Øystein Stangeland – den «anonyme» kongen av førstenedkjøringer 

Det er i alle fall sånn det har blitt – i stor grad. 

Det er lett å glemme at det fantes skikjørere som gjorde spektakulære nedkjøringer før sosiale medier, og interaktive treningsapper hvor alt nå blir delt.

Kanskje var det en kar uten internettkontoer, som kun levde i virkeligheten, og som noterte det ned på en liten papirlapp han oppbevarte i skrivebordsskuffen sin, som var først ute. 

Å ikke være først, likevel

Det finnes selvsagt rå skikjørere også i dag, og folk gjør enda førstenedkjøringer – i imponerende eventyrsøken og stil.

Men mange har også følt på nedturen ved senere å få vite at den linja, den fjellsida eller den renna de trodde de var først ned noensinne, faktisk har vært kjørt tidligere.

Mennesker har tross alt vært rimelig forbanna rå i lang tid.

For nedkjøringer i Tromsø-området er det ofte faktum at renna eller fjellsida ble kjørt for lenge siden; ofte allerede på nittitallet. Og da gjerne av Øystein Stangeland – han gjorde bare aldri noe særskilt poeng av det, fortalte det kun til et fåtall og delte aldri på sosiale medier.

Han levde på gleden av nedkjøringen i seg selv. Og kun det. 

Vi har lite å tjene på – i alle fall her – å spekulere i om det har utviklet seg et større eksponeringsbehov, en endring i etikette, en endring i reell motivasjon, eller om det bare er plattformenes antall og den «naturlige» utviklingen ved å bruke dem deretter som har tatt styringa.

Det har nok skjedd et generasjonsskifte, og verden har endret seg siden jeg (Bjarte) først kunne følge Øystein omkring i fjellene på 1990-tallet, naturligvis.

Men en ting som allerede da sto frem for meg – og som alltid vil stå igjen som mitt bilde av han – er turgleden og den enorme indre motivasjonen han utviste.

Det var barnslig skiglede av beste valør. Han hadde en unik evne til å vise dette.

«En tur til»

Å være på tur med Øystein var også en fin måte å holde seg i form på. Når to topper var besteget og to nedkjøringer gjort, er de aller fleste tilfreds. Øystein ønsket alltid en til.

Hvis det ble stilt spørsmål om vi hadde tid, var en femårings bedende blikkene alltid påklistret; «jammen, du lovte jo», kunne han ymte. Og med bløtt hjerte ble det alltid en tur til.

Gleden han viste av å få en nedkjøring til gjorde det alltid verdt det. Han var ingen bortskjemt unge, Øystein. Han visste å sette pris på turen, og naturen. På overnattingstur ble det ofte to til tre topper sammen mellom frokost og middag. Men dette var ikke nok for Øystein. Han hadde allerede vært en snartur oppe før frokost. Og etter middag presset han gjerne inn ei lita renne før han krøp i posen. 

Det var ikke slik at det alltid måtte være nye plasser, nye sider eller nye renner.

Veldig ofte var det i de kjente omgivelsene på Kattfjordeidet han trivdes aller best.

Det var nok mer motivasjon for å kjøre en fin side enn det var motivasjon for å måtte kjøre noe nytt. Og fine sider finnes det mange av på Kattfjordeidet – ingen visste dette bedre enn ham.

Nærmest poetisk er det dermed at det var her han lekte best, helt til det siste – inkludert den siste turen.

Men med den gleden for naturen og fjellet som bodde i Øystein, er det selvsagt at det også ofte ble gjort nye nedkjøringer, oppsøkt nye fjell og søkt til urørte områder – særlig i de tidligere årene (eller gamle dager, som man kaller 90-tallet nå). I begynnelsen var jo tross alt ingen fjellsider kjørt – og verden lå åpen for oss. 

Men hvor var Øystein!?

Mitt første møte med Øystein var fullmånehelgen i oktober 1995. Jeg var sammen med Håvard Nesheim og hans familie på deres landsted ved «ura» i Lyngen.

Fredag kveld kom flere fra klatremiljøet i Tromsø som ville nyte nysnøen opp mot Store Kjostinden.

Håvard var for meg en nestor i alpin ferdsel, og som sedvaner var innen alpin pedagogikk på den tiden, var det ingen formaning eller ønske om å styre mine avgjørelser da han kom kjørende mot meg.

Han hadde selv valgt å snu på grunn av store snømengder og tiltagende vindpåvirkning i høyden. Idet han kjører forbi, sier han bare kort at han får dårlige assosiasjoner.

Beslutningen videre var min. Jeg skulle selv gjøre egne beslutninger i fjellet.

Det var datidens alpine mester-svenn-ordning. 

Etter hvert hadde alle snudd. Vi stoppet på cirka 900 høydemeter, under klippenes framspring langs normalruten opp til Store Kjostinden. Men hvor var Øystein?!

Plutselig ser vi ham, dansende rundt et av klippespringene, og det var første gangen jeg fikk oppleve Øysteins grasiøse, lekne skidans.

Ingen andre hadde tenkt på å kunne benytte muligheten til dette under disse forholdene. Selvfølgelig hadde Øystein gjort det.

Med Rottefellas Riva-bindinger og lave Asolo Morgedal. Dette var utstyret han brukte gjennom hele midten av nittitallet.

