Nær døden i skred: – Følt på et behov for å dele, slik at andre kan lære

– Helt siden jeg våknet fra narkosen, har jeg egentlig følt på et behov for å dele, slik at andre kan lære. Det var jo feil som gjorde at vi endte der vi var til slutt, i den situasjonen. Så jeg ønsker å dele det. Ikke for å vise meg selv frem på noen måte, men å kunne drive med litt folkeopplysning tilknyttet en historie. Jeg føler en slik historie er veldig verdifull som en krok, en krok som folk kan ha med seg i fjellet og kanskje kjenne igjen visse faktorer.

Sammen med kompisene Victor Rizzardi og Lukas Mark er Semb på Forholtfjellet i Lyngen i 2023, hvor de har planlagt å kjøre en bratt renne. Renna hadde Sole Semb selv kjørt tidligere, men de to kompisene hadde aldri kjørt den.

De tre er alle erfarne og mye på tur sammen. Men signalene fjellet gir dem denne april-dagen, skal de likevel se bort fra. 

– Vi hadde nok kunnskap, vi så tegnene underveis. Så glemte vi å ta i betraktning visse faktorer. Som var årsaken til at skredet ble utløst. 

22. april 2023

Forholtfjellet ligger utilgjengelig til og er derfor ikke et fjell mange ferdes på. Fra motsatt side av fjorden på riksvei 91 mellom Svensby og Lyngseidet har man panoramautsikt over det 1467 meter høye fjellet, og kan tydelig se renna – mektige Godmother Colouir – som trioen ville kjøre.

For å komme seg til bunnen av fjellet må man over fjorden. I 15-fots jolle skyver de tre kompisene seg fra land, drar i gang påhengsmotoren og kjører over til bunnen av fjellet.

Fra bunnen er det først ski og feller, før de etter hvert booter oppover fjellsida og inn i den bratte, smale renna.

– Du kan si at den ikke nødvendigvis var en drøm, men noe som var på bucketlisten. Du har gjerne visse linjer du har lyst til å gjøre. For min del så hadde jeg gjort den linja der for tre år siden. For meg var det mest det å være med de andre, tilbake igjen dit. Det var ikke press fra min side, at her skulle jeg opp. Jeg skulle kjøre en linje. Det var mest fordi jeg liker å være på tur med dem. 

Skredvarselet viser faregrad 2, moderat skredfare, når de sjekker varselet dagen i forveien og om morgenen, før de drar, men kl. 08.17 blir det høynet til faregrad 3, betydelig skredfare. Da advarer Varsom om vedvarende svakt lag-problematikk og fersk fokksnø. 

Sole Semb og kompisene har forberedt seg og lest skredmeldingen. De vet også at det har gått skred i renna tidligere den uken.

– Vi tenkte at det vedvarende svake laget som vi visste var på skredmeldingen, det var borte fra denne linja, så det var ikke noe vi trengte å bekymre oss for. Vi var nordvendt og det var ikke der skredfaren skulle være. Og så er det visse aspekter vi ikke tenker på, som at du har sider som henger over den renna.

Etter hvert som de har tatt fatt på veien oppover, merker de at vinden tar seg opp og at det snør mer enn det som var meldt. Over dem i fjellsiden ligger også tåken tykt.

Videoer som de selv filmet fra den dagen, viser hvordan de tramper i snøen med skia, og hvordan den bryter opp og det oppstår bruddkanter i snøen.

Men faren er ikke der hvor de befinner seg, den ligger helt i toppen av fjellet.

Frykt og risiko

– Den kunnskapen du må ha for å aldri bli tatt i et skred, den finnes ikke.

Det sier skredekspert i NVE (Norges Vassdrags- og energidirektorat), Markus Landrø – og fortsetter:

– Du kan velge å ikke ferdes i skredterreng, da vil du alltid være «good». Men med en gang du går inn i terreng som er så bratt at det kan gå skred, er det bare snakk om sannsynligheter. Og det er det ingen i verden som klarer å si med 100 prosent sikkerhet. 

Audun Hetland er skredforsker ved UiT Norges arktiske universitet og leder for CARE (Center for Avalanche Research and Education), et kompetansesenter for snøskred på Institutt for psykologi ved universitet.

Hetland har forsket på de menneskelige faktorene i snøskredulykker i mange år.

– Hvis det var sånn at alt det som er farlig, det gjør deg redd, da hadde ikke dette vært et problem. Da er du redd, da er du fokusert på det som er farlig og du er motivert for å gjøre noe med det. Da tar vi vare på oss selv. Problemet er den dagen du gjør noe som er farlig og som du ikke blir redd av. Da kan du utsette deg for risiko som du ikke er klar over, eller som du kanskje ikke klarer å ta innover deg, forteller han.

