Det er nokså utrolig at det bare er noen få minutter med heiskø på det meste nå midt i vinterferien, med strålende sol og verdensmesterføre. Og bakkene er noen av de bredeste og beste jeg noen gang har kjørt, i tillegg til de enestående offpiste-mulighetene rett ut fra heisene. Etter å ha fartet rundt på skisteder i alpene i flere tiår tror jeg ingen steder kan matche Livigno på kjøreareal per gjest. Stikk motsatt av, ja, Hemsedal for å nevne et relevant motstykke. Årsaken til at denne høytliggende og snøsikre perlen i Lombardia-regionen ikke fylles med mer folk i sesongens desiderte høysesong, ligger primært i den litt kompliserte beliggenheten. For det er ikke helt enkelt å ta seg til Livigno. Men la oss ta litt bakgrunnshistorie først.

I alpene finnes det et par fjerntliggende steder som i århundrer har fungert som smuglerruter, gjerne ved typiske fjellpass. Mange av leserne har sikkert besøkt den østerrikske turistmaskinen Ischgl, og kjørt på ski over til den sveitsiske taxfree-landsbyen Samnaun for å fylle sekken med billig børst, nikotin og elektronikk, og noen husker kanskje fortsatt toll- og passkontrollen man måtte gjennom ved gondolen for å kontrollere kvoten. Samnaun har en nokså lik historie som italienske Livigno, for begge stedene har komplisert beliggenhet og var uten veiforbindelse i store deler av året, og ble derfor naturlig stoppested for handelsreisende av ymse kalibre. Både Samnaun og Livigno fikk lovmessig amnesti for skatt på omsetning, fordi myndighetene anså det som et insentiv for at folk skulle bosette seg der. Senere har både Samnaun og Livigno fått helårs veiforbindelse, men de isolerte beliggenhetene balanserer fortsatt på den økonomiske stimulansen som et momsfritak gir. Litt som Svalbard, egentlig.

Det er langt fra Longyearbyen til Livigno, både i distanse, kultur og natur. Det er også langt til Livigno fra nærmeste flyplass, noe som er hovedårsaken til at byen ikke rennes ned av skandinavere på vinterferie eller pudderjakt. Regn med opp mot fire timer med bil fra Milanos flyplasser, som er den sikreste forbindelsen. Men da skal du først opp forbi Bormio og over det helårsåpne Foscagno-passet på 2291 meter. De to andre veiene til Livigno leder fra Engadin i Sveits, enten over passet Forcola di Livigno på 2315 meter, som kun er åpent om sommeren, eller gjennom ènfelts-tunnelen Munt la Schera, med sterkt begrenset åpningstid. Sveitser-ruta krever minst fire timers kjøring til nærmeste større flyplass, og med såpass lang transfertid og ingen togforbindelse, så blir Livigno ofte valgt bort som destinasjon til fordel for lang dyrere og mindre spennende steder med kortere transfertid. For i dagens samfunn er tid en dyrebar faktor, noe som reflekterer hordene som inntar skistedene i alpene med under to timers transfertid. Og det synes vi er helt greit der vi står på toppen av Carosello på nesten 3000 meter under skyfri himmel.

En splitter ny gondol har tatt oss raskt opp 1200 høydemeter, og herfra er det bare å velge å vrake mellom hundre meter brede løyper i rød og svart valør ned på begge sider av fjellet – eller å vippe skituppene over preppekanten og la sålene få smake løsere underlag i perfekt helling.

Sistnevnte forblir bare med tanken denne gangen, for det er flere uker siden forrige snøfall, og det meste er oppkjørt eller vindpåvirket. Men potensialet er der til gangs, og for den har feller i sekken er det fortsatt mer enn nok å ta av i Federia-dalen som grenser mot Sveits.

