Kommuneoverlegen: – Er det sønnen min?

Underland er med i den lokale redningsgruppen som rykker ut når det går skred i området. I tillegg er hun med i et kommunalt sorg- og kriseteam i Hemsedal hvor hun følger opp pårørende. Hun beskriver et arbeid som er tungt, men nødvendig.

Underland har vært med på et utall redningsaksjoner hjemme i fjellkommunen Hemsedal, som stort sett hvert eneste år mister skjebner til skred. 

En vindstille og solfylt dag i februar blir Fri Flyt med Underland til Djeveldalen, som ligger rett utenfor skianlegget i Hemsedal.

– Her har vi mistet to liv til skred, sier overlegen og kikker rundt seg mens en gjeng fra Norsk alpin redningsgrupper (NARG) er i gang med en øvelse. 

Omgivelsene er høyst relevante, og sannsynligheten for at det skal skje noe tragisk her igjen er dessverre mer sannsynlig enn usannsynlig.  

Underland beskriver terrenget som nådeløst, for hvis det først går et skred her, så havner du i terrengfella fra helvete, og det var nettopp det som skjedde. På grunn av en feilvurdering av snøens stabilitet og mangelen på utstyr hos skredofrene, ble redningsaksjonen svært utfordrende. Været var dårlig og helikoptrene kunne ikke lette. Faktorer som dårlig vær og fare for etterskred gjorde det vanskelig for redningsaksjonen.

Dermed rant tiden også ut for skredofrene i Djeveldalen. 

Hun har sett kropper graves ut. Sett pårørende stirre tomt fremfor seg. Og hun har sett hvordan én setning kan forandre et menneskes liv for alltid.

Hva slags støtte trenger disse menneskene i slike situasjoner? 

– Det viktigste er å være konkret, ikke pakke det inn. Du har fem sekunder før hjernen deres spinner: er det sønnen min? Kona mi? Jo fortere du gir dem fakta, jo tryggere blir det rommet.

Livsbeskjeder i skyggen av fjellet

– Folk er ofte i sjokk. De glemmer basisbehov: mat, varme, hvile. Vår jobb er å møte dem der de er. Gi trygghet. Og gi informasjon – saklig, men menneskelig.

Noen ganger skjer det på telefon. Andre ganger i stua hjemme hos de etterlatte.

– Du må vite at dette er et øyeblikk de vil huske resten av livet. Hvordan du sier det – stemmen din, ordene dine, om du er rolig – alt betyr noe.

Sorg i hele rommet

Underland beskriver påkjenningen som blytung. 

– Du kjenner sorgen i rommet, og du vet at ordene dine river ned det livet de kjente. Samtidig må det gjøres, og da skal det gjøres ordentlig.

Hun har stått på ski inn til dødsulykker. Hjulpet til med søk. Vært der når kroppen hentes ut. Men det er møtet med de etterlatte som biter seg fast.

– Det å se en far få vite at han har mistet sønnen sin i fjellet. Den sorgen – den forsvinner ikke.

Les også

Nær døden i skred: – Følt på et behov for å dele, slik at andre kan lære

Niels Sole Semb og kompisene hadde kunnskapen og de så faretegnene underveis. Likevel ble de tatt i et skred i Lyngen, et skred som kvester dem alvorlig. Hvordan og hvorfor skjedde det? Se episode 1 av Begravet her.

Når alt går i stå

– De fleste reagerer overraskende rolig i starten. Det er som en slags dvale. Man gjør det man må. Man tenker ikke. Overlevelsesmodus, sier Underland.

Men så kommer det – gjerne timer eller dager etterpå:

– Da kan det smelle. Noen gråter. Andre blir helt stille. Noen begynner å le. Reaksjonene er like mange som menneskene.

Hennes jobb er da å være der. Ikke fikse, men støtte. 

– Bare det å ha en hånd å holde i, eller noen som sørger for at du får mat og kommer deg i hus, gjør enormt mye for pårørende i krise.

Etterpåklokskap

Skredulykker i sosiale medier utløser ofte flodbølger av etterpåklokskap og pekefingre. Det gjør Camilla Underland provosert.

– Vi må lære, ja. Men ikke fordømme. Ikke sitte i kommentarfeltene og leke dommer mens folk ligger nede. Det er en uting, sier hun.

– Det er alltid rom for læring, men det må skje med respekt. For dem som ble rammet. For dem som skal leve videre.

– Det må være lov å ville leke i fjellet

Underland mener ikke at folk skal slutte å kjøre på ski i bratt terreng. Hun ønsker seg bare mer bevissthet – og respekt.

– Det er mulig å stå på ski og ha det kjempegøy uten å eksponere seg for skredterreng. 30 grader er ganske bratt. For de fleste holder det å holde seg under det.

For dem som likevel vil ta risikoen, har hun ett krav:

– Da må du vite hva du gjør. Du må være til stede. Ikke trøtt, ikke sliten, ikke på mobilen. Du må vite at det du gjør, kan koste deg – eller noen andre – livet.

Les også

Dette skjedde da Haakon (26) mistet livet i snøskred i Hemsedal

26-åringen som mistet livet i snøskredulykken i Hemsedal lå begravd i to timer under snøen. Han ble funnet av en usertifisert lavinehund som tilfeldigvis deltok i leteaksjonen.

Underland fortsetter:

– Hvis noen blir tatt i skred, har du minutter på deg. Kameratredning redder liv. Du må vite hva du skal gjøre. Og du må ha utstyr.

Et skred kan være fatalt uansett hvor bra utstyr du har, men om du ikke har det som trengs (sender/mottaker, og evt en skredsekk), er oddsene i hvert fall langt dårligere. Ikke minst, så må kameratene du er ute med ha utstyr for å finne deg og grave deg ut, for det er nesten alltid de nærmeste som redder liv. Hvert sekund teller.  

– Jeg vet hva som skjer i minuttene etter et skred. Jeg vet hvordan det ser ut i øynene til en far som akkurat har fått vite at han aldri får barnet sitt tilbake. Og jeg vet hvor viktig det er at vi gjør det vi kan – før det skjer.