Hochfügen gir deg Østerrikes kuleste skiterreng

Første gang Fri Flyt skrev om Hochfügen var i 2007, og da var stedet ukjent for mange. I dag er virkeligheten en annen, anlegget markedsfører seg som frikjøringsparadiset i Østerrike. Turistkontoret i Zillertal, altså dalføret hvor Hochfügen ligger, hadde stor reklamestand under big air-konkurransen King of Style i Stockholm for tre år siden.

Hvert år arrangeres kvalikkonkurranse til Freeride World Tour, og hvert år kommer haugevis av frikjørere for å spore opp puddersnøen og kose seg i Hochfügens makeløse terreng. Heldigvis snakker de fleste tysk eller norsk, og det går befriende langt mellom hver gang du hører «tjena läget» i heiskøa eller på afterskien på Kristallbar.

Tilbake på ryggen sør for Pfaffenbichl hører jeg min gode venn Erik Martinsen fortelle litt om hva som venter under oss. Han har vært her en million ganger før, og forteller ivrig hvor det fineste terrenget er å finne.

– Der nede er en fin klippe i passe størrelse for voksne folk som oss. Men først passer det fint å kjøre denne dobbel´n, sier han, før han setter utfor.

Det sier poff to ganger, og jeg kjenner litt på nervøsiteten, men bestemmer meg for å følge etter. Tidligere har vi kjørt runde etter runde i Wonderland og SuperBowl, som er lettilgjengelige områder med fantastisk skiterreng litt lenger ned i dalen. Begge disse turene krever en kjapp traverstur i nordvestlig retning fra toppheisen, og etter å ha kjørt i drømmeterreng spekket med små, medium og halvstore klipper i herlig terreng ispedd litt småskog, er det bare å skli tilbake til den lilla gondolen i bånn.

Vi tør ikke gi noen garanti, men i Wonderland og SuperBowl kan du med 99 % sikkerhet sette utfor det meste du finner av fristende kuler og hauger, stompe landinga, og sikte på neste kul eller klippe. Og den kommer, det kan du stole på!

Men vi startet dagen med turen i retning Gilfert på motsatt side, altså skikjøers venstre i forhold til toppheisen. Etter en liten times spasertur, inkludert en travers over en skummelt heng, er vi på plass på toppen av ingenting annet enn et drømmeface.

– Jeg vil kjøre der! Eller der. Eller kanskje der...? Hvor skal du kjøre?

Ståle Guldberg sliter med å velge. Det gjør alle vi andre også, men en backflip, en fem-seks klippehopp, ikke så mange svinger og en trillion snøkrystaller i trynet etterpå, står vi samla på flata i bånn og gapskratter hele gjengen. Særlig Trygve Sande som smelte til med en baklengs salto på sparket, og Bjarne Grøseth som opplever drømmeføre i Alpene for første gang.

Nå har vi det nokså bratte Morrison Face under oss (gjett hvem som ga face´n navn), men to store snøskred i området rundt oss gjør at vi velger en slakere vei ned til bunnstasjonen. Moroa blir ikke mindre da Trygve, som vanligvis er en ekstremt solid skikjører, legger seg sjøl, og store deler av utstyret sitt, ut for salg i forbindelse med kryssing av en bekk nede på flata.

Da Fri Flyt besøkte Hochfügen i januar sist sesong var vi på plass et par dager etter siste snøfall, og da var det en smal sak å finne usporet snø, selv om områdene nærmest løypene var fullstendig oppkjørt. Og vi hadde flaks med tidspunktet. Ifølge en av localsa i Hochfügen, tyskeren Olli Grau, hadde starten på forrige sesong mer snø enn noen annen sesong på 2000-tallet.

Les også

En smak av gamle dager i Østerrike

Når lavtliggende frikjørings-klassikere i Østerrike får pause fra global oppvarming er skikjøringen minst like bra som for 20 år siden. Men det virker som konkurrenter med brede ski har mista trua.

– Det har vært en helt utrolig forsesong. I starten av desember hadde vi knapt nok snø her, men i midten av måneden var det helt vanvittig bra. Vi har kjørt pudder hele tida siden da, og nå er det ikke engang februar, forteller Olli over en weissbier på Kristallbar.

– Hvor fort blir det oppkjørt da?

– I ukedagene er det ikke noe problem, men det kommer mange frikjørere i helgene så det er slutt på den tiden da vi hadde snøen for oss selv. Men det er jo nok å ta av likevel, sier Olli.

Så var det meg da, jeg som skulle følge etter Erik fra toppryggen på Pfaffenbichl. Heldigvis går det rette veien, og nok en gang samles vi i bunn av det første henget med svære glis og fjesene fulle av snø (som smelter raskt i sola).

Fortsatt gjenstår siste del av nedkjøringa. Vi velger lia med den glisne skogen innerst i dalen som leder tilbake til heisen, og nok en gang får vi en fantastisk tur. Kontrasten er stor fra sist gang jeg var her, vinteren før, altså i 2011. Da var snøen nokså trist, og det var kuleløype absolutt overalt.

Sist vinter var det motsatt. Sist vinter var Hochfügen det pudderparadiset vi husker fra tiden før Fri Flyt skrev om stedet for første gang.