I Livigno finnes det 32 heiser som frakter deg opp fjellsidene. Foto: Endre Løvaas

Skisystemet i Livigno er todelt på hver side av den langstrakte fjellbyen, Mottolino mot øst og Carosello på vest, begge med knappe 1200 høydemeter og innbydende terreng. Felles heiskort, men med forskjellig karakter og to ulike eiere som kjemper en innbitt kamp og gjestenes gunst. Mottolino har et parktilbud i verdensklasse, og mange husker det kanskje som arenaen for Nine Knights. Selv om du aldri har satt en 360 i ditt liv, så kan du prøve deg på trippelcork i den gigantiske airbag-landingen, uten å skade annet enn stoltheten din.

Mottolino satser i tillegg tungt på sykling om sommeren, og har arrangert flere større terrengmesterskap opp gjennom årene. Carosello-siden er større i utstrekning og er kanskje kneppet mer ”familievennlig” i bakkeutvalget. Gratis busser kjører mellom skistedene og gjennom byen hele dagen, så du slipper å tenke på ski-in/out. Mer enn 100 hoteller og 1000 leiligheter er spredt utover langs den 12 kilometer lange og nesten paddeflate Spoel-dalen, hvor særlig langrennsløpere vet å finne formen i høyden uten å måtte blåse bort på breer. Det er ikke uten grunn at Livigno er et mekka for O2-snappere året rundt, med sitt tørre og relativt stabile høyfjellsklima. Og så er det billig. Veldig billig.

Parken i Livigno er kjent for å være blant den beste i Italia. Foto: Endre Løvaas

Tjue kroner for en skummende halvliter av beste sort, eller en drøy femtilapp for steinovnspizza som ville fått Jan Vardøen til åpne Livigno Paradiso på løkka. Italiensk matkultur på sitt beste, til priser som hører mer hjemme for et tiår siden. Momsfritak og en sterk konkurranse om turistenes gunst gjør sannsynligvis Livigno til den billigste alpedestinasjonen du kan besøke, sett i forhold til skiterreng, heissystem og generell infrastruktur. Legg til en haug med sportsbutikker som pusher siste nytt til norske outlet-priser, så skjønner du hvorfor en litt lengre transfer-kostnad kan tjenes inn på andre måter.

Alle medaljer har en bakside, og det gjelder dessverre også for skikjøringen i Livigno. Hvis lyset er flatt og sikten er dårlig, så er det bare de nederste fire hundre høydemetrene som kan gi deg noe som helst referanse i terrenget. Snør det tett, så er det bare å karre seg ned til tregrensa, men her står trærne til gjengjeld spredt og innbydende for uendelige laps helt ned til dalbunnen. Når det klarer opp så er det bare å skli rett ut fra toppen og mate på det som bein og planker tåler, for konkurransen om løssnøen er ikke akkurat så ekstrem som du finner den i mer kjente alpedestinasjoner.

Dog har Livigno en gryende frikjøringskultur, og det tar ikke mange timene etter et snøfall før topptursporene sikksakker seg opp fjellsidene. De sykeste og bratteste linjene finner du ikke her, men generelt et oversiktlig og jevnt fallende terreng som de fleste steder ikke utsetter deg for betydelig skredfare. Fra Vallacia og innover dalen er det et eldorado med trygge linjer for den som er gira på å la fellene gjøre jobben.

For 400 Euro får du to helikopterløft og en dag med heliskiing inkludert guide og full skredpakke, noe som må være billigst i Europa. Men igjen, vær og føre bestemmer hva slags utbytte du får for pengene, selv uten moms. Med såpass høy beliggenhet og et litt merkelig tørt mikroklima, så kan du enten få innertier eller en opplevelse på minst det jevne. Livigno er i hvert fall verdt å sjekke ut av mange grunner.

Livigno

  • Livigno ligger på drøyt 1800 meter i den italienske Lombardia-regionen, på grensen mot Sveits. Klimaet er kjent for å være tørt og relativt kaldt, og turismen står i dag sentralt for de drøyt 6000 innbyggerne. 32 moderne heiser og 115 godt preparerte løypekilometer, og knapt 1200 høydemeter.
  • Enklest å ta seg til fra en av Milanos flyplasser, Malpensa eller Linate, hvor det kan bookes shuttlebusser eller leiebil. Beregn nærmere time på de 23 milene.
  • https://www.livigno.eu/en/