Her er han som dro til St. Johann

Små skisteder kan også være vinnere og skjule store opplevelser. På en dag med ruskevær kan en gondol som stopper rett over tregrensen gi urørt kjøring i timevis hvis skiterrenget er tilstrekkelig åpent, og traverser og falllinjer samarbeider.

St. Johann ligger i Tyrol, sentralt plassert i de østerrikske alper med alpeflyplassene Innsbruck og Salzburg en time unna i henholdsvis øst og vest. 15 minutter unna finner man alpinsirkus-klassikeren Kitzbühel og det tar rundt 2 timer å kjøre fra Munchen. Konkurransen er hard. Jeg kunne flydd til Innsbruck. Jeg kunne tatt gondolen til topps i St. Anton (1 t 12 minutter), besøkt hotte Ischgl (1 t 22 minutter), søkt pudderlykken i Zillertal/Hintertux (1 t 22 minutter), badet i kildene i Bad Gastein (2 t 51 minutter) eller besøkt fiffen i St. Moritz (2 t 43 minutter). Og mye annet.

Det vil si, ideen er ganske god. Jeg vet ikke om noen skisteder i Østerrike som har fått mer omtale det siste halvannet året enn St. Johann. Det har blitt skrevet kilometervis med kommentarer om anlegget og har irritert ellers sindige (?) folk ut av sitt gode skinn. Folk har brent broer i irritasjon. Men er det noen som har vært der?  Engasjementet eksploderte når Skistar rettet blikket mot Alpene, kjøpte seg inn i skistedet St. Johann og la om heiskort-strategien sin. Brått var det kun totalkunder som kjøpte «Skistar All» sesongkortet som skulle få tidligrabatt. Allerede høye heiskortpriser ble enda litt høyere. Facebookgruppa «Vi som ikke vil til St. Johann…» tok fyr. Begeret rant over. Skistar driver tross alt mange av Skandinavisas aller fineste skisteder, med tusenvis av skikjørere som har glade i skistedet sitt og som pendler trofast opp gjennom vinteren. Så hvorfor St. Johann? Og hvorfor skal de mest lojale kundene tvinges til å kjøpe heiskort der?

Selv om våre norske fjell er flotte, blekner selv våre største skianlegg om man sammenligner høydemeter og terreng med et middels anlegg i Alpene.  Så da er det unektelig litt stusslig at toppunktet her bare er hårfint høyere enn Totten 2.

Selv har jeg ikke engasjert spesielt i saken, utover at jeg har tenkt at Skistar gjør som de vil og at jeg får ikke gjort noe med det. Jeg har lukket øynene ekstra hardt igjen når fem sesongkort har blitt kjøpt inn og kjøpt «Skistar All» siden jeg sikkert skal til Trysil en helg. Men jeg har blitt en mer irritert kunde. Nok et år uten ski-investeringer i Hemsedal, bare investeringer som får flere folk inn i løyper der det var mange fra før.

Det er ikke mitt favorittanlegg som har fått en flunkende ny gondol. Det er St. Johann.

I lomma ligger sesongkortet klart, og utenfor det nye gondolbygget møter jeg Valle på en stor plakat. Røde bannerflag med skistar.com pryder rundkjøringen. Det føles kjent. På parkeringsplassen er det et leilighetsbygg og jeg ser for meg hvordan det er mulig å bygge flere slike i bunnen av den nye gondolen. I Hemsedal lokker Lodge og Suites gjestene bort fra sentrum.

Skistar sin nye gondol ligger i St. Johann. 

«Karte nicht akzeptiert» sier kortleseren idet jeg prøver å dytte meg gjennom. Hm. Dette var vel ikke avtalen? Jeg ser meg omkring og konstaterer at jeg i alle fall ikke skaper kø. Det er bortimot folketomt. Riktignok snør det, og det er en uke til jul, men det er også en søndag formiddag med fantastiske forhold. Menn i helt nye og fine rød skistarjakker passer på. De sender meg i retning av kassa. Budskapet mitt om at jeg ikke vil kjøpe et dagspass, men har et heiskort som heter  «Skistar All» og er Norges dyreste sesongkort, er tydeligvis ikke hverdagskost. Jeg gjentar flere ganger både på engelsk og et slags tysk, før hun endelig lyser opp.

«Ach so!»

Etter å ha betalt 2 euro for et nytt plastkort og signert på at jeg har mottatt et dagspass til 0 Euro er jeg klar for å innta Skistars helt nye gondol.