Sole Semb forteller at det allerede før de hadde spent på seg skiene i bunnen av Forholtfjellet, var «mye som pushet oss til å faktisk gå».  

– Det var en viss gruppedynamikk som fikk oss til å pushe videre. Til å ikke stoppe når vi rent faktabasert kunne se at det ikke var riktig å fortsette. 

Han fortsetter:

– Se på de karakterene vi var. Vi var tre menn, i slutten av 20-årene, starten av 30-årene, som ikke har ansvar for noen. Så vi er ganske villige til å ta risiko. Og så har vi ikke en konservativ stemme i gruppen vår. 

Les også

– Snøskred er et menneskeproblem, ikke et snøproblem

Audun Hetland har fått høre titalls førstehåndsbeskrivelser av dramatiske og traumatiserende skredulykker. Det har gitt ham unik innsikt i beslutningene som leder til skredulykker. Se episode 2 av Begravet her.

– Det største marerittet skikjørere har

Selv om de har sett faretegnene der de befinner seg og til tross for at Sole Semb har uttrykt den vonde magefølelsen sin, betyr det ingenting når de befinner seg midt i renna, 500 høydemeter under toppen, og et naturlig utløst skred løsner i toppen.

Øverst er det blitt et stort påfyll av nysnø. Ingen vet hva som utløste skredet, men det kan ha vært et skavlavbrekk eller at den nyeste fokksnøen i toppen av renna ga etter.

Skredet får en enorm fart nedover før det treffer de tre kompisene.

– Først hører jeg Lukas rope, så ser jeg opp, og du ser bare den hvite skyen bare dundre mot deg. Du rekker ikke å gjøre så mye. Selv om jeg prøver å løpe til siden, så blir jeg bare kastet over ende. Og da ... Da er det bare å prøve å ta vare på kroppen din, prøve å svømme. Men du ... Altså, du er sjanseløs.

I snømassene kastes de rundt som lekedukker. På GPS-klokka kan de senere se at de har en toppfart på 105 kilometer i timen nedover fjellsiden. Og marerittet er i ferd med å bli til virkelighet.

– Det var vel kanskje den største redselen. Det største marerittet skikjørere har. Faren med å være begravet. Bli kvelt av denne snøen som du er så glad i, sier Sole Semb.

Konsekvensene av å bli tatt i et skred i en renne, er mye større enn i åpent terreng.

– I renner så er det sånn at selv små skred, de drar med seg ganske mye snø, og da blir konsekvensene voldsomme. Du blir slått inn i sideveggene, og kanskje i utløpet også, at det står noen trær eller stein som du blir ført inn i, forteller Markus Landrø.

Sole Semb minnes spesielt den vanvittige akselerasjonen i det han blir tatt.

– Det går så jævlig fort. Det er jo en akselerasjon menneskekroppen ikke er lagd til. Du blir bare revet til alle sider. Og hva som er opp og ned, det vet man jo ikke inni der. 

I snømassene føler han panikken og munnen fylles med snø. Lenger nede spres skredmassene utover i en formasjon. Men til alt overmål ligger Sole Semb oppå snøen. Og kompisene det samme.

Men Sole Semb er alvorlig kvestet. Ankelen er knukket og hele foten ute av ledd, en rekke ribbein er knukket og en lunge punktert. Det gjør at han ikke klarer å rope etter kompisene. Snøskyen etter skredet gjør at han ikke ser noe heller. Hanskene er blitt borte på vei nedover fjellsiden. Helt gjennomvåt på kropp og fingre sliter han med å få ringt 113 på touch-skjermen. Etter rundt 10 minutter får han til slutt ringt, og får høre at både Victor og Lukas er i live, og har ringt inn også.

Victor Rizzardi er ikke skadet og kommer til for å hjelpe. Sole Semb fokuserer kun på å holde varmen og å holde seg i live frem til redningshelikopteret omsider klarer å hente dem i det dårlige været.

Tross de omfattende skadene, er det kulden han minnes som det verste, og han begynner etterhvert å bli hypotermisk.

– Det husker jeg fra da, og hele veien til jeg var trygt inne på sykehuset på akutten. Det var kulden.

USKADD: Victor Rizzardi kom seg uskadd fra skredet og samlet sammen alt utstyret før han satte seg i båten tilbake til bilen. Foto: Priivat

RESTENE: Utstyr lå spredd utover utløpssonen til skredet. Foto: Privat

ALKOHOLFRI PÅ SYKESTUA: Niels Sole Semb og Lukas Mark nyter en alkoholfri sammen med Victor Rizzardi etter ulykken. Foto: Privat

Skuffelsen

Bare sekunder etter at han blir tatt, rekker Sole Semb å føle på skuffelsen av å bli tatt i skredet. 

