Er Zermatt Alpenes mest komplette destinasjon?

Jeg har vært der to ganger. Den første gangen bladde kompisen min Leif og jeg opp 480 kroner hver for dagskort, og kjørte på 15 centimeter ihjelblåst skare i en dag før vi stakk med halen mellom beina og konkluderte med at frikjøring i Zermatt er bare å drite i. Forøvrig etter å ha kjørt leiebil inn i sentrum fordi vi ikke skjønte hva som sto på skiltene. Det var i 2005, en januardag da Skiinfo meldte om to meter snø i Zermatt. Da hadde de nok målt der isbreen med den sommeråpne skiheisen var på sitt tjukkeste.

Så gikk åtte år, og jeg var tilbake i Zermatt på noen andres regning for å dekke frikjøringskonkurransen Swatch Skier's Cup. Aldri har jeg hatt det så gøy i et skisenter, og det starta med en historie som har blitt fortalt tidligere i Fri Flyt:

– Dette er nesten som hjemme gitt.

Les også: Samler Alpenes 4000-metere i ny bok

Ordene er nokså direkte oversatt fra Charley Agers kanadiske dialekt. Han bor i Whistler og er skifilmstjerne, og i så måte er sammenligningen med nedsnødde British Columbia nærmest uhørt. Men jo, vi står på kanten av transportløypa Stafelalp og titter utfor kanten. Vi antar at dette er ei svær steinur sommerstid. Nå er det en drøss putelinjer i glissen granskog. Selv om det ikke er like bratt som i filmene fra Canada – der Charley er et vanligere syn enn her -, så er det masse snø, god sikt og vanvittig kult terreng. Med Matterhorn i ryggen setter vi utfor, uten det minste konkurranse fra de merkelig kledte turistene i løypa. Etter hvert når vi en bilvei som tar oss tilbake til dalstasjonen, og med enkel tilgang til Schwarzsee-heisen kan vi kjøre runde etter runde som inneholder både putene i skogen og morsomme klipper og puddercruising over tregrensa.

Men moroa har knapt nok starta skal det vise seg.

Zermatt er en av de virkelig klassiske turistbyene i Sveits, med en kolossalt lang og rik ski - og fjellsportshistorie. Matterhorn – Alpenes mest berømte og ikoniske fjell – rager over byen, og mesteparten av skikjøringa foregår med Tobleronefjellet innen synsvidde. Turistboomen starta da Matterhorn ble besteget for første gang for ganske nøyaktig 150 år siden. Briten Edward Whymper var først på toppen, og da fire av de sju klatrerne omkom på vei ned ble mytene, legendene og historiene født. Etter førstebestigningen begynte turistene å strømme til den vesle landbruksbygda lengst sør i Sveits. Toget opp til Gornergrat – fortsatt Europas høyeste, åpne toglinje - åpnet i 1898, men først 20 år senere med avganger om vinteren. Den første skiheisen kom fra italiensk side i 1939, og i det nøytrale Sveits bygde de skiheis i stedet for å krige. I 1942 bygde de den første ordentlige skiheisen i Zermatt. I 1979 ble gondolen til Klein Matterhorn (3 883 moh) bygd, da og nå Europas høyeste skiheis. Siden den gang har skisenteret i Zermatt ikke bare vokst i rasende fart, men også befestet sin posisjon som et av Alpenes mest eksklusive.

Skisenteret henger sammen med Cervinia i Italia, og i dag er det totalt 54 heiser som huser en drøss velbemidlede turister og serverer hissig frikjøring både over og under tregrensa, i de fleste himmelretninger.

Like ved transportløypa står et enslig telt. 3000 meter over havet har en fyr vokta innfarten til henget som skal være åsted for backcountry slopestyle-konkurransen under årets Skier's Cup – og året er altså 2013 i denne historien. Poenget er at henget skal være fritt for spor når frikjøringsstjernene skal sette utfor. Fyren har sittet i teltet sitt og vokta innkjørselen i tre uker (!), og lyktes med jobben. Med presseakredittering får jeg skli forbi, og ved hjelp av maksimalt fire stavtak står jeg plutselig på toppen av tidenes nedoverbakke. Fullstendig urørt, og dekt med 30 centimeter tørr puddersnø. 400 høydemeter lenger nede går det vanvittige frikjøringsområdet rett ut på løypa som heter Balmbrunnen. Eller er det Gifthittli? Eller White Hare? Typisk nok for enorme skisentre i Alpene er løypekartet helt umulig å navigere etter, men dessverre spiller det liten rolle. Vi får nemlig ikke kjøre ned her, fjellsiden skal spares til konkurransen.