Jeg får følge av en kar i heisen. Jeg knipser et par bilder av et par randonnee-karer som trasker under gondolen. Den er helt ny og er en av totalt tre gondoler. Bunnstasjonene ligger i en slags viftefasong og leder alle i retning opp mot St. Johanns høyeste punkt, Harschbichl, på 1604 meter over havet. Skistars nye gondol, Eichenhof, ligger mot øst, et lite stykke vekk fra sentrum. I midten ligger Harschbichl-gondolen som starter nesten i sentrum og er den eneste som bringer deg i et støt opp til toppen. Lengst mot vest ligger Bauernalm-bahn.

Jeg måler gondolkameraten. Han ser lokal ut. Her skal jeg nok få ut nyttig informasjon! Jeg pønsker på en åpningsreplikk, men før jeg kommer på noe å si, blir jeg avbrutt av den karakteristiske ristingen av gondol som bremser. Vi kommer til en midtstasjon allerede nå. Nei vent, vi er fremme! Kan dette være Alpenes korteste gondol? En svevebane til barnebakken? Den må være kortere og flatere enn tårnbakken i Tryvann.

Til høyre ligger bunnstasjonen. Til venstre skimtes sentrum av St. Johann.

Kort gondol. Toppstasjonen skimtes bak neste heismast. 

Heldigvis går det en helt ny 6-seters stolheis videre oppover. Med vindskjerm og varme i setet. Jeg får beskjed om å sette meg i midten siden jeg er alene. Jeg setter meg, foreløpig uvitende om at jeg skal kjøre heis alene hele dagen.

Under stolheisen går det en bred og fin trase. Jeg ser en skiskole på vei nedover. Jeg er definitivt i Alpene selv om snødrivet skygger for utsikten. De kjører slik som bare skiskoler i Alpene kan kjøre. Ormer seg nedover anført en skilærer med smale ben og pen jakke. Ute i kanten glir noen litt mer drevne skikjørere silkemykt, lydløst nedover, mens snøspruten står opp til magen. Jeg lukker øynene og ser filmklipp fra TGR’s Swift, Silent, Deep.

For en snø det er! For noen forhold! Men hvor er terrenget? Jeg åpner øynene og begynner å speide. Dette pleier jeg å være ganske dyktig til.

Skogstur. Det er tett, ulendt og flatt. 

Fra toppen sikter jeg meg inn i en glenne og utover et jorde på skikjøreres høyre. Snøen er fantastisk. Sikten laber, men det går. Dog litt sakte. Det er slakt. Og fallretningen er feil. Dette bærer for langt vekk. Jeg orker ikke tanken på den potensielle vandringen i bunn og bruker høydemeter på å traversere tilbake. Tilbake i løypa gjør jeg et nytt forsøk. Jeg tenker ikke lenger på Jackson Hole. Dette minner mer om skogen i Varingskollen. Grantrær, busker, kvist. Den er tett. Ugjennomtrengelig for de som ikke vet hemmelighetene. Jeg aner ikke hva jeg driver på med og tar av meg brettet før bekken jeg følger blir et enda dypere søkk. Snøen er fantastisk og rekker meg til hofta når jeg svetter meg ut av skogen.

Stille og rolig en søndag formiddag. 

Tilbake i heisen ser jeg grupper av randofolk på vei oppover. Lett utstyr, raske steg. De går i anlegget. Lurer på hvor de har tenkt seg? Jeg bestemmer meg for å holde øye med dem. Ser jeg noen på vei ned, henger jeg meg på. I mellomtiden setter jeg fart mot bunnstasjonen i midten. Brede, slake bakker bukter seg nedover. Jeg bruker kontrasten skogkanten gir, til å nyte snøen.  Jeg får følelsen av å ha kjørt feil. Jeg passerer et fjøs og en setervei. Jeg bretter ut kartet, men det ser bra ut. Hvor er alle folka? 

På denne bunnstasjonen har det blitt levd et skiliv. Slik som gondoler i mindre skisentere ofte bærer preg av. Det nærmer seg en tid for investeringer. Milde vintre er nok krevende her 600 meter over havet, selv om vi er langt øst i Alpene og akkurat i dag er det gode forhold helt ned til byen. Skistars interesse er nok et friskt pust og en muligens en gylden mulighet for et lite og ukjent anlegg.

Dette var den beste skikjørngen jeg fant i St. Johan. 