På plasser jeg anser som heftige selv idag, med stabiliteten som tilbys av mine tech-bindinger og støvler med både flex og avstiving, Øystein herjet de samme plassene med «gammeldags» utstyr på 90-tallet, med en grasiøs bravur mange av plassene ikke har sett siden.

Håndskrevne notater

Øystein tracket aldri turene sine. Han hadde aldri på klokke. Han var ikke på Strava, ikke på Instagram. Han kjørte ski og noterte på papir; i håndskrevne notater skrev han hvilket fjell, hvor mange høydemeter, og hvilken eksponering.

Å studere seg gjennom alle Øystein sine notater siden nittitallet ville vært en stor (og trolig spennende) jobb.

Dessverre er det få av disse notatene vi vet hvor befinner seg. 

TURLOGG: Manuelt rapport. Foto: Lena Dahl

TURLOGG: Manuell rapport. Foto: Lena Dahl

Veldig mange turer snakket han lite eller ingenting om. Hos klatrere i Tromsø-området var det en uuttalt enighet om at du ikke skulle snakke for høyt om turene dine.

I hvert fall ikke i forkant av en tur - det betydde dårlig hell for turen som fulgte.

Øystein var jo klatrer, og fulgte klatresportens etikette. Noen av turene kunne han imidlertid klart være stolte av. Ofte ble det bare nevnt i forbifarten, når vi var på tur i samme område, at den og den siden hadde han kjørt tidligere, eller besteget sommerstid med tau og kamkiler – i selskap med gode kamerater.

Bragdene til tross; det var ingen offentlig eksponeringsbehov, ingen behov for å briljere. Øystein ville heller snakke om snøen, om fjellet, om føret, om lysforholdene.

At linja kan ha vært både bratt og heftig ble ikke nevnt, det måtte vi se eller tenke oss til selv.

Lyset, føret og gleden var viktigere.

Aller helst ville han snakke om sitt favorittføre – når solen smelter de øverste centimeterne av skara på våren og danner leken styreslush. Da var smilet i Øysteins ansikt bredest.

Øystein smilte med øynene, under øyenbryn som var hvite og lette som nysnøen.

Historiene vi kan bekrefte

Det finnes mange historier om Øystein. Likefremt verserer mange historier i klatre- og skimiljøer i Tromsø uten at det nevnes identitet på subjektet i historien.

Fascinerende legender som ingen helt vet hvor kommer fra. Mange av disse kan vi dog røpe handler om Øystein.

Blant annet fortellingen om han som hadde ski liggende under breen på Store Hollenderen, slik at han kunne springe opp og få noen etterlengtede svinger oppå breen gjennom hele sommeren. Dette har han bekreftet selv.

En annen lokal legende er denne: Det første året han bodde i Tromsø eide ikke Øystein bil. Han brukte derfor sykkel som fremkomstmiddel til toppturer.

Han syklet, da med skiene festet til rammen på sykkelen, inn Tromsdalen for å gå på Tromsdalstinden. Han var på Tinden hver søndag, uansett vær, året igjennom dette året. Også dette har han bekreftet selv.

Det fortelles også at han satt støvlene ute på natten, for at de skulle bli stivere til nest dags nedkjøring.

Alle disse gode historiene, de oppståtte fablene sprunget ut fra hans vesen – men aldri trangen til å skulle fremheve det selv. 

Mange av turene til Øystein har han nok aldri fortalt om, og de vil aldri mer kunne bli fortalt.

Mange av historiene han kunne fortalt fra 90-tallet inkluderer antakeligvis Øystein som førstemann ned mange plasser i Troms og Lyngen, men verken i stunden eller i ettertid hadde han noe behov for å fortelle om slikt.

Han tok disse historiene med seg i sin hvite grav, den 16. januar 2021, ved forsiden på Skittentind. 

Les også

Rapporten klar etter skredulykken på Skittentind

Nå er rapporten klar etter skredulykken som tok livet av skikjører og klatrer Øystein Stangeland (51) på Skittentind på Kattfjordeidet i Tromsø.

Det som gir mening

Selv om ufortalte historier kanskje blir liggende med ham, lever vi som var så heldige å få dele noen av dem med han videre på opplevelsene av dem.

Og viktigere enn førstemann-diskusjoner, bærer vi med oss den viktigste erkjennelsen Øystein lærte oss i løpet av alle skiturer vi fikk med ham, at gleden over turen og naturen, gleden over føret og lyset, gleden over kamerater å være med – det er essensen ved skikjøring.

Gleden over opplevelsen er motivasjonen, gleden over opplevelsen av å være fri ute i natur er det som gir mening. Gleden over opplevelsen er motivasjonen. Opplevelsen gir gleden!

Øysteins etterlatte samboer er kjent med innholdet og den publiserte teksten.

LES OGSÅ

Holdt minnestund for Øystein Stangeland

Rundt 50 nære venner holdt tirsdag kveld minnestund for Øystein Stangeland (51) på Nattmålstind ved Ersfjordbotn.

Cecilie Skog minnes turkameraten

Klatreren Øystein Stangeland savnes av alle som kjenner han. Eventyrer Cecilie Skog sender sin hilsen.

Jeg kjenner ingen som hadde mer fjell i seg enn Øystein

Kameraten til antatt omkomne Øystein Stangeland, Martin Andersen, gikk selv flere turer på Kattfjordeidet sent i forrige uke. Han var selv ikke klar over det svake laget i snøen, som forårsaket snøskredet på Skitntinden.