Da er det Zermatts store sønn, Freeeride World Tour-kjøreren og fjellguiden Sam Anthamatten dukker opp. Han sørger for at Skier ́s Cup foregår i de feteste fjellsidene i hjembygda, og med et lurt smil sjekker han om sender/ mottakeren min er i orden, og sier på karakteristisk sveitsengelsk at vi skal få kjørt vi også. Sam peker rundt et hjørne, og der dukker det plutselig opp enda ei rålekker fjellside. Litt slakere og ikke like krevende som den forrige, men fortsatt et frikjøringsområde som knuser alt av heis- basert frikjøring hjemme i Norge med god margin. Uten ett eneste spor.

Les også: Reise til Alpene 

Både pressefolk, fotografer, guider, skistjerner og funksjonærer kaster seg utfor. I et herlig kaos med puddersprut i trynet i hver sving sammen med en drøss andre tullinger av varierende kaliber (alt fra Cody Townsend til en markedsfyr i Swatch som er på ski for erde gang) kommer vi oss ned. Dagen etter er det konkurranse, og befaringen er avslutta. Men klokka er bare 12, og akkurat som i første avsnitt: moroa har knapt nok starta.

– Zermatts store fordel er rett og slett plasseringen. Her er skiterreng fra 4636 meter over havet og helt ned til 1650. Den store høydeforskjellen gjør at du kan kjøre ski året rundt, fra oktober til juni er det pudder å nne. Akkurat det gjør Zermatt unikt i verdenssammenheng, forteller Sam Anthamatten.

Han er født og oppvokst under Tobleronefjellet, og med en drøss topplasseringer i FWT, flere filmsegmenter med Matchstick Productions, terrengparkferdigheter som ville gitt finaleplass i en norgescupkonkurranse i slopestyle og ikke minst; tindeveglederutdanning fra IVBV – den sveitsiske bergführer-organisasjonener ingen er så godt kjent i Zermatts skiterreng som Sam. Kanskje med unntak av brødrene hans; Simon og Martin.

– Zermatt er det perfekte stedet å vokse opp hvis man vil bli en allsidig frikjører med alle tenkelige ferdigheter. På høsten går det i parkkjøring på breen, før det blir pudderkjøring om vinteren. Våren er tiden for å kjøre fra de høyeste fjellene og finne god snø i bratt terreng 4000 meter over havet.

– Hvilke steder er dine favoritter for frikjøring i heissystemet?

– Haha, jeg kommer aldri til å avsløre hemmelighetene mine i Zermatt! Men det er bare å komme hit og booke meg eller noen av brødrene mine som guide, så fikser vi fet skikjøring.

Og dermed er vi tilbake til start, og undertegnedes solo-jakt på fin frikjøring i Zermatt. På toppen av Klein Matterhorn er det enten ganske flatt og preparert, eller stupbratt. Sikkert muligheter for å kjøre tøffe linjer, men ikke noe for meg på enslig oppdagelsesferd. Til tross for gårsdagens suksess i området rundt Schwarzsee sammen med skistjerna fra Canada, satser jeg på et annet område, og tar heisen til venstre i stedet for rett fram fra sentrum.

Gondolen fører til området som heter Riffelberg, og umiddelbart kommer vanvittige muligheter for en dag. Terrenget under heisen består av glissen skog i bratt terreng, med tendenser til pillows og alskens godsaker. Men hvorfor er det ingen spor? Jo, selvsagt fordi face ́n er sperret av et stup på toppen, som man må klatre opp for å komme til kjøringa. Men over der igjen, åpner det seg en svær bowl. Her er det langt fra fritt for spor, men terrenget er oversiktlig og passe bratt, og kjøringa er effektiv.

Før dagen er over passer jeg på å få et par turer i terrenget under Schwarzsee-gondolen også. Her er det åpent i toppen og glissen skog lenger ned. Men det er bratt, og i snøfeltet over skogen ser jeg flere gråsvarte hull i snøen etter dynamittladninger, men ingen skred. I skogen er det litt oppkjørt, men det lar seg gjøre å finne en og annen lomme med pudder.

Uansett, bedre skal det bli. Jeg visste det riktignok ikke da, men jeg veit det nå.

Zermatt er dyrt. Prisnivået i Sveits er ganske likt det norske, men heiskort er enda dyrere. Hovedgata gjennom byens koselige og turistifiserte sentrum minner om tilsvarende gate i enda mer eksklusive St. Moritz. I butikkenes overdådige utstillingsvinduer nner du først og fremst upraktisk skiutstyr til vanvittige priser. Denne vinteren koster dagskort for voksne i Zermatt 670 kroner. Skal du ha Cervinia med på kjøpet må du ut med 785 kroner.

