Klosters i Sveits har mye å by på - blant annet britiske monarker

I øyensyn rett til venstre for gondolkablene ligger det en åpen side som ser ut som … Ja, et halvt Laub i Engelberg, omtrent. Bratt, bredt; og skapt for store svinger i løssnø. 

Vi vet det ikke ennå – men åket heter Wang og har en mørk historie med en britisk kongelighet som hovedperson.

Klosters er et av skistedene i Alpene som har flydd litt under radaren for skandinaver – man har kanskje hørt navnet om man er skiinteressert, men det er ikke så mange som har tatt turen. 

Kanskje fordi naboen Davos er hakket mer kjent, eller fordi det ligger i den sørøstre delen av Sveits, et hakk lengre bort fra Zurich enn de mer strategisk beliggende Andermatt og Engelberg. 

Nå er vi endelig her for å se hva man får igjen for å gå i Klosters.

Det har tydeligvis vært litt varmt før vi kom. Det er et skarelag her ved mellomstasjonen, så vi må søke høyere for å finne god snø. Forventningene var ganske lave på bunnstasjonen – men allerede på mellomstasjonen, med Wang i sikte – er de skrudd ganske mye opp. 

Vi tar andre del av gondolen opp, forbi enda en reklameposter med Federer. Vi går av i sterk sol på Gotschnagrat, kjører en kort forbindelsesløype, og tar den evighetslange stolheisen Totalp opp mot Weissfluhjoch. Der går vi gjennom en betongbunker og tar en gondol siste biten opp till Weissfluhgipfel. 

Det ble kanskje litt mange navn der – jeg innrømmer det – men det Klosters som åpner seg opp der oppe, overgår selv de forventningene vi hadde fått på mellomstasjonen. 

Om bare det lovede snøværet inntreffer, finnes det store felt å ta av. 

Men akkurat nå steiker sola. 

Vi kaster et lag klær og dropper inn på skikjørers høyre, på baksiden av fjellet. Renner og flanker fører ned til en heis som sleper oss tilbake til hovedområdet. 

Også er det skare, tidvis bløt løssnø.

Vi kan trenge det påfyllet. 

Kong Charles. Ja, han var ikke det da vi besøkte Klosters, men han er det nå, og den tidligere prinsen av Wales har hatt Chalet Eugenia i Klosters som sin base i området i lengre tid. William og Harry lærte seg å stå på ski i barneheisen bak Eugenia på Madrisa-siden av Klosters.

Historien skal ha det til at kongen  – dengang prins – i 1988 kjørte off-piste sammen med en guide, en lokal politimann og tre venner. Charles var først ut Wang, da gruppa utløste et skred. To i gruppa ble tatt – Charles var blant de som ikke ble det, og som deltok i søket. 

Hugh Lindsay døde, mens Patricia Palmer-Tomkinson fikk alvorlige skader, men overlevde. 

The Guardian rapporterte etter ulykken at samtlige medlemmer av den britiske kongefamilien hadde kjørt med «electric bleepers» siden 1980.

Charles som foregangsmann, der altså. 

Om han har kjørt Wang siden?

Om det forteller historien intet. 

Når vi glir gjennom dørene til Chesa Grischuna ser vi verken kongeligheter eller Hollywood-kjendiser. Innredning og velkomsten fra personalet forteller om et sted med stolt historie. 

Vi tar av oss på hodet, får tildelt et bord og velger chateau-briand – klassisk mat på en klassisk restaurant. 

Etter en liten lokal seremoni, får vi servert en real por-sjon sammen med en béarnaise fra himmelriket, perfekte pommes frites og dampede grønnsaker. 

En herlig crème brûlée senere ruller vi ned gata til vårt hotell. 

Vi har en jobb å gjøre i morgen. 

Ikke bare produsere bilder, men også forbrenne kalorier. 

Jeg våkner til lyden av en snøplog. 

Kanskje den vakreste alarmen man kan tenke seg. Fra frokostbordet kan vi endelig se på hvitpudrede berg og noen snøbyger. 

