De kjører mest sannsynlig en Tiguan eller en Mitsubishi Outlander med tvilsom hybridløsning. Selv om de alt for lenge har ansett seg selv som frikjørere har de brede pudderplankene forlengst støvet bort. Lårmuskulaturen som en gang fylte både Nudie- og MissSixty-bukser har svunnet hen og blitt erstattet av en fenalåraktig fysikk. De drømmer om ultramaraton, de skøyter over viddene, de etterspør kanelboller uten sukker på hyttene i Nordmarka. Det fosser ut frostrøyk fra de åpne munnnene, og de har rare drikkebelter. Men midt i all O2-opptaket og fraværet av syre så ser vi altså dette triste og slitasjepregede ansiktet, som aldri ler, aldri tryner og aldri fiser i heisen. Er de fortapt, kan de tilbakevendes til den bratte verden av pudder. Alt står og faller på denne vinteren.
Steinar, Signe og Singelekspressen
Det er noe befriende vilt og nesten romantisk naivt over denne brokete gruppen av single mennesker til fjells som har bestemt seg for at nattklubber får seile sin egen sjø. Nå er det fjellet som er arenaen. Har fjernet de to siste bokstavene i TINDER, og står tilbake med tind, topp, topptur og heisbasert sveiping. De bruker pengene sine på dagskort, dunjakker og Dynafit-joggesko som matcher dunvesten. De har en drive, de har en fart og retningen er stort sett der «de andre» er. Altså gruppa, altså gjengen eller den gemene hop. Fjellets ro og stillhet er ikke av interesse.
Frida, Fredrik og Familieflokken
Kanskje på grunn av, men ofte heller på tross av familielivet, velger denne brokete og forbausende utholdene gruppa å dra til fjells nesten hver helg. I en kakofoni av bilsyke kids, bleier som skal skiftes, brutale humørsvingninger og dritsvære North Face-bagger med overpriset ullundertøy og skidresser suser familieflokken til fjells. De kjører store SUV'er, de har hytter på steder som har stedsnavn som krever nynorsk som hovedmål og de er storfornøyd med tilværelsen. Dessuten håndterer de alle kriser med en nesten urovekkende ro. Minsten faller i heisen, minsten kjører i et tre, omgangsyke i varmestua, den femte barnesykdom på hytta. De står i det, uansett. Og midt i alt dette spør mamma, eller pappa: Jeg ser det er mye ukjørt pudder i skauen, er det ok at jeg tar et par turer. Og den andre sier ja. Det kaller eg kjærleik.
Daniel, Diana og DrekkaDrekkaDrekka-gjengen
De kjører raske biler, de stemmer Høyre og de jobber med salg i selskaper du sannsynligvis ikke har hørt om. De har orden i livet, og de er opptatt av fotobokser og kritisk til alle 60-soner. Musikksmaken deres er omtrent alltid i takt med P4s spille-lister. De kjører på store ski og de brøyter seg frem og renner ned på baksidene av fjell som gjør at de må ringe til den lokale taxien. Dessuten frekventerer de utesteder med en kontinental selvsikkerhet og lager forkortelser på alkoholen de liker aller best. Fernet, Jäger, Aperol og sånn. Og når skidagen er ferdig er de så fornøyd med seg selv, livet, fjellet og afterskien på den lokale puben at de gir alt. Ja, de gir så mye at de knapt kommer seg på beina neste dag. Derfor sparer de det dagskortet og kan heller krangle om hvilket avreisetidspunkt som gir minst kø på hjemveien.
Oscar, Olga og Organiseringsmesterne
De sender hundrevis av eposter før helgas fjelltur blir en realitet. De fordeler vennegjengen mellom bilene slik at de sparer driv-stoffutgifter og handler sammen på Meny fordi der har de godt utvalg. De hører på Eva Weel Skram med andektighet og fordeler fredagen og lørdagens middag mellom seg og kompenserer med Vipps-betalinger hvis thaikylling-retten oppleves som dyrere enn pulled pork-utskeielsen på lørdagen. På den måten blir absolutt alt gjennomdiskutert og alle skal bli hørt. Dessuten har de et kollektivt fellesskap og samvittighet og snakker åpent om Olgas utfordringer som mellomleder eller hvorvidt hun bør si adios til Marker Duke-beistet og heller bli en tech-kvinne.
Nils, Njål og Nostalgirytterne
Det er noe sjarmerende og «husker du»-aktig av disse gutta som prøver med liste, lempe og alltid nye ski og finne tilbake til den gode følelsen de husker så altfor godt fra den gangen de var 20 år, grungen sto sterkt og Tua fortsatt hadde en posisjon som telemarkski. Men nå er de 40, lønna blir blåst på boliglån, ecco-sko, dyre dresser til kidsa og Morgenbladet-abonnement. Hver sesong lover de seg selv en ny giv, flere skidager og kanskje en alpetur hvis de virkelig er i iskald skikjøringsslag. Og de skal ha for ivrigheten, de kjører etter jobb, de planlegger i det skjulte og de jubler under kveldskjøringene. Og de leter og søker etter det som var og snakker i preteritum. Når mandagen kommer lyser de opp dølle kontorlandskap og offentlige administrasjonsbygg som om de var nyfrelste, noe de faktisk også er.
