Hva kan skredforskning lære oss om hvordan vi tar beslutninger?

– Er du klar for fjelltur? spør Frida Stenholt og får et nikk til svar.

Hun veksler noen blikk med Audun Hetland. De vil ikke forstyrre Dalbakk, som må konsentrere seg og ta en rask beslutning. Hvert år er det noen som omkommer i snøskred i Norge. 

En tragedie for den det gjelder, og for venner, familie og kjærester. Men skredulykker koster også samfunnet mye, ved at de utløser redningsaksjoner og sykehusbehandling og fordi skredene kan ramme andre personer og ødelegge skog og veier. 

Så langt i fjor vinter har snøen krevd sju menneskeliv. Fire av dem skikjørere på fjelltur.

Følelsene bestemmer, uten at vi vet det

Lyden av et ventilasjonsanlegg og en tredemølle fyller laboratoriet, der Hetland står og følger konsentrert med på en skjerm. En persienne er trukket ned foran det ene vinduet, men solskinnet trenger likevel inn gjennom de andre.

Hetland er forsker ved UiT Norges arktiske universitet og leder for CARE, et kompetansesenter for snøskred som holder til her på Institutt for psykologi. Senteret er bygget opp for å finne ut mer om mennesket som den utløsende faktoren.

Håpet er å få noen svar på hvorfor det hvert år går menneskeliv tapt i snøskred, og hvorfor det ofte er de mest erfarne som omkommer. 

– De fleste beslutningene vi mennesker tar er basert på følelser og instinkter. Vi tar dem raskt, ofte uten å være bevisst på hvorfor, og lager gjerne en forklaring i etterkant for å rasjonalisere dem, sier Hetland. 

Den måten å ta beslutninger på kan være livsfarlig i skredterreng. I motsetning til ekstremsport som basehopping, der risikoen er åpenbar, er snøskred en abstrakt form for risiko som ikke har noe å gjøre med opplevelsen av å stå på ski. Ni av ti som dør i snøskred har utløst skredet selv.

– Redsel er en viktig følelse som tar vare på oss, fordi den holder oss unna fare. Men i skredterreng er ikke alltid magefølelsen til å stole på, fordi magen sier at det går fint. Man ser ikke faren under snøen, sier Hetland.  

– Krise hvis ingen kan grave deg opp

Paradoksalt nok er den store snøskredfaren i vinter en av grunnene til at forskerne har lite feltarbeid ute. Denne dagen viser snøskredvarselet på varsom.no faregrad 2 for Tromsø, som tilsvarer moderat fare: «Det er fortsatt mulig med skred på grunn av vedvarende svake lag». Også korona har gjort forskningsarbeidet utfordrende.

Det henger en eim av sprit inne i laboratoriet, og i det ene hjørnet står en søppelkurv full av brukte munnbind, engangshansker, hårnett og smitteverndrakter. Her inne tester forskerne om folks korttidsminne og evne til å ta til seg informasjon, tenke rasjonelt og ta beslutninger blir påvirket av det å være sliten.

Bak en plastduk treffer Jon-André Dalbakks lyseblå Adidas-sko taktfast det svarte gummibåndet på en tredemølle. På ryggen har han en sekk som veier 12,3 kilo, og rundt anklene henger det vekter som skal simulere skiutstyr. Det er ellers lite som minner om skikjøring, der han går i tynn t-skjorte, shorts og bare legger og med pulsbelte under skjorta. Frida Stenholt er bachelorstudent og forsøksleder og loser ham gjennom testen. 

– Kom igjen, du klarer litt til, sier hun når motbakken begynner å bli tung. 

Det er mye å passe på når man ferdes i skredterreng. Man må kunne vurdere snøen, terrenget og egne skiferdigheter, ta riktige veivalg og plassere seg riktig når man er flere sammen på tur. I januar 2019 omkom fire unge mennesker i samme snøskred på Blåbærfjellet i Troms. Ulykkesrapporten viser at de gikk samlet.  

– Det er krise å bli tatt av et snøskred hvis det ikke er noen på overflaten som kan grave en opp, sier Hetland. 

Dalbakk skal ta samme testen fire ganger; med hvilepuls, nesten makspuls, litt under makspuls, og så nesten hvilepuls igjen. Nå er han på tur ned igjen etter å ha vært på toppen. Stenholt følger nøye med på pulsklokka og er ikke helt fornøyd. Pulsen ligger på 146 og må under 140.

