På teltferie i Absolut Park i Østerrike

– Hva gjør vi med overnatting resten av turen? spør jeg. 

– Jeg har en kollega fra Tyskland som sier telt og campingplass funker dritbra! sier Monica.

– Råååått, tar med telt jeg da! 

Da vi fortalte folk om planene, fikk vi mange kommentarer som «Haha, Alpene…  I telt?! Goood tur».  Vi var fortsatt gira, og sovepose, telt og stormkjøkken ble pakket med da vi fløy til Salzburg

De ti dagene i leilighet gikk fort, og Knut skulle hjem. Monica var derfor ivrig på google, ettersom vi ikke hadde sett en eneste campingplass ... Jeg mente dette kom til å løse seg, for det gjør det jo alltid. 

Vi fant en rett utenfor sentrum. Problemet var bare at på nettsiden så det ikke ut som telt var velkommen på vinterstid. Det ble sendt mail for å høre om dette stemte, men intet svar. Løsningen ble å møte opp for å spørre. 

Da dagen kom hvor vi skulle ut i telt hadde temperaturen falt, og det hadde blitt tjue minus. Etter en liten mini-epic der både taxi og buss svikta oss, tok vi med oss alt og gikk hele veien. 

Endelig fremme, fikk vi på tørt tøy, før vi gikk løs på den enkle oppgaven å sette opp telt.

Eneste problemet var at plassen var måkt for snø og bakken var bånntælæ, noe som gjorde det umulig å få ned en eneste plugg. Etter flere bøyde pugger, skjønte vi at her må andre metoder enn makt benyttes. Vi hentet snø fra brøytekanten. Den var det null hold i, så vi vannet den for å få støpt pluggene ned i snøklosser som vi frøys fast i bakken. Meget effektivt siden det var kaldt. Etter banning og sverting, så teltet ganske greitut . Med stor enighet om at det kunne strammes mer senere. 

Campingplassen hadde flest pensjonister i bobilsom nøt livet på ski. De var stort sett ganske gira på å høre om hvor kaldt det var å sove i telt, og hvorfor vi kjørte i samme bakke (parken) hver dag. De mente det var gøyest å variere, og skjønte ikke helt at det var stas å holde til i én jævla heis dag ut og dag inn. En syntes allikevel det hele var såpass fasinerende at han måtte lage blogginnlegg på nederlandsk. 

Da vi kom hadde parken to store hopp, tre medium hopp og en haug med rails. Flere rails kom opp etter hvert, sammen med to nye medium store hopp og en liten pipe. Superpipe var under bygging, men ble dessverre ikke ferdig før vi reiste hjem.  I tillegg hadde de en naturpark, rails laget av trær og hopp med upreparerte landinger og ei hytte med hopp over.

 I tillegg har Absout Park den beste og kanskje mest møkkete varmestua jeg har vært i. Den har sofaer, skap til oppbevaring, skateramp og buldrevegg. 

Tidlig på turen ble vi gira på å sovei telt oppe i bakken, ettersom det lå langt fra by og lys, var vi lystne på å se stjernene på rundt 2000 meter. Siden teltet fra så godt som støpt fast i bakken, skjønte vi at det å skulle flytte det for å en natt, ble litt vel mye jobb. 

Da vi oppdaget ei ulåst hytte under hoppet i naturparken, tok det ikke lang tid før vi bestemte oss for at vi skulle sove der, sånn at vi ble kvitt maset fra pensjonistene på campingplassen om å bo inne. Og slik ble det. Nest siste natt var det meldt null vind og skyer. Sekker ble pakket, og ettersom vi ikke hadde mulighet til å koke vann, fikk vi låne en termos fra noen snille pensjonister på campinga. Det var tilgang på kokende vann i varmestua, så vi fylte før vi var ferdige med shreddinga for dagen. Vi var noe usikre på om det var greit å bo i hytta, for spørre, det gjorde vi jo ikke. 

Vi tok med oss her vår store sekk opp i heisen, og på tur ned naturparken ble det holdt utkikk alle veier. Da kysten var klar, kjørte vi så å si rett inn gjennom døra, for å ikke bli sett. Mens Monica titta ut gjennom vinduet for tilfeldige forbipasserende, måkte Nina ut snøen, så vi fikk lukket døren. Deretter ble gulvet feid med snøspade for bøss og sneiper. Vi oppdaget jo relativt fort at det var drit kaldt inne, så vi måtte jo bare få ut underlag og soveposer for å holde varmen. Et lite område rundt hytta ble preparert, så vi tippa at det var lurt å ikke bli sett av maskinkjørerne. Vi satt i dekning (som Bin Laden, mente vi), og ventet på at anlegget skulle stenge og preppern skulle komme forbi. I ventetiden hørtes plutselig et ganske høyt smell i hytta.

– Hva var det?! sier jeg.

Vi titter ut av vinduet. Der ligger det en kar og ruller i snøen 

– Haha, han tryna. 

Da skjønte vi at heisen fortsatt gikk, og at det var en som prøvde å hoppe over hytta og tappe ganske hardt.

Utpå kvelden, da både vin og vann hadde fryst, og vi ikke syns det var spennende med hvem som klarte å blåse frostrøyken lengst, gikk vi en tur ut for å se på stjernene. Vi tok turen oppover for å se enda bedre. På toppen, fyrte vi bål, og angra på at vi ikke hadde tatt med pølser. Tilbake i hytta, kjente vi fort at det var mye kaldere inne enn ute. Natta ble den værste på hele turen. Hytta var et stort kuldehull. 

Gleden var stort da vi stod opp på morgen, ganske kalde, men var  i bakken og slapp  å kjøre bussen helt fra campinga til bakken.  Frokosten ble spiste på varmestua, før vi tok fatt på siste dagen i bakken.