Vi gønner på, ut på ski og til toppen av anlegget. Litt for høyt, skal det vise seg. Oppe ved Weissfluhjoch skjønner vi ikke ikke helt hva som er opp og ned eller bort og fram her i verden. 

Hvordan vi skal ta oss ned er ikke helt klart for oss, men vi prøver litt survival skiing der vi tror løypa er. 

Ved tregrensa letner det litt. Vi forlater sporet og begynner å utforske skogen. Liiitt mer snø og det hadde vært en svææær lekeplass. Nå jobber vi i stedet med og mot et tynt nysnølag over skaren. 

Det blir lunsj i stedet. 

«Jeg våkner til lyden av en snøplog. Kanskje den vakreste alarmen man kan tenke seg.»

Etter mat blir det noen runder til i den åpne skogen ned fra Gotschnagrat. Vi dropper inn fra en lang kam og føler oss fram. Sikten her oppe er fortsatt ganske dårlig, men samspillet med det bølgende terrenget blir litt bedre på tur ned. 

Med liiitt mer snø hadde dette kunnet måle seg med hva som helst av alpedestinasjoner. Er det kjendis og kongeryktet som holder skandinavene vekk? 

Dagen etter er naturens flomlys skrudd på. Men over natten har det kommet enda et par desimeter. 

På vei opp Gotschnagrat-kabinen får vi Wang i ansiktet i fullversjon. 500 høydemeter, 35 graders helling, rett fra gondolen. 

Vi ser en skikjører på toppen av linja mens vi står og spenner skoene. Snøen yrer bak henne når hun legger sine første svinger. Er det nå vi skal få the full Wang experience?

Vi dropper inn og jeg får kjenne på den verste dust-on-crust jeg noensinne har kjent. 20-30 cm florlett støv oppe på solhamret isskare. 

Det ser fantastisk ut og høres forjævlig ut. Heldigvis er det ikke lyd på stillbilder, så vi får snart gjort den ene av dagens arbeidsoppgaver. 

David står bak meg og går nesten opp i limingen. Han fekter med staven og peker ut femten potensielle linjer.

Foto-Fredriksson er på vei inn i sin sone, der han visualiserer bangers i alle himmelretninger.

Mens jeg og Bubbis står og stamper og bare vil kjøre. 

Den eneste i selskapet som forholder seg rolig er Giulia Monego. Hun vant freeriden i Verbier i 2006 og kjørte Freeride World Tour i flere år. Nå er hun guide med base i Cham  – og vant med å hamle opp med alle typer snø og utålmodige skikjørere. 

Vi banker på med foto helt til jeg tar fram redaktørkortet og sier at jeg må ivei for å oppleve litt for historien sin skyld. Det er selvfølgelig løgn – jeg drar rett opp og tar samme linja en gang til. Det ville vært tjenesteforsømmelse å ikke gjøre det, forteller jeg meg selv. 

«Det er selvfølgelig løgn – jeg drar rett opp og tar samme linja en gang til.»

Fra mellomstasjonen ser jeg små grupper ta seg ned Wang med store snøskyer bak seg. Men det finnes fortsatt ukjørte linjer – og nå er klokka langt etter lunsj. 

I gondolen havner jeg ved siden av en lokal brettkjører. Han bekrefter mitt bilde av at det er få som kjører off-piste her. Bare det at han gir meg tips til flere åk jeg bør kjøre – ingen localism her – forteller at snøen ikke er noe knapphetsgode. 

Men jeg har forsont meg med dust-on-crust og vil egentlig bare kjøre Wang, gang på gang. 

Snart går toget mitt. På den siste turen fortsetter jeg forbi mellomstasjonen og kjører hele veien ned til lille Klosters via et intrikat nett av transportløyper. Snøen blir tyngre og tyngre, og når jeg er ved toget ser jeg at det drypper fra takene. 

På toget til Zurich ser jeg at skyene begynner å dra inn igjen. 

Endel av meg har lyst til å hoppe av og og få en dag til i Wang og Gotschnagrats skogskledde terreng. Det begynner å demre hvorfor Charles dro tilbake hit så ofte.