Spekkhogger i bølgene: – Den kom for å spise oss!

– Det er greit at vi surfer her, eller?  

– Ja, det er vel greit! Jeg har aldri sett noen andre driver med det her ute.  

– Aldri?  

– Nei, det tror jeg ikke.  

Vi føler oss som pionérer. Ikke minst fordi vi faktisk har funnet en fantastisk bølge på vestkysten av Norge - et sted mellom Molde og Ålesund. Ikke spør hvor, for vi røper det ikke. En uvanlig god værmelding hadde vekket oss til live fra vinterdvalen.  

Et bra swell med 18 sekunders bølgeperioder var på vei, og som vi sikkert har skrevet før, så er 18 sekunder noe man ellers opplever på plasser som Hawaii, Peru, Australia, Indonesia etc.  

Men nå var det altså i ferd med å treffe kysten av Norge.  

– Det er en øy mellom Ålesund og Molde som er verdt å sjekke ut, men jeg vet ikke om det funker, altså! lød basehopper og frikjører Espen Fadnes optimistisk i begynnelsen av den korte planleggingsprosessen i midten av januar 2009.  

Her var det lite rom for nøling, og et par dager senere satt vi på et propellfly fra Oslo til Vigra. Asbjørn Eggebø Næss sto klar med sin Volkswagen Transporter. Frikjøringsprofilene Kjetil Isaksen og Eggebø Næss hadde allerede hatt noen uker med pendling mellom toppturer i Strandaområdet og surfing på Alnes i nærheten av Ålesund.  

Selv om det på kartet kunne virke som en kort tur, tok det likevel fire sveler og et par timer med reising før vi endelig kom frem til målet. Ingen torde å forvente noe som helst av hva vi ville møte, men spenningen var stor.  

Vi var på ekspedisjon til ukjente farvann, og alle bølger vi måtte få på denne turen ble regnet som bonus. Kanskje skulle vi sette navn på hittil urørte bølger. Kanskje ikke. Vintermørket gjorde det vanskelig å få noe inntrykk av bølgene på den nye øya vår, men noen hvite striper i horisonten holdt liv i håpet om surf til morgendagen.  

Egg, bønner og bacon freser i pannen på vårt lille hyttekjøkken. Kjetil er våken for lengst og gjør klar frokost til gutta.  

Det er fortsatt skumring. Vinden har dreid, og blåser ganske kraftig fra fjellene og ut i havet. Om mulig er det enda kaldere i dag. Det har til og med snødd over natten.  

Vi bestemmer oss får å sjekke ut en bukt det ikke var mulig å se skikkelig fra toppen av øya. Bilen blir parkert utenfor en grind. Vi labber ut mot havet forbi et titalls sauer, over et grønnkledd kulturlandskap med vinden i ryggen.  

Solen er på vei over horisonten og vi ser at havet har våknet over natten. Skrittene får stadig høyere tempo, og snart småløper vi med stive, kalde steg i det storhavet åpenbarer seg.  

– Å dæven!! Se på det der, da! Reaksjonen går unisont gjennom oss i det massive bølger presser seg inn i en smal bukt foran oss. Bekymring, skepsis, vilje og velvilje blir blandet med fornuft og ufornuft mens vi diskuterer mulighetene for å surfe her.  

– Jeg tror det er for mye strøm! sier en.  

– Jeg tror det er for stort! mener en annen. 

– Jeg tror det går bra, jeg. Men kanskje vi skal vente til det legger seg littegran, var Kjetils mening.  

Det var den vi gikk for. Uten hast, brukte vi god tid på å gå tilbake til bilen, finne frem brett og ta på oss draktene. 

I løpet av morgentimene var vi plutselig blitt seks surfere på vårt nyoppdagede surfeparadis. Lege og frikjører Kristian Sørensen hadde tatt turen med surfekompis Tommy.  

De har enda ikke sett hva som er i vente, men blir ikke mindre urolige av vår oppgirede fremtreden. Sammen tusler vi ned for innvie den nye spotten. Kjetil padler ut først. Det virker som at strømmen er håndterlig, og at de største bølgene blir bremset i utkanten av bukta og smeller inn i svaberget så skumsprøyten står syv meter til værs.  

Etter en stund har Kjetil tydeligvis følt lenge nok på det, og tar av på en nydelig atlanterhavslinje. Vinden blåser skummet av toppen på bølgene, og sørger for at den ikke faller fremover, men blir stående stolt og rakrygget.  

Isgrønn, kald og krystallklar strekker den  seg nesten over hele bukta og tvinger Kjetil til å holde tempoet oppe for ikke å bli fanget av skummet.  

Han krøker seg sammen og pumper nedover et titalls meter til bølgen omsider kollapser i et jafs. Skummet drar over ham, og noen sekunder senere reises to sorte gummiarmer mot himmelen i det vi hører et rungende «jaaaaa!» fra en lykkelig mann i havet.  

Og slik fortsetter denne dagen. Vi surfer vår egen bølge på Nordvestlandet. Vår bølge. Kunne man leve nærmere naturen?  

Tydeligvis.  

Plutselig. En gigantisk finne er på stø kurs mot Kristian Sørensen. Hvinelyden av en spekkhogger i 50 kilometer i timen brer seg gjennom luften.  

– Hai, nei hval!! blir det ropt fra den andre siden. 

Den lille bukta koker av endorfiner, adrenalin og alle tenkelige stoffer menneskekroppen kan skille ut i slike situasjoner. Sørensen oppdager ikke det massive dyret før det er 5-6 meter unna, og klamrer seg til brettet.  

Livet passerer i revy foran ham, og ikke før finnen er en meter unna, dukker den under. Rett ved siden av ligger Fadnes. De begynner å padle så fort armene klarer, og slutter ikke før det blir tørt under brettet.    

– Dette gidder jeg ikke bli med på, høres det fra Asbjørn i det han skjønner hva som skjer. Så dukker det opp enda en spekkhogger, og denne er enda lenger inne.  

Det enorme dyret viser de karakteristiske svart-hvit-tegningene og gjør oss sikre på hva vi nettopp er blitt utsatt for. De tar et par runder før de forsvinner ut i havet.  

– Det er det heftigste jeg har opplevd på mange år! repeterte skikjører og basehopper Espen Fadnes etter den utrolige opplevelsen på Sunnmøre.  

Vi prater i kjeften på hverandre de neste timene og prøver å rekonstruere situasjonen ned til siste detalj.  

– Det var jo fire stykker, da! sier Kjetil.  

Da blir det plutselig stille i forsamlingen.  

– Fire?  

– Fire?  

– Fire?  

– Ja, det var fire.  

Da vi kom hjem fra eventyret på Nordvestlandet tok vi en telefon til en spekkhogger-ekspert fra Tysfjord som kan bekrefte at dette var dyr som antakelig var sendt på patrulje fra resten av gruppen på jakt etter mat.  

Han mente det var sannsynlig at spekkhoggeren trodde vi var seler. Ved nærmere åsyn kunne det intelligente dyret forkaste denne antakelsen og svømme sulten tilbake til resten av flokken.  

Heldigvis...