Høye priser er nok grunnen til at Zermatt sjelden løftes fram som en av Alpenes store frikjøringsdestinasjoner. Med snøforhold, terreng og variasjon i minne er det helt ufortjent, men det er liten tvil om at prisnivået holder mange av de mest dedikerte – og fattige- skibomsene unna. Men hva betyr det i praksis? 

Jo; rikfolk kjører ikke offpiste. Eller; det er i det minste tesen min, og det virker som den stemmer ganske ofte. Zermatt er slett ikke fritt for frikjørere, og det er ikke slik at du har puddersnøen for deg selv i ukesvis etter siste snøfall. Men med enorme områder tilgjengelig – og god sikt - er det faktisk ganske greit å finne morsomt og spennende frikjøringsterreng en god stund etter at snøen falt. Også på steder som er lett å finne, lett tilgjengelige og godt synlige fra heis og løyper.

– Vi var i Zermatt ei uke midt i høysesongen. Etter to dager med dårlige forhold og snøvær kom sola. Vi sto opp grytidlig og forventa Chamonix-tilstander med horder av gærne mellomeuropeere ved dalstasjonen. Men det var ikke kø engang, forteller Amund Amundsen.

Han er snart ferdig utdanna tindevegleder, og gikk i sin tid på samme skigymnas som meg. Selv om vi ikke var i Zermatt samtidig, er han enig i teorien: Rikfolk på alpeferie kjører ikke offpiste.

– Vi tok toget opp, og to gondoler etterpå, jeg husker ikke hva heisene heter. Under den øverste gondolen var et stort heng med masse spennende skiterreng, som vi regna med skulle bli oppkjørt på et blunk. Men vi kjørte der helt alene, og ikke før ved lunsjtider dukka det opp et par andre spor i face'n. Det satte standarden for resten av uka vår i Zermatt. Jeg var veldig overraska over hvor fritt vi kunne bevege oss uten at ting ble oppkjørt, forteller han. 

Rothorn heter toppen Amund og kompisene kjørte fra. Dette området ligger lengst øst i skisenteret, og det var på det røde hornet oppturen min skulle komme. Backcountry slopestyle-konkurransen var ferdig før klokka ett, og med nysnø og blå himmel var det lite poeng i å reise ned fra ellet selv om konkurransen var over. Rothorn – og gondolen til toppen - er umulig å ikke få øye på fra publikumsområdet på den andre siden av dalen. Selv om et så lett tilgjengelig og kult frikjøringsområde selvsagt må være oppkjørt, så må det sjekkes ut.

Men oppkjørt var det ikke og jeg skjønte ikke hvorfor. Det ligger jo re meter fra avstigninga på heisen? Noen hadde riktignok satt spor i den nokså slake delen av løypa på skikjørers venstre, men blant klippebåndene rett under og til høyre for heiswiren var det ikke ett eneste skispor. Når ting i Alpene er for godt til å være sant, ja da er et vanligvis ikke sant –eller det innebærer et helvete å komme seg til og fra.

Jeg studerte henget fra gondolen, og tenkte på historier om folk som feilbedømmer størrelsen på klippene. Kanskje det er grunnen til at ingen har kjørt her? Men det ser da overkommelig ut? Sammen med en haug turister ramla jeg ut av gondolhuset på toppen. Etter to stavtak sto jeg på toppen av face ́n, med et vanvittig heng foran og under skituppene mine. Men ingen andre virka interessert. Dette kan da ikke være mulig? Jeg var alene og hadde ingen å diskutere med, og lurte oppriktig på hva i huleste det er som foregår. Hundrevis av folk går rett og slett rett forbi det reneste frikjøringsparadiset hele tida? Hæ?

– Jaja. Det er vel bare å prøve, jeg får vel beskjed hvis jeg bryter en eller annen lov eller noe sånt, tenker jeg.

To minutter med opp-psyking, to sekunder med stavbanking og 30 sekunder med kjøring senere sto jeg på flata under henget og hadde logga mitt livs feteste åk. 15 centimeter pudder oppå perfekt styresnø, optimal helning, tre definerte klippebånd med perfekte avsatser og landinger og ei lang utkjøring som skapt for å peke skiene. Oppriktig talt: Bedre blir det faktisk ikke.

Ingen kom for å arrestere meg eller noe sånt, og et kvarter senere hadde jeg logga mitt livs feteste åk for andre gang den dagen. Da spiller det ingen rolle at heiskortet koster nesten dobbelt så mye som hjemme. 

Les også: Alpenes beste toppturer