– Sett ned tempoet enda et hakk. Det er utrolig viktig at vi er nøyaktige, ellers har ikke forsøkene noen verdi, sier Hetland henvendt til studenten, lavt for ikke å distrahere Dalbakk. 

Er det bare flaks?

Han trenger bare å krysse korridoren for å komme til kontoret sitt. Kontorpulten er full av brukte kaffekopper, bøker, kameraer og opptaksutstyr. Hetland går i sokkelesten. Bak døra står et par skisko. På vegger og skap henger det bilder fra tidligere turer, og av kona Rebecca, en av hans beste turkompiser. Hun ble tatt av skred i 2007 og fikk flere brudd i ryggen og nakken. 

– Mange av oss som forsker på skred har førstehåndserfaringer. Det er kanskje en del av motivasjonen vår, sier Hetland. 

Han og kollegene har et uttalt mål om å formidle det de finner ut, for å få så mange som mulig levende hjem fra fjelltur. Hetland klikker seg inn på Facebook-siden til CARE. Der leter han fram et videoopptak av foredraget som kollegaen Markus Landrø holdt for et fullsatt Chateau Neuf i Oslo i november 2019.

– Det som gjør det vanskelig med snøskred er mangelen på tilbakemelding som er til å stole på, sier Landrø fra scenen. 

Landrø har lang erfaring som fjellfører, med minst 60 dager i skredterreng i året. Han har vært med på å bygge opp varsom.no og har i dag ansvaret for 100 observatører som rapporterer om forholdene ute i terrenget.

Landrø har nylig fullført en doktorgrad om hva som ligger til grunn når de som ferdes i skredterreng tar beslutninger. Noe av det han fant var at selv de mest erfarne ofte mangler en systematikk for hvordan de bruker kompetansen sin. Og det er forskjell på erfaring og kompetanse. Man kan ha vært mye i skredterreng uten egentlig å ha den kompetansen som trengs for å vurdere faren.

For det trenger ikke bety at man har gjort alt riktig selv om det ikke går skred. Kanskje har man bare hatt flaks. Når dårlige beslutninger ikke får negative konsekvenser, bygger skikjørerne erfaringen sin på tilfeldigheter. Og så en dag tar flaksen kanskje slutt.

– Det er som å spille Svarteper. Jo flere kort du spiller, jo større risiko er det for å få Svarteper. Jo mer eksponert man er for skredterreng, jo større er risikoen for at det en dag går galt. Det er kanskje derfor det ofte er de mest erfarne som omkommer, sier Hetland.

På en liten skjerm over tredemølla dukker det opp tolv ansikter. Portrettbilder av folk med langt hår, kort hår, bustete hår, grimaser, smil. Etter en kort pause kommer det en ny serie. Dalbakk prøver å huske hvilke ansikter han har sett før.

Så kommer det en strøm av ord: Våken, trøtt, seng, hvile, blund. Den siste serien viser hjerter, smilefjes og trekanter, noen ganger plassert på ulike måter, andre ganger like. Dalbakks høyre pekefinger beveger seg kjapt mellom fire knapper på et spesiallaget tastatur: Absolutt ikke sett – sannsynligvis ikke sett – sannsynligvis sett – absolutt sett.

– En gang hang den ene knappen seg opp, uten at vi visste det. Da var hele testen ødelagt, forteller Hetland. 

En liten snøkrystall i en stor snøfonn

Også hvordan vi snakker om fare kan utgjøre en forskjell i hvordan vi opplever den, viser en av studiene i doktorgraden til Landrø. Artikkelen vil bli publisert i Journal of Experimental Psychology, med Landrø og Hetland som to av forfatterne. I studien ble 1600 personer presentert for ti bilder av ulike nedkjøringer på ski. Halvparten av testpersonene skulle gradere hvor sikre de mente nedkjøringene var, mens den andre halvparten skulle gradere hvor farlige de var. Resultatet kan kanskje virke overraskende.   

– Det var de som skulle vurdere hvor sikre nedkjøringene var som vurderte dem som mest farlige. Årsaken er at man da leter etter bevis på at det er trygt, men finner det ikke. Hvis man derimot ser etter faretegn, men ikke finner noen, tenker man at det er trygt. Vi kaller det for framing-effekten, sier Hetland. 

I laboratoriet isolerer forskerne én og én faktor og tester den igjen og igjen. Funnene de gjør her er én av brikkene i det store bildet, en liten snøkrystall i en stor snøfonn. Observasjon over tid kan gi flere svar. Forskerne ved CARE ønsker nå å følge skikjørere over en lengre periode, for å undersøke hvilken rolle erfaring spiller. Målet er 10 000 personer over minst ti år. 

