Grindelwald tidlig i januar var Alpene var lett å like. Ankomst med tog, snø i lufta, snø på bakken, et kort spasertur fra jernbanestasjonen til samlingsstedet på Hotel Schweitserhof. Forventningene var store. Like borti hogget lå Wengen, et av de legendariske, faste stoppene i alpinistenes verdenscup. Min kompis Knut, som har vært med i trenerteamet på det norske landslaget, gav meg klar beskjed om at denne invitasjonen måtte jeg slå til på.

Året i forveien ble det norsk seier i samtlige grener. Jansrud i superkombinasjonen fredag, Svindal i utforen lørdag og Kristoffersen i slalåmen på søndag. Det var ikke så vanskelig å takke ja til invitasjonen til en kombinasjon av skikjøring og tilskuerplass på skisportens Formel 1.

First er anlegget som ligger for seg selv nord for Grindelwald, altså sørvendt  sola på fine dager. Men det snødde tett da vi dro opp for å utforske området, så tett at det var lite å se til Grindelwalds største kjendis: Den berømte nordveggen på fjellet Eiger (3970 moh). Utsiktspunktet First Skywalk skulle gi en fantastisk utsikt til området med flere av 4000-meterne i Sveits, men nå førte den store stålkonstruksjonen rett ut i tåka. De første puddersvinger ble satt i traseene i First – det som var kjørt opp av tråkkemaskiner var snødd igjen i løpet av morgentimene. Gruppen av journalister og pressefolk manøvrerte så godt vi kunne. Superkombinasjonen i Wengen stod ikke på programmet vårt, men det viste seg at forholdene ikke var enklere der. Snøværet gjorde at de kjørte slalåmrennet først, og de beste utforkjørerne fikk håpløse forhold. Den ukjente sveitseren Niels Hintermann vant, mens fjorårsvinner Jansrud var helt nede på 11. plass.