/ Blogg

Ei ripe i lakken

Med fete ski og skjelvende knær kastet jeg meg ned i renna. Turkompisen som for sekunder siden var kompis med stor K hadde blitt til Tosk med stor T. Han hadde klappet meg skuldra og ropt ”kom igjæn” før han, med et kjettersk glis om munnen, lot det stå til mellom kampesteiner, snøskavler og bergnabber. Nå var han forsvunnet nedenfor meg og det var bare å komme seg etter.

Sist oppdatert 8. november 2013 kl 11.31
Fine ski på vei oppover
Fine ski på vei oppover

Tosken kjørte som en gud. Jeg kjørte som en tosk. Elendige svinger, livsfarlige bråstopp og stive ben. Vidunderlig pudder sto som en litt doven sky bak meg der jeg lurte meg ned fjellsiden. Tosken gasset på, jeg dasset etter.

Hadde jeg kjøpt feil ski? Hvorfor fikk jeg ikke godfølelsen? Hvorfor kjørte jeg som en pensjonist? Skulle jeg droppet telemark og satset på rando? All verdens fæle tanker begynte å trykke på under hjelmen. Ikke bare kjørte jeg dårlig. Jeg kjørte ukonsentrert mellom små dropp og spisse steiner. Her var det å gjøre som gutta som kjører Super-G på tv: Fokusere på arbeidsoppgavene.

Godfølelsen kom sigende. Svingene satt bedre. Kompistosken kom nærmere. Jeg følte meg igjen på lag med de fete skiene. Jammen følte jeg meg ikke på lag med Tosken også. Vi var i ferd med å resette vennskapet i det jeg svingte opp på siden av han og gliste under nedsnødde brilleglass.

”Dæven førr nån ski æ har fådd” skulle forlate munnen i det jeg gikk fra full fart til null fart. En spiss stein under snøen hogg seg inn i sålen som Freddy Krueger hugger seg opp av graven. Gliset mitt forsvant under snøen i det jeg gikk ned som en u-båt. Hyllesten til nyskiene gikk over til en angst for mine nye pudderplanker .

Jeg fikk tømt brillene, hjelmen og munnen for snø, før jeg gravde opp skiene fra 2000 meters dyp for å inspisere skadene. Der det skulle være fin og glatt såle, hadde steinenes svar på Freddy skåret seg inn til kjernen. Ei dyp flenge over hele bredden på skien grein mot meg. Helvetes Tosken som absolutt skulle ned her! Vennskapet var igjen på frysepunktet. ”Det er ingenting gutta på verkstedet ikke kan fikse”, kontret krisepsykologen, og jeg kjente at jeg likte han godt igjen.

Tilbake i byen bar det på overhaling. Skifikser’n granska skaden før han gliste mot meg og dro frem et skrujern. Med stødig hand vippa han ut en liten stein fra flenga. ”Vi klarer nok å fikse det, men det blir ikke helt billig. Kanskje du vil ha steinen som et minne om hva pengene dine gikk til” gliste han. Jeg hadde funnet meg en ny Tosk.

Teksten er tdligere publisert i FriFlyt i 2011 og på min blogg www.chramer.no. Velkommen på besøk! Flere ski og surfe-saker kommer der utover vinteren.

Publisert 8. november 2013 kl 11.31
Sist oppdatert 8. november 2013 kl 11.31
annonse
Relaterte artikler
annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen