve, er gjerne de du er på tur med. Men da er de avhengige av å ha riktig utstyr.

– Hvis de ikke har noe skredsøker på seg, altså elektronisk sender/mottaker, så er det veldig vanskelig å finne de. Du utfører det som kalles for et overforlatesøk, og ser om noe stikker opp av snøen. Er det ikke det, og de ikke har noe elektronisk utstyr på seg som gjør at du kan peile dem, må du begynne med en søkestang. Og det er jo stort sett som å lete etter nåla i høystakken.

Fysisk og mental belastning

Å drive med redningsarbeid er krevende på alle mulige måter. Kanskje er det et veldig bratt og alpint skredområde, og Seim og redningsmannskapet må gå mange hundre høydemeter selv, for så å grave i tung snø.

Når man kommer inn, går Seim i alarmberedskap og kroppen i høygir.

– Du vet at det står liv på spill, det er veldig mye adrenalin og du brenner veldig mye krefter, forteller Seim.

– Det kjennes litt som kroppens egen narkotikasprøyte i form av endorfiner og det ene med det andre.

Og håpet er naturligvis at det skal være et positivt utfall, at man skal klare å grave frem noen som er begravet i live. 

– Det gir jo en veldig rikdom å drive med det, de få gangene du kanskje evner å redde noen.

Men noen ganger går det ikke slik.

– Hvis det skulle gå den gale veien, så kulminerer jo dette her i mer eller mindre total utmattelse, sier han – og fortsetter:

– Du har brent det drivstoffet du har, tilgjengelig i en søk- og en redningssituasjon. Så da opplever man en veldig tomhetsfølelse i etterkant, vil jeg si. Som man kanskje er avhengig av gode kollegaer for å håndtere.

LES OGSÅ

Nær døden i skred: – Følt på et behov for å dele, slik at andre kan lære

Niels Sole Semb og kompisene hadde kunnskapen og de så faretegnene underveis. Likevel ble de tatt i et skred i Lyngen, et skred som kvester dem alvorlig. Hvordan og hvorfor skjedde det? Se episode 1 av Begravet her.

– Snøskred er et menneskeproblem, ikke et snøproblem

Audun Hetland har fått høre titalls førstehåndsbeskrivelser av dramatiske og traumatiserende skredulykker. Det har gitt ham unik innsikt i beslutningene som leder til skredulykker. Se episode 2 av Begravet her.

– Det må man ha respekt for

For de pårørende som venter og håper, kan det være krevende å bare se på under en redningsaksjon. Det holdes diskusjoner mellom redningsmannskapet og ting skal organiseres og koordineres.

– I dagens sosiale medier-samfunn kan det fort være at andre synes at det går så veldig sakte og at ting ikke skjer. Så kan til og med venner eller bekjente av de som er tatt, kanskje gjør en innsats, fordi de føler at ikke noe skjer i den organiserte delen.

Under en redningsaksjon er det mange oppveininger som må gjøres og avgjørelser som skal tas. Er det trygt i skredområdet, hvordan er tilkomsten, skal man sende inn helikopter eller scooter, hva sier værmeldingen?

– Er det lett tilgjengelig i dette skredområdet? Er det vanskelig tilgjengelig? Det er mange spørsmålstillinger. Som til syvende og sist ender opp med å ivareta mannskapets sikkerhet da, hvis de skal bistå inn i området. 

For de som leder redningsaksjonen, handler det om å ikke sette flere i fare.

– Man må forstå at de frivillige ikke går inn i et område hvor de også kan bli tatt av skred.

– Dette er jo folk som jobber ofte på frivillig basis, de har ikke noe lønn, det er frivillig innsats. Det tror jeg man må ha respekt for. Sikkerheten deres er viktig å ivareta.