First er anlegget som ligger for seg selv nord for Grindelwald, altså sørvendt sola på fine dager. Men det snødde tett da vi dro opp for å utforske området, så tett at det var lite å se til Grindelwalds største kjendis: Den berømte nordveggen på fjellet Eiger (3970 moh). Utsiktspunktet First Skywalk skulle gi en fantastisk utsikt til området med flere av 4000-meterne i Sveits, men nå førte den store stålkonstruksjonen rett ut i tåka. De første puddersvinger ble satt i traseene i First – det som var kjørt opp av tråkkemaskiner var snødd igjen i løpet av morgentimene. Gruppen av journalister og pressefolk manøvrerte så godt vi kunne. Superkombinasjonen i Wengen stod ikke på programmet vårt, men det viste seg at forholdene ikke var enklere der. Snøværet gjorde at de kjørte slalåmrennet først, og de beste utforkjørerne fikk håpløse forhold. Den ukjente sveitseren Niels Hintermann vant, mens fjorårsvinner Jansrud var helt nede på 11. plass.
Hva nå med utforrennet på lørdag? Det var snøvær også i fjor, da Aksel Lund Svindal avsluttet sin råeste seiersrekke noen sinne med seier i en nedkortet Wengen – helga før det grusomme fallet i Kitzbühel. Rennet blir sjelden avlyst. Et unntak var i 1991, etter at østerrikeren Gernot Reinstadler fryktelige ulykke på trening. Vi som så tv-bildene glemmer aldri falt i målhenget, hektet i sikkerhetsnettet og omkom av blødninger.
Vi dro ned igjen til Grindelwald og gikk på toget til Kleine Scheidegg. Herfra går det tog videre til Europas høyeste jernbanestasjon Jungfraujoch, som ligger 3454 meter over havet på fjellryggen mellom toppene Jungfrau (4158) og Mönch (4107 moh). På veien dit er det en stasjon midt i den berømte nordveggen – med vindu ut. Jeg husket historien til Stein P. Aasheim, da han og klatrelegenden Bjørn Myhrer Lund måtte snu under et forsøk på å bestige nordveggen, og berget livet ved å komme seg inn på denne stasjonen.
Kleine Scheidegg er også startpunkt på heissystemet som binder Grindelwald og Wengen sammen. En heis heter Eiger Nordwand og går oppunder fjellveggen som vi nå ikke kan se. En annen heter Lauberhorn og fører til topps på utforløypa. Reiseleder Dario fra regionens togselskap – det er de som eier heissystemet – førte oss inn på en bar rett bak startbua, med trekkspillmusikk, utstoppede dyr, alskens verdenscuprelikvier og en to meter høy bartender i AC/DC strikkegenser. Velkommen til Wengen! Vi ble ikke lenge, for her var det fin skikjøring å finne. Sikten hadde tatt seg opp. Det sies at like barn leker best, og mine skikompiser ble Johan, Johan, Johan og Niklas. Førstemann heter Andersson. Han driver reiseselskapet Alpine Legends og er lokal i Engelberg på vinteren og Stryn på sommeren. De to neste heter Jonsson og Axelsson og er skiproff og fotograf på besøk fra Engelberg. Niklas Olsson er sjef i reisebyrået Big Travel.
Den nydelige snøen som falt nå hadde ikke all verdens underlag, men ved å følge søkk og andre formasjoner der snøen hadde fått ligge litt ekstra godt, var det mulig å unngå steinkjøring.
– Hvor ender vi opp, hvis vi kjører ned her, tro?
Det var en form for skikjøring jeg har drevet mye med, men det er lenge siden nå: Utforske et nytt anlegg med en gjeng kompiser og løypekartet som guide. Prøve å finne noe som ikke er oppkjørt, men heller ikke rote oss bort.
Sammen med Stryn-Johan og Niklas kom jeg ned til stasjonen Brandegg akkurat for seint til et tog. Heldigvis hadde den folketomme kafeen glimrende kaffe. Avslutningsturen gikk helt ned til Grund, stedet som ligger i dalbunnen under Grindelwald.
– Skal du kjøre ski over?
Det var renndag, klart for den legendariske Lauberhorn-utforen, kjent som verdens lengste. De fleste i gruppa var klar for å sette av dagen til det. Flyshow og servering fra baren på VIP-tribunen, mens de ventet på at det skulle starte. Anbefalingen var å gå til fotd over for Kleine Scheidegg. Men Johan, Johan, Johan, Niklas og jeg la vår egen plan. Vi ville fint rekke noen turer på ski for så å skli på plass i god tid til rennstart.
I bakhodet lå også et faktum som hadde glidd litt i bakgrunnen i planleggingen av dagen: Hvis du så opp mot himmelen, så vel dette mer ut som pudderdag enn en dag for verdenscuputfor? Aksel Lund Svindal hadde allerede dratt hjem. Knapt år etter fallet i Kitzbühel, tålte ikke kneet noen utfor i Wengen. Spørsmålet var om noen andre fikk kjøre. Da vi sjekket telefonene på stolheisen, kom det stadig inn meldinger om utsettelser, før den endelige beskjeden: For første gang siden 2004 var utforrennet kansellert.
