Hvor passer ski-ambisjoner inn i voksenlivet?

Personlig har jeg fått et litt mer avslappet forhold til utstyr og er nå midt i en ny sesong med fjorårets ski ventende i skiboden. Jeg bor dessuten i Malmø, så skiboden er for øyeblikket fordelt mellom Lillehammer og Dombås. Sesongen 2015 ble av det beskjedne slaget. Fem skidager, inklusiv tre testdager på Geilo. Likevel gleder jeg meg akkurat like mye til å stå på ski nå som jeg gjorde i 2003. Og det sier ikke så lite.

Vi vokser opp og hører om konsekvenser, smarte valg og behovet for å etablere seg. Livet skal begynne etter videregående. Da er vi klare, og valgene skal tas på rad og rekke. Det finnes mye som underbygger en slik logikk. Vi blir født, bruker noen år på å vokse opp, finne på noe å bedrive tiden med, tjene penger til mat og et liv, så blir vi gamle og dør, og har muligens utrettet noe i mellomtiden. Underveis skal vi være medborgere, gjøre våre valg på solid etisk grunnlag og bidra med noe positivt. Hvor passer da ambisjoner for vintersesongen inn?

Som nysgjerrig og kjørekåt tjueåring var tanken på tilværelsen som trettiåring fjern, men den tiden kom fort. Noe har endret seg. Jeg jobber hardere enn noen gang, og vet hva jeg vil drive med. Jeg kaller meg ikke for en «freeskier», eller har sesonger i snitt over 100 dager på ski lenger, men likevel går jeg rundt og fantaserer. Ofte drømmer jeg at jeg gjorde noe jeg ikke kan, og bruker tiden til og fra kunstakademiet på å visualisere både park og fjellinjer, tenker på variasjoner og «hva om».

Det finnes noe vakkert med ski, det intuitive møtet med elementene. Tankene som slipper og bare kunne være der, spesielt til fjells. Der snøputene og svingene kommer av seg selv. Det samme kan skje i en god park, eller på carvingski i en kupert preparert løype for den del.

Naturen kan bidra med en ro og vise oss nyansene som vi ofte glemmer å se etter og overføre til vår digitale hverdag med non-stop underholdning. Tanken på ski handler ikke bare om det ekstreme, å gire seg opp og kjøre hardt, det handler om roen på heisen, utsikten fra toppen, myke svinger nedover og alt vi ser før vi er nede. Eller drømmen om det når en ikke har mulighet, bare et ønske om å komme seg ut og opp.

Alder gir kanskje større forståelse av rolige fjellturer, tilbaketrukket hytteliv og førtiårskriserandopakker, til og med pulkturer har blitt forståelig. Jeg har har blitt anklaget for å være dekadent, Jeg leser gjerne Marcel Proust, men i hodet fortsetter jeg å strekke meg etter tailen og har til hensikt å kjøre energisk i en del år til.

Kommentaren ble skrevet i 2016.