Som skikjører vokste jeg opp i Vassfjellet. Med treninger to til tre ganger i uken, og renn nesten hver helg, ble det mye farting og mye fokus på det seriøse. Heldigvis for meg, hadde jeg et eget anlegg til det useriøse.

Vassfjellet nådde man på 35 minutter med bil, hvis man ikke havna i rushtrafikken. Gråkallen nådde man på 12. Skulle jeg ta med venner i Vassfjellet kosta det 170 kroner for et kveldskort. I Gråkallen kosta det 50 ( da har jeg ikke regna med parkeringa).

Annonse

(Artikkelen fortsetter under bildet)

kalen-2

SPRÆTTHOPP: Kulen kunne like gjerne vært jevnet med jorda, men det er vel et stykke historie. Dommerbygget fungerte som ”varme”stue, hvor iskalde nistepakker ble inntatt med et kaldt gufs fra den knuste ruta i vinduet.

OK, det var stort sett alle fordelene, tror jeg. Sånn bortsett fra transport og økonomi, fantes det ikke mye gode grunner for å dra i Gråkallen. Gråkallen, eller «Kleiva» som det også kalles, ligger på toppen av Bymarka i Trondheim. Her har det vært både hopp- og freestylebakke i hine hårde dager.

Massevis av skihistorie, uten at det egentlig gjorde skiopplevelsen noe bedre for oss. For det første var anlegget 120% natursnø-avhengig. Det medførte at antallet åpne dager også var 120% flaksbasert. For det andre; de få høydemeterne med kjøring tatt i betraktning, var det imponerende mye staking og transport-gliding (dager med våt snø og sugeføre var et helvete).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

kalen-3

SLAK: Enten veldig bratt, eller ikke veldig bratt, var liksom greia i Gråkallen. Det gjaldt å få med seg farten ut på gli-strekkene for å komme ned til heisbua uten alt for mye staking.

Heisen stoppet ca. hver gang man tok den, og innebar at heiskaren måtte sette seg på skuteren, frese til topps (jeg venta alltid spent for å se om skuteren kom til å velte i den bratteste kneika oppover), og så måtte vi vente fem minutter på at heisen startet igjen. Og slik gikk annenhver heistur.

Som alpinist fant jeg stor glede i å kunne kjøre gunnerun fra topp til bunn. Jeg tok aldri tida, men jeg tror ikke jeg skryter på meg unødig mye at man kunne bruke 20 sekunder fra topp til bunn om man lot det stå stil. Men dette var ikke særlig sosialt, derfor ble det til at vi krangla med skog på vei ned i stedet. Vi var egentlig for unge til å vite hva løssnø eller pudder var, men vi kallte det for begge deler. Og hadde det sykt fett.

Poenget mitt er, at i Gråkallen fant jeg litt skiglede. Her var det ingen porter, ingen tidtakere, ingen flate baktupper. Her kunne vi bare kødde rundt så mye vi orket, og ta bruke mer tid i heis enn på ski. Og det var helt greit.

Nå skal det bli vinterpark i Gråkallen. På en måte er jeg prinsipiell motstander av å gjøre noen innhogg i Bymarka, men gleden av å kødde rundt i skævven til 50 kroner for en kveld kommer jeg aldri til å glemme.

BESTE STED Å BYGGE HOPP: Det var ikke noen steder det var spesielt bra å bygge hopp, egentlig. Freestyle-bakken var jo utelukka, av den enkle grunn av at ingen av oss like spretthopp, og en eventuell feilkonstruksjon ville medføre at du kunne fly metervis, ganske høyt, før du traff bakken. At det ikke ble satt opp gjerder, eller sperra permanent for tåkete dager eller med flatt lys, må fuglene vite. Livsfarlige greier. Løsningen ble å lage en slags corner, og skjære inn et hopp på siden av landinga i freestyle-bakken. Det funka sånn medium bra, og vi fikk akkurat nok luft til å krysse skia. Til og med kanskje ta på baktuppen.

VERSTE MINNE: Heiskøa. Det var en slags slak nedoverbakke ned mot heisen, så man måtte sette opp skiene i plog og holde igjen med stavene for å ikke skli fremover. Relativt slitsomt for de som ikke liker å bli tråkka på skituppene, slik som undertegnede. Strategien var å sukke og stønne sånn passe høyt i frustrasjon og håpe på at tuppetråkkeren tok hintet. Fungerte sykt dårlig.

KJEDELIGSTE HEIS: Alle de gangene jeg var der, hadde jeg ikke så mye alternativ, for det var bare én av to heiser som var i drift. Og den var kjedelig. Kroken kom i ei rasende fart. Det var T-heis av typen kort, så den var vinglete og ustabil, og vanskelig å få tak i.