Derfor dro jeg ikke over til Wengen før det nærmet seg stengetid. I den vesle byen, som er bilfri og bare har tusen fastboende innbyggere, var festen i gang. Ja, det virket ikke som sveitserne lot seg affisere overhodet av avlysningen, i det ene fankostymet villere enn det andre. Det er kanskje ikke så rart. Som fan av en sport der spenningen er over i løpet av minutter, er det helt nødvendig å ha mer på programmet enn selve rennet.
Inne i ishallen hadde det norske slalåmlaget curlingkamp. Min kompis Knut hadde tipset meg om at de sikkert trengte en spiller til. Det viste seg at de norske trenerne ikke var gira på at en journalist skulle svekke laget, men jeg kunne komme innom for å se på.
Det var hyggelige karer, godt kledd, for å unngå å fryse på seg sykdom i den kalde hallen. De forsikret at snøværet ikke hadde noe å si for dem. En fyr manglet. Hvor var superstjerna Henrik Kristoffersen?
Jeg gikk før kampen var over, men det så ut som trenerne vant suverent. De har erfaringen og trolig mye konkurranseinstinkt som de ikke får ut i hverdagen. Men én gang slo løperne tilbake med en perfekt siste sten fra Leif Kristian Haugen, som ryddet opp i boet og ble liggende helt i midten. Poeng til Haugen, Sebastian Foss Solevåg og Jonathan Nordbotten og litt etterlengtet mestringsfølelse på glattisen.
På startnummmerutdelingen senere på kvelden var Kristoffersen på plass og ble intervjuet som selvsikker fjorårsvinner fra scenen.
Dette slalåmrennet var jeg gira på å se. Svenskene også. I skyggen av Henrik Kristoffersen har de Mattias Hargin og André Myhrer. Arrangøren hadde skaffet billetter til VIP-tribunen, et bra plaster på såret for utforrennet som ikke ble noe av. Samtidig var dette det en siste sjanse til å oppleve litt skikjøring i god sikt.
Himmelen hadde løftet seg. De høye fjellveggene kom til syne. Der var den fryktede nordveggen av Eiger. Nede på bakken var gårsdagens spor var snødd igjen. Niklas, Stryn-Johan og jeg gikk målbevisst til verks, opp fra Kleine Scheidegg og rett inn i en passe bratt side som lett kvalifiserte til årets pudderåk så langt.
Etterpå tok vi igjen Lauberhorn-heisen til topps. Vi hadde ikke tid til å gå innom baren nå. Vi skulle ned til start. Og hva er vel mer naturlig enn å følge utforløya ned mot Wengen?
Det var fortsatt noen sperrebånd der, og muligens et skilt, men det valgte vi å se bort bra. Oppå den hardtråkkede utfortraséen lå det å nå 15 centimeter pudder. Men etter litt kjøring kom ned til et smalt parti, der et klippeparti var sperret av. Det var Hundschopf, Wengens signaturhopp.
– Tenk at de kjører for fullt ut her, sa Johan.
Jeg forsøkte å ta et bilde av Niklas i det bratte partiet som utforkjørerne flyr over, og skiene skrapte mot kunstsnøen.
Vi kruset videre gjennom S-en oppkalt etter Bruno Kernen og gjennom den smale tunnelen under jernbanen, før vi siktet oss inn på slalåmløypa og skled ned til inngangen til tribunen, akkurat i tide til å sikre oss noe fra baren før omgangen startet.
Det var bra kjøring av favorittene, som vi så på storskjerm lengre oppe og live det siste bratthenget mot mål. Khoroshilov nummer 2, Hirscher litt bak, men – som vi etter hvert har vent oss til – aller raskest var den utrolige Henrik Kristoffersen. Du kjenner ekstra på patriotismen i slike stunder når du er omgitt av lett oppgitte svensker. Når det er sagt, Mattias Hargin, som mistet kona i en skredulykke i sommer, var foran Hirscher etter første omgang og høstet velfortjent jubel.
Øyeblikket kom likevel på startnummer 30. Storskjermen hadde vist flere grønne mellomtider for en mann som egentlig er storslalåmkjører og aldri før har vært på pallen. Leif Kristian Haugen, han med den ene perfekte stenen i curlinghallen var inne på på en sensasjonell andreplass. Mer rakk jeg ikke. Mine sveitsiske verter minte høflig om at vi måtte dra, for å rekke toget til flyplassen. Det var ergerlig.
Med dobbelt norsk etter første omgang, Wengen og Grindelwald kledd av nysnø og været i stødig bedring, føltes det for tidlig å forlate de sveitsiske alper.
Epilog: Henrik Kristoffersen vant slalåmrennet i Wengen 15 hundredeler foran Marcel Hirscher. Leif Kristian Haugen kjørte ut i målhenget, etter å ha ligget foran Hirscher på mellomtidene.
LES OGSÅ: Verdens største skisenter