– Snøen fyller seg inn i munnen. Og du prøver å grave ut snøen og prøver å puste. Og du har panikk. Det var panikk, men det var rart med det, for allerede der så følte jeg denne skuffelsen: «Faen, ass! At du greier å være her.» 

28-åringen har vært på mange skredkurs. Han har vært i militæret og i Heimevernet, og lært hvordan man graver opp folk. Det har vært mange samtaler med venner og bekjente om farene med å ferdes i skredterreng. 

– Man ønsker å unngå det, og når man greier å putte seg selv i den situasjonen, da blir man skuffet. Fordi det her påvirker så veldig mange flere enn meg selv. Det påvirker de rundt meg, spesielt. I etterkant har det ikke vært så ille med fysisk rehabilitering. Det går sin gang, og så har man sine skavanker. Men det står på meg. Men det som er jævlig, er det å ha mennesker rundt deg, som du elsker og som ble så redd. De ble traumatisert i form av et emosjonelt traume. Og det er den traumen som sitter igjen.

Familien har i etterkant uttrykt direkte til Sole Semb, at risikoeksponeringen er egoisme, og faren truet med å knekke skiene hans etter ulykken.

Audun Hetland ved UiT Norges arktiske universitet sier de pleier å være ekstremt varsomme med å kritisere folk som blir tatt i skredulykker.

– For hver av de som blir tatt i et snøskred, så tror jeg det er sikkert 100 som utløser samme snøskred, men slipper med skrekken. Og for hver av de som utløser snøskred, og slipper med skrekken, så er det sikkert 1000 som gjør nøyaktig det samme. Som er hårspredd fra å utløse det snøskredet, men så skjer det ingenting. 

Skredekspert i NVE Markus Landrø forteller at det krever veldig mye kunnskap å vurdere snø- og skredforhold.

– For mange år siden var jeg mer sånn at jeg prøvde å «outsmarte» snøen. Men der har jeg gått på så mange smeller, at det har jeg slutta med. Er det et svakt lag? Veldig restriktiv. Men det var jo ikke tilfellet i den ulykken der, da.

Landrø fortsetter.

– Snøens fremste egenskap er å ligge helt stille og ikke gjøre noenting. Det er mye som skal klaffe. Så ofte er det bare kanskje timer eller noen få dager hvor det står på, og så stabiliserer det seg igjen. Så hvis du velger vekk de mest utsatte øyeblikkene eller tidsperiodene, så skal det ganske mye til for at det går dårlig.

Han sier det ofte er et eget mikroklima i slike renner som Sole Semb & co. gikk og ble tatt i. 

– Det er gjerne skjermet for vind, eller at vindtrykket inn i renna blir sånn at det faktisk blir vindstille der. Så det kan jo skille seg fra de omkringliggende områdene som egne vindsystemer.

– Begynner å ta beslutninger som eksperter

Sole Semb forteller at erfaringen av å bli tatt i skredet, har endret hvordan han opererer og vurderer på tur. 

– Jeg elsker enda å stå på ski, og kjører enda bratt på ski, men jeg er mer konservativ nå enn det jeg var da, sier han.

– Man må være obs på hva slags gruppe man går med, hva slags personligheter man har i gruppen. Man må være bevisst på det før en tur, og at grupper forandrer seg fra tur til tur. Så det er en vurdering man må gjøre samtidig som man tar snøvurderinger. Se utad, hva som er faktorer, men også innad i gruppen.

Og han har reflektert mye sammen med både Victor og Lukas, og andre, om det som skjedde. 

– Jeg føler ikke at det er én ting vi har pratet om, som vi er helt ferdig snakket om. Jeg tror egentlig alle de faktorene, de menneskelige faktorene i den gruppedynamikken, de valgene vi gjorde den dagen her, de tingene er det greit å fortsette å presisere.

Skredforsker Audun Hetland forteller at de som har opplevd å bli tatt i skred, de begynner å tenke helt annerledes enn tidligere. 

– De som har følt det på kroppen, de som har mista venner, de som har brukket bein, de som har ligget under snøen og kjent liksom på kvelningsfornemmelsen. For dem er risikoen virkelig. Og det endrer alt. 

Han fortsetter:

– De blir veldig opptatt av hvem de er på tur med, de som har vært tatt i snøskred. De er veldig opptatt av hvordan de de er på tur med, kommuniserer. Hvordan fungerer den gruppedynamikken. De blir òg veldig opptatt av å samle informasjon underveis og oppdatere informasjonen sin hele veien. De blir veldig opptatt av å forberede seg godt. Samla sett ser vi at de som har vært gjennom ei skredulykke, begynner å ta beslutninger, sånn som vi ser at eksperter tar beslutninger.