Gondolen går hele veien opp til anleggets toppunkt. Ganske slakt i starten, men når den nærmer seg toppen spiser den litt mer høydemeter. Det går definitivt an å kjøre under der, og det er flere som allerede har gjort det. Et par hundre meter glenne med muligheter for noen varianter. Snøen er herlig dyp. Moroa slutter i bekkedaler som ødelegger fallinjene. Kjøringen ender for min del i en travers. Lokalkjente vet sikkert hvordan det skal angripes, men jeg ser potensialet for uante mengder lok.

Anlegget er delt i tre hovedrygger nedover med ganske få muligheter til å bytte åsrygg. Jeg har lyst til å prøve meg lengst vest, men må helt til topps for å komme i posisjon. Det gir meg rundt 1000 høydemeter i milde, rullende løyper. I svartløypa blir jeg sittende fast på en flate og må løsne en binding. Hadde det ikke vært 30-40 cm løssnø hadde jeg nok glidd over. Det er folketomt. Opp igjen er det først gondol og deretter en stolheis, som bringer meg nesten til topps igjen. Jeg teller 15 tomme stoler foran meg på en søndag.

Det finnes glenner, men terrenget og mangelen på spor tilsier at det blir gåing bunn. 

Jeg har tatt alle heiser i anlegget, bortsett fra den stengte t-kroken, og er sulten. Rundt i anlegget ligger det tilsynelatende velholdte og hyggelige restauranter som i alle fall denne søndagen hadde fortjent litt flere gjester. Jeg har for lengst siktet meg inn mot topprestauranten. Der har jeg sett rando-folket trekke inn. I det trange lokalet går praten mellom venner og bekjente lett og snødrivet utenfor gjør at mange tar seg god tid. Familier koser seg. Ikke en svenske å høre i dag.  Jeg er også stille. Hva kommer til å skje med dette lille anlegget. Uten investeringer vil det kanskje smelte bort. Det er ikke tvil om at de trenger flere gjester her. Et skianlegg trenger noen som vil satse.  

Jeg tror Skistar vil lykkes med å frakte «medelsvenson» hit. Kanskje noen nordmenn også. Familier med ambisjoner om kos mer enn ski. De vil trives. Skistar-aksjene jeg kjøpte for å få aksjonærrabatt holder nok verdien. Skistar er rå til selge de bæra de har, som Petter Stordalen ville sagt.

Topprestauranten. 1604 meter over havet.

Men hele min familie er utenfor målgruppen. Jeg ser for meg å håndtere barnas skuffelse over at en alpe bare er en ås, og å forklare hvorfor vi ikke dro til de spisse fjellene man ser i det fjerne på en solskinnsdag. Hvis jeg først skal svi av feriebudsjett og C02-kvote, vet jeg om andre steder. 

Og jeg er ikke lokal. Jeg kommer aldri til å smelte inn i den hyggelige, lune samtalen på topprestauranten. Diskutere vær, traktorer, turister og randoski. Hva som vil skje med det lokale engasjementet avgjøres nok om lokale krefter får en del av omsetningen fra turistene. Hvor planlegger Skistar at turistene som skal flyes inn, skal bo og spise? 

Barnas egen svevebane. 

Ute daler snøen. Jeg glir sakte ned løypene. St. Johann er et koselig anlegg. Løypene bukter seg fint nedover og heisene dekker et ganske så stort område. Hyggelige spisesteder ligger spredt rundt og man er ikke plaget av hverken overfylte løyper eller stupbratte toppstasjoner med trange, isete transportløyper. Ingen løyper ender i brutale kuleløyper som kan ødelegge skigleden før den har festet seg skikkelig. Barnefamilier kan dra på tur rundt i anlegget og kose seg. Ja, hvor ellers kan du ta gondol i barnebakken?

Selv vil jeg hjem til mitt anlegg. Jeg håper noen vil investere i en gondol der. Helst rett fra sentrum og til topps på Totten. Satsning på park og parkheis kunne også gjort seg, så jeg slipper å dra på dagsturer til Geilo for få med meg eldstemann på hytta. Eller hvis det ikke skal bygges noe heis, kan man kanskje ønske seg det heller ikke bygges boligkomplekser og hytter i det som er igjen skiterreng.

Det snør fortsatt lett når jeg rusler tilbake til leiebilen etter å kjørt mine siste svinger i St. Johann. Det blir neppe flere noen gang. Både Trysil og Åre er vesentlig er mer fristende som avveksling. For hvor kjedelig kan et skianlegg i Alpene egentlig bli? Vel, har du heiskortet Skistar All, kan du dra og sjekke selv.