– Det er et svært prosjekt som vi gjør i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat, der vi skal stille spørsmål som: Hvem er du? Hva kan du? Hvem går du på tur med? Hvordan vurderer du risiko ut ifra hvor du er i livsløpet? Vi skal også bruke GPS for å spore skikjørerne og se hva slags terreng de går i og under hvilke forhold, forteller Hetland. 

Forskningen tar tid og koster mye penger. Det er det verdt, mener Hetland. For det handler ikke bare om å få så mange som mulig hjem fra fjelltur i live. 

– Hvis dette bare skulle handle om å berge liv i skredterreng, hadde det vært en elendig bruk av penger. Men vi kan bruke funnene til også å si noe om generell beslutningstaking, sier Hetland.

For eksempel knyttet til klima. Vi opplever som regel ikke klimaendringene som direkte truende på kroppen, men de kan likevel få katastrofale konsekvenser. 

– Er det én ting som er viktig i fremtiden er det at vi kan ta gode beslutninger. Vi mennesker kommer til å møte mange utfordringer, sier Hetland.

– Finn deg ei jente å gå bak

Testen på tredemølla er ferdig. Ansiktet til Dalbakk har blitt en anelse mer rødt enn før han begynte å gå, ellers virker han uanfektet og fornøyd med å være i mål. Selv er han lite på tur i skredterreng, men han stilte opp fordi han er kollega med Hetland og synes det er viktig å bidra til forskning. 

– Jeg er ikke noe god til å presse meg selv, så det var bra du heiet på meg, sier han til forsøkslederen.

Dalbakk har ikke noen formening om hvordan han klarte seg, og det er også for tidlig å få fasiten. Først må dataene vaskes, og tallrekker systematiseres og tolkes. Forskerne har imidlertid funnet to tendenser hos de drøyt 100 personene som har deltatt. Evnen til å ta til seg informasjon ser ut til å svekkes når man blir sliten, og mer hos de som er mindre trent enn de som er godt trent. I tillegg ser det ut til å være en forskjell mellom kvinner og menn. 

– Kvinner skårer dårligere enn menn når de er i ro. Men når de beveger seg, er det omvendt. Så hvis du er mann og skal på topptur, bør du finne deg ei jente å gå bak, sier Hetland. 

Dalbakk er en av de siste som skulle testes før forskerne skal sammenfatte funnene i en ny vitenskapelig artikkel. Audun Hetland er glad forsøket gikk så bra. Mens han vikler seg systematisk ut av smittevernutstyret, faller det noen rosende ord til studenten. 

– Det er egentlig synd å slutte nå, for du er blitt så dreven. Jeg er imponert over kontrollen og kustusen din og hvordan du gjennomfører, smiler han. 

Frida Stenholt takker.

– Vi har jo klare prosedyrer, og når man først har gjort det noen ganger, får man en fin flyt, svarer hun.  

Selv om Hetland tidligere i livet har utsatt seg for risiko mange ganger, og selv begynte med basehopping da han forsket på ekstremsport, oppsøker han ikke lenger skredterreng. Det er en risiko han ikke vil utsette seg for. Hans aller viktigste råd til de som likevel gjør det, er å aldri føle seg helt sikker på om det er trygt, uansett hvor erfaren man er. Uansett hvor mange ganger det har gått bra:

– Sørg for å være påskrudd selv i terreng der du ikke opplever fare og det intuitive systemet ikke er på. Still spørsmålet høyt: er dette trygt? Når det går et skred og man omkommer, da er det jo for sent. 

Rett før midnatt 16. januar 2021 går alarmen hos Norsk Folkehjelp i Tromsø. En 51 år gammel mann er ikke kommet hjem fra en kveldstur på Kvaløya. Letemannskapene antar at Skittentinden har vært målet for skituren, et fjell 51-åringen har vært på mange ganger før.

Han er en av Norges mest erfarne skikjørere. «Det blir observert et enslig skispor inn mot Skittentinden langs normalruten, men det er ikke tegn til kjørespor tilbake samme vei», står det i ulykkesrapporten. Søkelaget tvinges til å snu på grunn av dårlig sikt og økende skredfare.

De kommende dagene forverres vær- og skredforholdene, noe som gjør letearbeidet vanskelig. Mannen blir funnet etter elleve døgn, omkommet, under en meter snø: «Den savnede hadde skoen i kjøremodus, noe som forteller at vedkommende ble tatt på vei ned.»